/

Folket velger, kapitalen bestemmer

Handlekraftige stater reddet bankene i 2008 på bekostning av vanlige borgere. Sjokkbølgen etter finanskrisen og de dårlige løsningene har brakt det liberale demokratiet mot kanten av stupet i en oppkonstruert konflikt mellom liberalisme og populisme.

Myten om en tragedie

For fem år siden vant en fortolkning av en hendelse fram i alle vestlige regjeringskontorer. Siden har den blitt metodisk gjentatt og gjort til en offisiell religion.

Fyrstens nykker

Macron virker besatt på å mane bort alle «falske nyheter» med en lov som er like unødvendig som den er farlig.

Mai, et håp om hav

Mai 1968 var generalprøven som aldri fikk noen premiere. Arven etter opprøret har i ettertid blitt skjemmet av at de mest tvilsomme deltakerne har fått mest mediedekning.

/

Med rett til å drepe

Russiske sikkerhetstjenester har utvilsomt likvidert mange opposisjonelle i utlandet, men andre stater har opp igjennom tydd til vel så avskyelige gjerninger uten at det har vekket like mye diplomatisk oppstyr.

/

Macrons offensiv

Overalt går reformene for full maskin – de franske statsbanene (SNCF), offentlig administrasjon, sykehus, skole, arbeidsmiljøloven, kapitalbeskatning, innvandring og offentlig rikskringkasting – under påskudd om en nært forestående katastrofe og galopperende gjeld.

Tragedie og farse

Det iranske militærbudsjettet er en åttendedel av militærutgiftene til USAs allierte i regionen, og en førtiendedel av Pentagons. Likevel hamrer amerikanerne på krigstrommene.

Religionskrig

I Frankrike har religionskrigene ikke alltid vært metaforiske. Har ikke en diskreditert presse bedre ting å gjøre enn å starte en ny?

Tilbake på krigsstien

I fjor ga amerikanske velgere tydelig uttrykk for at de ville ha slutt på landets mange militære eventyr. Trump lovet at han skulle få en god «deal» med Russland. Det har hans politiske motstandere, egne partifeller, etterretningstjenestene og mediene gjort alt for å forhindre.

Illusjonen om de 99 prosentene

Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til

De glade årene

I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen».1 Alain Duhamel, «Macron: première victoire contre le populisme», Libération, Paris, 10. mai 2017. De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er

Dypstaten

Hvis Eisenhower sto opp fra de døde, ville han sannsynligvis lagt visse medier til sitt «militærindustrielle kompleks».

Politikken tar hevn

Første runde i presidentvalget har vært preget av politietterforskninger og medier besatt av meningsmålinger. Samtidig blir stadig flere franskmenn kritiske til landets og EUs institusjoner. Men de er fanget av le vote utile i valget mellom ytre høyre eller å fortsette med dagens politikk.

Amerika først

Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt.

Kremls marionetter

Den 9. februar 1950, da den kalde krigen var på sitt kaldeste, tordnet en ennå ukjent republikansk senator: «Her i hånden min har jeg en liste på 205 personer som utenriksministeren vet er medlemmer i Kommunistpartiet og som likevel fortsatt arbeider for og utformer utenriksdepartementets politikk.» Joseph McCarthy var i ferd med å gå inn i USAs historie gjennom nedrighetens dør. Listen fantes ikke, men det antikommunistiske hysteriet og utrenskningene som fulgte ødela livene til mange tusen amerikanere. I år er det intet mindre enn den patriotiske lojaliteten til USAs kommende president som vil bli lagt under lupen. Med sin

Amerikansk avsporing

Intelligensrasismen i de amerikanske mediene og Demokratenes partielite legger veien åpen for autoritære menn som er mer opptatt av indoktrinering enn opplysning.

De marginaliserte i midten

Kan en så bisarr outsider som Donald Trump slå en så erfaren kandidat med så mange støttespillere som Hillary Clinton? Alt avhenger av et glemt Amerika.

1 2 3 4 7