Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.
Apartheidregimet oppsto i Sør-Afrika nesten samtidig som staten Israel ble proklamert. De to landene utviklet raskt et tett samarbeid, der Israel blant annet hjalp Sør-Afrika til å skaffe seg atombomber. Hvordan kunne to så tilsynelatende ulike regimer samarbeide tett i over førti år?
I følge det statlige fjernsynet i Iran skal flere av demonstrantene som er blitt arrestert de siste ukene ha tilstått at de opptrådte «under påvirkning av BBC og Voice of America». De offisielle mediene fordømmer til det kjedsommelige vestlig innblanding–i første rekke fra Storbritannia, som har fått to diplomater utvist. Man kunne se dette utelukkende som propaganda fra en stat som utpeker syndebukker til folkets allmenne fordømmelse. Bortsett fra at i det iranske folkets kollektive hukommelse har landets nyere historie vært brennmerket av nettopp utenlandsk intervensjon og forsøk på oppstykking. I første rekke i regi av det «svikefulle Albion», som i dag utpekes til fiende nummer én, selv foran USA.
Luftens bakgrunn var rød. I to tiår virket det som stormen, som sveipet over de latinamerikanske sierras, de nordafrikanske djebels (fjell) og fortsatte til de asiatiske rismarkene, skulle ta med seg den tidligere koloniordenen og det økonomiske herredømmet til statene i Nord. I 1956 annonserte Egypts president Gamal Abdel Nasser i et homerisk latterutbrudd at Suez-kanalen skulle nasjonaliseres. I Tebessa-fjellene reiste de tunisiske «fellaghas» seg for å gjøre slutt på det «franske departementet» som var påtvunget Algerie. Etter triumfen i Havanna, dro «geriljahelten» Ernsto Che Guevara ut i nye anti-imperialistiske kamper, i Kongo og Bolivia. I Sørøst-Asia gjorde det vietnamesiske folket motstand mot det massive bombardementet fra «den frie verdens festning». I de fjerne Dhofar-fjellene på den arabiske halvøya frigjorde geriljasoldater, under banneret «vitenskapelig sosialisme», stammer og kvinner fra en tusenårig undertrykkelse. Selv i hjertet av Europa og USA gjorde studenter og arbeidere opprør mot den gamle verden i navn av en fornyet sosialisme. I Alger i 1973 uttrykte lederne for de alliansefrie nasjonene sin vilje til å innføre en «ny internasjonal økonomisk orden», grunnet på gjenerobring av deres naturressurser. Og oljelandene viste vei med å nasjonalisere sin strategiske ressurs. The times they are a-changing, sang Dylan. Selv om disse bevegelsene mottok støtte fra Sovjetunionen, tok de sterk avstand fra unionen og kritiserte byråkratiseringen av makten i Moskva, den manglende aktivismen, valget om «fredelig sameksistens» med USA, som de sidestilte med et forsvar for status quo. Og selv om bevegelsene var svært forskjellige, holdt de alle fast på revolusjonen. De ville velte den gamle samfunnsorden både på hjemmebane og internasjonalt, med alle midler, deriblant væpnet kamp eller statskupp. De rakket ned på «de borgerlige demokratiene» og valgene som de oppfattet som redskap for undertrykkernes herredømme. Essensen i denne epoken har ingen klart å uttrykke bedre enn Jean-Paul Sartre. I sitt berømte forord til Frantz Fanons Jordens fordømte fra 1961, skrev han at volden til den kolonialiserte «er verken en absurd storm eller tilbakevendingen til dyriske instinkter, ei heller utløp for et ressentiment: Det er mennesket selv som setter seg sammen på ny. […] Den kolonialiserte kureres for den koloniale nevrosen ved å jage kolonisatoren med våpen». Og filosofen legger til at denne «voldens sønn» i dette henter fram «i hvert øyeblikk sin menneskelighet: Vi er mennesker på hans bekostning, han gjør seg til menneske på vår. Til et annet menneske, av bedre kvalitet». TJUE, TRETTI ÅR senere er slike ord blitt uhørlige, selv det minste håp om en samfunnsendring er blitt redusert til en totalitær vilje og likhetsidealet identisk med GULag. Overalt ser man hvordan pengene og individualismen har vunnet fram. «Vi er dømt til å leve,» slik historikeren François Furet formulerer det, «i den verden vi lever», å ikke lenger drømme om «en vakker dag». Og hvis vi likevel får dårlig samvittighet av den vedvarende nøden, kan vi slutt oss til rekkene av forkjemperne for humanitære intervensjoner som er klare til å lindre plagene til ofre for katastrofer, kriger og diktaturer, på samme måte som gårsdagens veldedige overklassefruer lindret de fattiges lidelser samtidig som de holdt dem unna propagandaen til de «røde». «Les French Doctors» har erstattet de internasjonale brigadene, veldedighet har erstattet solidaritet. Voldsbruk er fullstendig diskreditert, gjort til terrorisme – kun de vestlige statenes vold er fortsatt legitim. Hvordan har en slik revolusjon – eller kontrarevolusjon? –
«Allerede før mat- og finanskrisene i 2008 levde én av seks i sult og nød. I løpet av 2008 har 100 millioner mennesker trådt inn i deres rekker,» sa avtroppende leder for Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD), Lennart Båge, 18. februar. Matvarekrisen har endret de globale spillereglene, nå er det ikke lenger frihandel som gjelder, men matvaresikkerhet. Importland som Saudi-Arabia gjør det de kan for å sikre stabil matvareforsyning, mens eksportland som Thailand vil sikre seg full kontroll over landbruksproduksjonen.
