Hvorfor Kreml ikke forhandler
Ukrainas offensiv i august var det første angrepet på russisk landjord siden 1941. Angrepet har ikke fått Kreml til å endre strategi. Men valgets time nærmer seg for Putin.
Kunsten å markere en revolusjon uten revolusjon
Hvordan markere hundreårsjubileet for oktoberrevolusjonen i 1917 uten å oppfordre til masseprotester mot dagens regime? Russiske myndigheter vil lære av historien.
Kremls marionetter
Den 9. februar 1950, da den kalde krigen var på sitt kaldeste, tordnet en ennå ukjent republikansk senator: «Her i hånden min har jeg en liste på 205 personer som utenriksministeren vet er medlemmer i Kommunistpartiet og som likevel fortsatt arbeider for og utformer utenriksdepartementets politikk.» Joseph McCarthy var i ferd med å gå inn i USAs historie gjennom nedrighetens dør. Listen fantes ikke, men det antikommunistiske hysteriet og utrenskningene som fulgte ødela livene til mange tusen amerikanere. I år er det intet mindre enn den patriotiske lojaliteten til USAs kommende president som vil bli lagt under lupen. Med sin administrasjon av generaler og milliardærer er det god grunn til å frykte hans inntog i Det hvite hus. Likevel virker Demokratene og mange vestlige medier mer besatt av den snodige ideen om at Donald Trump er Kremls «marionett», og at russisk hacking var årsaken til at han ble valgt. Det er lenge siden den mccarthyiske paranoiaen, men Washington Post plukker opp tråden igjen med en lang sak om at det finnes «over 200 nettsteder som bevisst eller ubevisst, publiserer eller gjengir russisk propaganda» (24. november). En kald vind farer over Vesten. Nesten hvert eneste valg blir sett gjennom et russisk prisme. For å bli mistenkt for å tjene Kremls onde planer holder det at man stiller spørsmål ved de økonomiske sanksjonene mot Russland eller de antirussiske holdningene til CIA – en institusjon ingen mener er ufeilbarlig eller hevet over kritikk. Det gjelder både Trump i USA, Corbyn i Storbritannia, eller så vidt forskjellige kandidater som Jean-Luc Mélenchon, François Fillon og Marine Le Pen i Frankrike. I et slikt klima våger man knapt å tenke på hvilken flom av indignasjon som ville kommet om det var russerne som avlyttet Angela Merkels telefon i stedet for amerikanerne, eller om Google hadde levert milliarder av data samlet inn på nettet til Moskva snarere enn å gi dem til amerikanske NSA. Barack Obama var muligens ironisk da han sa om Russland, «et mindre og svakere land» enn USA: «De må forstå at det de gjør mot oss, kan vi gjøre mot dem.» Vladimir Putin er fullstendig klar over det. Våren 1996 var landets syke og alkoholiserte president, den korrupte arkitekten bak politikken som hadde skapt sosialt kaos i landet, umåtelig upopulær. Han overlevde utelukkende på en uttalt politisk og økonomisk støtte fra Vesten – og en flom av mistenkelige stemmesedler. Slik ble Boris Jeltsin gjenvalgt, yndlingen til demokratene i Washington, Berlin og Paris (selv om han hadde sendt tanks mot det russiske parlamentet, noe som førte til at over hundre mennesker mistet livet i desember 1993). Fire år senere bestemte han seg for å overføre all makt til sin trofaste statsminister, den elskverdige Vladimir Putin. Oversatt av redaksjonen
Ulmende protest på de russiske landeveiene
I fjor høst protesterte russiske lastebilsjåfører mot en ny skatt. Regjeringen var raskt ute og slukket brannen, men noen av lastebilsjåførene nekter å gi seg.
Putins syriske sjansespill
Putin hjelper Assad-regimet for å få større innflytelse i Midtøsten. Hvis det går som han ønsker vil Russland framstå som en fredsskaper. Men faren er stor for en ytterligere destabilisering av regionen og angrep fra IS på russisk jord.
Russlands frosne strategi
Regjeringene i Ukraina og Moldova drømmer om Vesten, men en liten utbryterrepublikk mellom dem deler slett ikke deres ambisjoner. Transnistria viser Russlands foretrukne strategi for å hindre EUs og NATOs ekspansjon østover.
Mørke skyer over russisk økonomi
Etter annekteringen av Krim, de påfølgende sanksjonene og fallet i olje- og gassprisen, har den russiske rubelen stupt. Valutakrisen ripper opp i sårene fra 1990-tallet og avslører gamle strukturelle problemer.
Et uventet partnerskap
Uenighet om Irans atomprogram og krigen i Syria til tross: Israel og Russland blir stadig bedre venner i et politisk landskap preget av USAs svekkede innflytelse.
Overopphetet fjernvarme
Russland forklart av varmen. Russiske byer varmes opp av en foreldet etterlevning fra Sovjettiden. Verdens største og eldste oppvarmingssystem er kostbart og energisløsende, men en modernisering vil koste Putin dyrt.
Russisk balansekunst
Myk makt eller maktdemonstrasjoner? Russlands forsøk på å bli en sentral internasjonal aktør har møtt veggen i Ukraina. Den improviserte annekteringen av Krim vil få store konsekvenser for et famlende Russland som sliter med å finne balansen mellom de gamle sovjetstatene, Vesten og Østen.
Hvitt gull ved Svartehavet
Putins vintershow ødelegger Russlands kyst. Kaos, korrupsjon og absurd pengebruk har skapt et olympisk skikompleks rundt Russlands eneste badeby ved Svartehavet.
