Den gylne middelvei selger ikke lenger. Tidligere levde den moderate pressen av annonseinntekter og forsøkte å nå ut så bredt som mulig. Nå må mediene kapre et mer engasjert og kravstort publikum.
Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.
Joe Bidens første utnevnelser til sin administrasjon har skuffet de som håpet på reelle endringer i Washington. Men selv denne moderate linjen vil stange mot et republikansk parti som Demokratene ikke har klart å knuse.
Den forferdelige forbrytelsen burde ha oppildnet befolkningens enstemmige støtte til lærerne. I stedet kjenner vi igjen en velkjent eim av «sivilisasjonskrig».
Når nasjonalister bryter med folk som står dem nært geografisk og kulturelt, er prisen de må betale for «uavhengigheten» ofte å underkaste seg fjerne makter som ser ned på dem.
For øyeblikket vrimler det med prosjekter om «verden etterpå», men de vil alle forbli like vidløftige som nytteløse så lenge de ikke angriper selve arkitekturen i EU.
Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens regningen sendes til staten, med mindre vi krever en annen kurs. Med en gang.
Demokratenes nominasjonsvalg er i gang. Hvis det ender med en utfordrer uten annet program enn å vende tilbake til tiden før Trump, risikerer Demokratene bare å skape nye Trump-skikkelser.
Chilenerne og libaneserne har i månedsvis demonstrert for et nytt politisk system, mens nye demonstrasjoner brøt ut i Frankrike i desember bare ett år etter «de gule vestene». Protester mot den rådende økonomiske og politiske orden er blitt den nye normalen.
Etter 35 år med privatiseringer, stadig færre gratis tjenester, kutt i stønader, og mistroisk kontroll på alle områder takket være internettet, har vi fått et presset samfunn, skåret inn til beinet, på felgen.
Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.
Spenningen har steget dramatisk mellom USA og Iran etter at Trump trakk USA ut av atomavtalen, med amerikanske medier som velvillige krigshissere i et velkjent mønster.
I valgkampen gikk Donald Trump imot regimeendringspolitikken, det vil si amerikanske angrepskriger. Men enhver fred som avhenger av Trump og hans evne til å tøyle sine glefsende rådgivere, er en ytterst skjør fred.