Helt fra perserkrigenes dager har Vesten skapt et forvrengt bilde av Østen, der Vesten er demokratiets og frihetens vugge, mens Østen representerer barbari, slaveri og undertrykking. Etter 11. september 2001 har denne dualismen blitt trukket fram på nytt og spilt rollen som bakteppe for krigene i Irak og Afghanistan. Le Monde diplomatique har sett på noen av de sivilisasjonshistoriske bøkene som har kommet ut de siste årene.
Wall Street, selve bildet på det amerikanske verdensherredømmet, er i ferd med å gå i oppløsning. Kina blir stadig mektigere, og i skyggen lurer India, som har fått nye stormaktsambisjoner i kjølvannet av et ekspansivt næringsliv. I Latin-Amerika viser sterke venstrebevegelser at Vesten på ingen måte er allmektig. Vil den pågående finanskrisen i Vesten bli stående igjen som selve symbolet på slutten på 500 år med vestlig verdensherredømme? Le Monde diplomatique ser nærmere på konturene av en ny verdensorden.
I mai sto Beirut nok en gang i flammer. Hizbollah tydde til makt som et «veto» mot regjeringens beslutning om å avvæpne organisasjonen. Igjen kom Hizbollah styrket ut av kamphandlingene. Mens Bush, til Israel, som under sin Midtøstenturné i mai på ny visste sin støtte, mistet enda mer terreng i «den tredje fronten i krigen mot terror». Er maktbalansen i ferd med å skifte fullstendig øst i Middelhavet?
Slavehandelen skjøt fart i opplysningstiden og nådde sitt høydepunkt like etter at den franske revolusjonen hadde hevet fanen for frihet, likhet og brorskap. Hva var forbindelsen mellom tanken om Europas kulturelle og intellektuelle overlegenhet og slavehandelen?
USA har hatt suksess i Irak de siste månedene. Dødstallene både blant sivile og egne tropper har gått kraftig ned. Mot slutten av 2006 virket situasjonen uutholdelige for de amerikanske troppene, og kravet om tilbaketrekning økte kraftig. Bush nektet å endre kurs. Han har pøst på med soldater og kjøpt seg mange allierte. Men irakerne ser fortsatt på USA som en okkupant med en egen agenda. Noe som viser seg i de daglige strømbruddene, omfattende mangelen på rent drikkevann og manglende helsetjenester. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag?
USA VS. IRAN: For tiden er Iran i USAs øyne den store fienden. USAs språkbruk blir stadig mer aggressiv. Men er Iran virkelig dette skumle, mangehodete uhyret som Washington melder om? Hvor stor er atomfaren? I over 15 år har amerikanske rapporter meldt at Iran ville få atombomben i løpet av to eller tre år. Men Iran besitter fortsatt ikke atomvåpen. I tillegg er landets presteskap splittet over Irans styreform. Bruker Bush Iran som en avledningsmanøver for problemene i Irak?
USAs visjon om «Stor-Midtøsten» har bidratt til å skape en «ekstrem krigssone». Regionen er i dag åsted for en rekke blodige konflikter, der vestlige hærstyrker deltar direkte. Dette er vår tids avgjørende ideologiske krig, sier George W. Bush. Regionen erstattet Latin-Amerika som USAs «bakgård». For Washington finnes det ikke lenger noe palestinsk problem eller noen somalisk statskrise, men en verdensomspennende konfrontasjon mellom det Gode og det Onde. Denne retorikken gir næring til Al-Qaidas propaganda om en krig mot «korsfarerne». Står vi foran en total kollaps i Midtøsten?
Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?