Ski og politikk
For innbyggerne i Sotsji vil OL forandre alt og ingenting.
En beleilig merkelapp
Arbeidsledige og bedriftsledere, selgere og skolelærere demonstrerer alle mot Putin, mens mediene finner det mest beleilig å kalle dem alle middelklasse.
Russisk realkapitalisme
Hvordan bør historien om Russland siden 1991 skrives, som en historisk normalisering eller et sjokkterapeutisk nederlag?
Russland på vei mot avfolking
Få fødsler, store dødstall, innvandrerfiendtlighet. Russlands demografiske resesjon ble på ny bekreftet i folketellingen i 2010. Er Russland i ferd med å avfolkes?
Gjenferdet på Den røde plass
Mens vestlige medier konkurrerer om å sammenligne Putin med Stalin, pågår det en intens debatt i Russland om fortidens politiske forbrytelser og sosiale framskritt.
Sosial uro i Vladivostok
Krisen har rammet Russland hardt. Den har ført til nedgang i industriproduksjonen og BNP, til synkende lønner og stigende arbeidsløshet. Men den rammer de ulike byene og regionene på svært forskjellig måte. I Vladivostok har sentralregjeringens krisehåndtering skapte mest misnøye.
Russlands nyttige røtter
Russland frir til den muslimske verden ved å framheve landets muslimske røtter. Moskva ser på seg selv som en naturlig bro mellom Vesten og den muslimske verden, og spiller på den generelle misnøyen med USAs ensidige utenrikspolitikk for å vinne en privilegert posisjon blant muslimene. Men kan Russland få en slik posisjon uten å gi det muslimske Tsjetsjenia selvstendighet?
Putins Russland
Hvorfor er Putin så populær i den russiske befolkningen? Etter at presidenten erklærte seg som kandidat til denne månedens parlamentsvalg, økte oppslutningen om hans parti markant. Putins prosjekt har hele tiden vært å sikre seg kontroll over landets råvarerikdommer, og å gjenoppbygge en konkurransedyktig industri som kan utfordre Vestens multinasjonale selskaper. Selv om det russiske demokratiet har mange skavanker, er landet igjen blitt en sentral geopolitisk aktør.
«Moskvas Mussolini»
Regionale russiske valg finner sted i mars 2007, parlamentsvalg 2. desember og presidentvalget avgjøres 8. mars 2008. Men hva er status for Russland i dag? Landet har hatt suksess innen olje- og gassproduksjon, og dessuten i sektorer som metallindustri, aluminium, våpenproduksjon og matvareforedling. Russland har hatt en sterk forbruksvekst og tilbakebetalt den statlige utenlandsgjelden. Således kunne president Putin nylig gå ut og uttrykke bekymring over USAs «unilaterale handlinger», og over USAs nye strategiske våpensystemer som krever «tilmålte svar». Putin var også mektig nok til å «nasjonalisere» Yukos Oil–nettopp da dette selskapet var i ferd med å fusjonere med Sibneft, og sammen med amerikanske ExxonMobile og Chevron-Texaco forberede en massiv innføring av amerikansk kapital i oljefeltene i Sibir. Ifølge en observatør mangler de russiske elitene nasjonalfølelse: «De bor i utlandet der barna deres studerer og styrer deres besittelser i Russland som plantasjer.» Likevel havner Russland på 102. plass (av 130 land) rangert etter økonomisk frihet. Transparency International plasserer landet blant de meste korrupte. Reportere uten grenser gir Russland en 147. plass (av 168) på listen over lands pressefrihet–etter Sudan og Zimbabwe!
Krimtatarenes problemer
250 000 tatarer har vendt tilbake til Krim etter Sovjetunionens fall, og det finnes nesten like mange i Sentral-Asia som også ønsker dette. Under deportasjonen i 1944 ble deres 80 000 boliger og eiendommer gitt til russere og ukrainere på halvøya. Dette er i dag årsak til en eksplosiv konflikt mellom de opprinnelige tatarske eiernes etterkommere og de nåværende eierne. Samtidig gir krimtatarene en massiv støtte til oransje-revolusjonen–på et russofilt Krim som ofte avviser Kiev, er det i de tatarske og ukrainske minoritetenes interesse å gjøre seg hørt.
«Avtatariseringen» av Krim
Det tok de 20 000 mennene fra det hemmelige sovjetiske politiet kun 48 timer å gjennomføre utrenskningen av tatarene på Krim i 1940. Buskap og eiendommer ble forlatt og raskt overtatt av de «slaviske» nybyggerne sovjetstaten hadde mobilisert for å erstatte den deporterte befolkningen.
Russlands livsfarlige yrke
Russland er verdens tredje mest livsfarlige land for journalister. Russiske journalister som ikke orker å risikere trusler, bortføring eller død, driver med utstrakt selvsensur. I avisen Novaja Gazeta, der Anna Politkovskaja jobbet, har fem kolleger blitt drept. Vi har ikke tenkt å holde oss borte fra Tsjetsjenia, sier de i avisen.
Folkemord?
I Tsjetsjenia ser det imidlertid ikke ut til at de militære ønsker en slutt på krigen.
Tsjetsjenia – fremdeles bygget på mistenksomhet
Nesten syv år har gått etter at den andre russiske militærkampanjen begynte i Tsjetsjenia. En viss økonomisk aktivitet har tatt seg opp igjen, og den nyvalgte politikerstanden er opptatt av å vise sin troskap til den russiskvennlige lederen Ramzan Kadyrov.