I midten av januar gjorde den greske nasjonalforsamlingen nye innstramminger for å få en hjelpepakke på 6,7 milliarder euro fra finansministrene i eurosonen. Virkningene av kuttpolitikken Hellas har blitt påtvunget i åtte år er nå tydelige i kloakken.
I 2008 sprakk boligboblen i Irland og førte til et offentlig underskudd på 30 prosent. Ti år senere skyter boligprisene i været, til noens glede og andres frykt.
Spliden mellom øst og vest i EU dreier seg ikke bare om liberale demokratier og autoritære regjeringer. Den gjenspeiler også de vestlige stormaktenes økonomiske dominans over de tidligere østblokklandene.
«Hvis jeg for åtte år siden hadde sagt at vi vil komme oss ut av en stor resesjon, ville dere svart at jeg var for ambisiøs,» skrøt Barack Obama i sin avskjedstale. Men finanskrisen ligger på ingen måte bak oss.
EU skal innføre en kapitalmarkedsunion innen 2019. Ifølge EU-kommisjonen vil den gi bedre finansiering for bedrifter og flere investeringer. Men prestisjeprosjektet vil snarere vekke krisespøkelset til live igjen.
I USA slåss republikanerne for å lemleste det amerikanske statsbudsjettet. I Portugal er myndighetene i ferd med å gi fra seg landets suverenitet i bytte mot en redningspakke. Hellas tvinges til nye budsjettkutt for å blidgjøre kreditorene. Over store deler av Europa bryter folkevalgte regjeringer valgløfter etter press fra spekulantene. Bortsatt fra på Island, der folket har fått uttrykke viljen sin og gitt et klart svar: La de som står bak krisen betale.
Oppsmuldringen av børsene skyldes en kjøttetende kapitalisme som av natur er irrasjonell. Krisen gjør at en tilbakevendingen til virkeligheten påtvinger seg.
Noen ganger handler vi for å unngå å tenke på problemer, som kjapt å kaste 700 milliarder på et problem i stedet for å reflektere over hvordan det oppsto. Har ikke våre politiske ledere gjort for mye og snakket for lite, undrer Slavoj Zizek.