Régis Debray
Etter attentatet mot tidligere statsminister Rafic Hariri 14. februar 2005, krevde en større del av den libanesiske befolkningen at de syriske troppene skulle forlate landet. De ville vite «sannheten» om mordet. I flere måneder var det mange store demonstasjoner i landet, som til slutt førte til at den syriske hæren trakk seg ut. En teltlandsby reiste seg på en stor plass i Beirut. Hundrevis av unge libanesere engasjerte seg, diskuterte og debatterte landets framtid. Gjennom den unge studenten Nadines øyne følger den libanesiske regissøren Mai Masri det som deler av pressen kalte «uavhengighetsintifadaen». I likhet med mange andre unge libanesere – kristne så vel som muslimske – forestiller den unge studenten seg et nytt Libanon. Filmen skaper et ærlig og rørende portrett av en generasjon (særlig studenter), og dens vilje til å ta et oppgjør med fortiden og legge borgerkrigen bak seg. Men drømmene blir knust. Opposisjonspartiene, som velter regjeringen og utskriver nyvalg, beslutter å «stenge landsbyen» uten å ha forandret det politiske systemet. Scenen som utspiller seg på den store plassen i Beirut er bare et skyggeteater. Det tiltrekker seg de internasjonale mediene som velvillig ser en gjentakelse av de fargerike revolusjonene i Øst-Europa. De generelle slagordene («sannhet», «frihet», «uavhengighet») skjuler tomheten i de tradisjonelle partiprogrammene. I kulissene styrer partiene spillet, muligens med press fra USA og Frankrike. En av demonstrantene sier: «Vi lever i en lang amerikansk film». Opposisjonspartiene har bare et mål: at de syriske troppene skal trekke seg ut. Ingen av dem vil reformere Libanon – la oss ikke glemme at med unntak av general Michel Aoun, har alle disse partiene på et en eller annet tidspunkt samarbeidet med Syria. Parlamentsvalgene mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren 2005 utfordret det konfesjonelle systemet og førte til naturstridige allianser for å beholde de sittende representantene i parlamentet. Etableringen av Hanna Sinioras regjering støttet seg til en såkalt anti-syrisk majoritet. Et år senere er regnskapet skrekkelig: verken økonomiske eller politiske reformer er innført. Det politiske systemet domineres fortsatt av de mektige familiene, Joumblatt, Gemayel og Franjieh – menn som alle har blod på hendene. Filmen avslutter med den israelske krigen mot Libanon – innledningen til en ny kriseperiode. Den svært personlige vinklingen til Mai Masri gjorde at filmen vant prisen for beste spillefilm under den åttende Biennalen for arabisk film, som ble arrangert av Institut du monde arabe (Institutet for den arabiske verden, i Paris). Filmen gir et vakkert portrett av den unge generasjonen libanesere. Likevel er det ikke sikkert at alle av bevegelsens tvetydigheter er synlige for dem som ikke kjenner til Libanons historie. Alain Gresh. Oversatt av R.N.
Israels opptrapping i Libanon har satt landet i brann gjennom bombeangrep mot sivil infrastruktur, byer og landsbyer, og kan ende med en regional konflikt med Syria og Iran. Aldri i nyere historie har Midtøsten vært herjet av så mange akutte kriser samtidig.
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
Jyllands-Posten, som publiserte Muhammed-karikaturene, nektet for noen år siden å publisere en karikatur som viste Jesus med en tornekrans av bomber, som angrep abortklinikker.
Kan Saudi-Arabia reduseres til kun å handle om undertrykking av kvinner, religiøs dominans og offentlige halshogginger? Prosentandelen kvinner i arbeidslivet er svært lav, og de må ha følge av faren eller ektemannen for en rekke gjøremål. Men fra mange intellektuelle og aktivister i Saudi-Arabia kom i 2003 en appell om konstitusjonelle reformer – hovedsakelig fra islamistiske miljøer. Professor Abdallah Al-Hamed er en av deres talsmenn
President Bush kunngjorde 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria. Regimet i Syria er svekket på grunn av sin autoritære politikk. Presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer. Og det er utbredt korrupsjon. Men resolusjonen som nå er foreslått skaper en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk settes Mehlis-kommisjonens autoritet over statens, og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte–selv om de bare har status som mistenkte. Dette er første gang «internasjonal rett» gir så stor makt til et ikke-valgt organ.
I dag reagerer man fra Beijing til Sao Paolo og fra Seoul til New Delhi med en økonomisk og politisk patriotisme, en fast vilje til å forsvare sin uavhengighet.
FNs sikkerhetsråd vedtok å beordre uttrekning av syriske tropper fra Libanon–siden har det skjedd en rekke angrep på syriske arbeidere i Libanon. Landet har et politisk system basert på religiøs tilhørighet, klansinndeling og korrupsjon. I dette systemet går makten i arv fra far til sønn, og klanstilhørighet teller mer enn politiske bånd. Det finnes 17 anerkjente trosretninger. De fleste organiserer seg på basis av religiøs tilhørighet. Landet foretrekker å glemme sin fortid–forsøket på å utarbeide en felles lærebok i historie ble nylig gitt opp.
Er «krigen mot terror» en krig mellom «oss» og «dem», Øst og Vest, islam og kristendom? Dagens konflikter blir stadig tydeligere fremstilt som en krig mellom sivilisasjoner, men det nye fiendebildet dekker over reelle motsetninger i verden.
Likvidasjonen av Hamas-lederen Ahmed Yassin i mars er enda et ledd i Sharons plan om å få palestinerne til å oppgi alle former for motstand.
