«Perspektivmangfold» er et løfterikt begrep. I ferieskildringen The White Lotus blir mangfoldet derimot til et kalas av friksjoner deltagerne imellom. I mediesatiren Succession blir enhver alternerende synsvinkel redusert til kun et verktøy blant andre.
Hvem er god og hvem er ond i en verden der alt er endevendt? Den «gode» leiemorderen Tul ser verden opp ned etter en skade, som et mulig symbol for en nasjons politiske forvirring.
Den avdøde tegneserielegenden Harvey Pekars siste verk er et generaloppgjør med egen familie og staten Israel, mens en ny fagbok undersøker hva slags bilder tegneseriene gir av det jødiske, og hvordan jødiske serieskapere har formet superheltene.
Nye fortolkninger av Marx og av 1900-tallets politiske historie aktualiserer spørsmålet om kommunisme. Finnes det en framtid for en politikk som kaller seg kommunistisk?
Med den største recession i nyere tid står det klart selv for økonomer at det gamle paradigme om vækst for vækstens egen skyld ikke længere er gangbar mønt. Vi ved alle at dette er uforeneligt med planetens grundbetingelser, men det er svært at forholde sig til denne indirekte og abstrakte erkendelse.
Barbara er siste skudd på stammen av filmer om DDR. De andres liv viste i 2006 at Stasi-fiksjon kunne gjøre sterkt inntrykk i skjæringspunktet mellom tvil og sentimentalitet. I Barbara tegner Christian Petzold ikke et svart/hvitt-bilde av DDR, men gir heller ikke «ostalgien» en lillefinger.
Anders Rønnow Klarlund har med The Secret Society of Fine Arts taget bevægelsen ud af filmen. Det er smukt og virtuost, men på ingen måde noget, man gribes af.
Ulrich Seidls Paradis er en stemningsmessig huskestue, der eksaltert humor og humør veksler med det grelleste ubehag i beskrivelsen av en vestlig verden på nachspielstadiet.
Joe Sacco drøfter tegneseriejournalistikkens vesen og styrke i sin nye bok Journalism. Den seriejournalistiske metoden setter på spissen brytningen mellom idealet om objektivitet og en subjektivt farget fremstilling. Samtidig varsler den danske antologien Dokument at dokumentarismen også har nådd Norden.
I The Dark Knight Rises viser Hollywood seg ute av stand til å forestille seg ekte folkemakt uten vold. Men tanken om at Occupy-bevegelsen kan ta makten og etablere et folkedemokrati på Manhattan er åpenbart absurd. Hvorfor drømmer da en Hollywood-kassasuksess om det?
Utjevning av ulikheter har lenge dreid seg om bedre fordeling av rikdom. De siste tiårene har et annet krav om rettferdighet blitt dominerende, nemlig respekt for forskjeller, minoritetsgrupper og kamp mot diskriminering. Er det mulig å forene disse to tilsynelatende motsatte rettferdighetsbegrepene?
Nylig publicerede magasinet The New Yorker en artikel om udfordringen ved at finde ud af, hvad man egentlig skal læse. I et menneskeliv kan man, selv hvis man er yderst ihærdig og dygtig, kun nå at læse få tusinde bøger, og med den voldsomme mængde af udgivelser, kan det være vanskeligt at beslutte sig for, hvordan man skal placere sin sparsomme læsetid.
Til Ungdommen fungerer frem for alt som en oprigtig ode til ungdomslivet, håbet og viljen, der gør, at mennesket aldrig giver op.
Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i svart/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register.
14 kilometer er en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres, i en ubarmhjertig fortelling om tre unge mennesker som velger å forlate sine fødeland – og hvorfor.
I høst er det norgespremiere på den meksikanske regissøren Carlos Reygadas’ prisbelønte spillefilm Post Tenebras Lux. Vi møtte den omdiskuterte filmskaperen for en samtale om filmenes møte med livet, hans bruk og kritikk av dokumentariske virkemidler og viktigheten av amatørskuespillere for å nærme seg virkeligheten gjennom fiksjonen.
Hvert år strømmer 5000 journalister og teknikere fra 88 land til Cannes for å se de tjuetalls filmene i det offisielle programmet. Mye står på spill både økonomisk og kunstnerisk under festivalen.
Midtøsten-eksperten Jean-Pierre Filiu og stjernetegneren David B. forteller i bredt omfang historien om USAs relasjoner til regionen i Best of Enemies. Krimserien Metro fra Kairos undergrunn gir et mye nærere utsnitt, et par år før opprøret på Tahrirplassen.
I motsetning til kunsten består arkitekturen i å skape nyttige objekter, som skal inngå i unike omgivelser og ha en bestemt funksjon. Men de siste tiårene har det blitt stadig flere konseptuelle og narsissistiske byggverk som ignorerer disse formålene.
Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.
David MacDougall vil måske være et navn, der vækker genklang hos enkelte læsere. Igennem snart 40 år har han vekslet mellem at skabe etnografiske film og at skrive om film. Og begge dele har han gjort med stor vellykkethed.
I elegant multiprotagonist-form fortæller 678 Kairo en væsentlig beretning om egyptiske kvinders kamp for at få lov at være i fred.
Martin Scorsese rejser tilbage til filmens barndom og formår næsten at bringe pioner-magien til live i Hugo.
En filmfestival kan forebygge fred i et tidligere men fremdeles urolig krigsområde.
Få bøker har merket en generasjon intellektuelle så mye som Frantz Fanons Jordens fordømte, med sitt berømte forord av Jean-Paul Sartre som glorifiserte de undertryktes vold. Fanons tenkning, der erfaringen som politisk engasjert psykiater var avgjørende, fortjener å bli tatt opp igjen i lys av borgerkrigen som herjet i Algerie på 90-tallet.
