En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Midtøsten-eksperten Jean-Pierre Filiu og stjernetegneren David B. forteller i bredt omfang historien om USAs relasjoner til regionen i Best of Enemies. Krimserien Metro fra Kairos undergrunn gir et mye nærere utsnitt, et par år før opprøret på Tahrirplassen.
I motsetning til kunsten består arkitekturen i å skape nyttige objekter, som skal inngå i unike omgivelser og ha en bestemt funksjon. Men de siste tiårene har det blitt stadig flere konseptuelle og narsissistiske byggverk som ignorerer disse formålene.
Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.
David MacDougall vil måske være et navn, der vækker genklang hos enkelte læsere. Igennem snart 40 år har han vekslet mellem at skabe etnografiske film og at skrive om film. Og begge dele har han gjort med stor vellykkethed.
I elegant multiprotagonist-form fortæller 678 Kairo en væsentlig beretning om egyptiske kvinders kamp for at få lov at være i fred.
Martin Scorsese rejser tilbage til filmens barndom og formår næsten at bringe pioner-magien til live i Hugo.
En filmfestival kan forebygge fred i et tidligere men fremdeles urolig krigsområde.
Få bøker har merket en generasjon intellektuelle så mye som Frantz Fanons Jordens fordømte, med sitt berømte forord av Jean-Paul Sartre som glorifiserte de undertryktes vold. Fanons tenkning, der erfaringen som politisk engasjert psykiater var avgjørende, fortjener å bli tatt opp igjen i lys av borgerkrigen som herjet i Algerie på 90-tallet.
Den franske fotografen Alain Keler har gjennom ti år fulgt romfolk i provisoriske leire, gettoer og på flukt. Bildene og utfyllende tegninger av Emmanuel Guibert tar oss fra Kosovo og Serbia til Italia og Frankrike. Reportasjeboka gir et sterkt portrett av Europas største etniske minoritet.
Dra på ferie sammen, gå hverandre på nervene, snakk ut: Blant litt mange enkeltskjebner og et litt vassent publikumsfrieri finner vi et forpint kjærlighetsdrama som knapt har vært å se på film tidligere.
Med To Rome with Love har Woody Allen unngått en ny «amerikanere i Roma»-film. Berlusconis underholdningsmaskin tas på kornet. Woody Allen framstår som pastisj på seg selv men klarer tidvis å løfte seg ut av gjentagelsenes humrende likegyldighet med frekke og uventede ideer.
Palindromer er en overset perle fra Todd Solondz, der hverken forfalder til behagesyge eller tomme stiløvelser.
På veien til Buenos Aires er ikke nogen stumfilm, men den kommer tæt på. Dens ordknappe væsen er dens primære karaktertræk. Og måske også dens primære kvalitet.
Dokumentarfilmen er et demokratisk uttrykk og undervurdert som kunstform. Men flere selvstendige filmskapere og journalister har dødd de siste årene når de har begitt seg inn i krigsområder. Hva kan man lære om bransjen i løpet av hundre seminarer på en britisk dokumentarfilmfestival?
Den tyske filosoffen Byung-Chul Han har skabt stor debatt i hjemlandet med bogen Træthedssamfundet. Tesen er enkel, vore samfund er for positive, og det er i færd med at ødelægge mennesket.
Analysene til Antonio Gramsci siteres ofte både til høyre og til venstre, men leses sjelden. Italieneren mente man måtte trekke de lavere klassene ut av den dominerende ideologien for å erobre makten. Fra Europa til India og Latin-Amerika har skriftene hatt dyp påvirkning på mange politiske bevegelser og tenkere.
Solflekkaktiviteten kan forklare superheltenes popularitet, hevder den toneangivende manusforfatteren Grant Morrison. Det gir mer mening enn man skulle tro. Livsstilsguruen Deepak Chopra kaster seg på superheltbølgen med boka The Seven Spiritual Laws of Superheroes. Den er ikke til å tro.
Robert B. Weides dokumentar om filmskaperen og mannen Woody Allen er en gave til alle gamle fans, kanskje særlig oss frafalne: et hyggelig gjensyn med både høy- og lavmål i karrieren. For medlemmer av klubben som neppe vil ha medlemmer som ønsker medlemskap.
Den amerikanske sociolog Richard Sennett hævder at konkurrencesamfundets jagt på kompetencer står i fare for at tabe den erfaringssans der knytter sig til det at arbejde med et materiale. Mesterlæren kan fungere som et billede på et sted hvor den skabende aktivitet anses som en særlig erfaringsform, en proces som konfronterer os med den vi kan blive.
Konflikten mellom Israel og Palestina er bakteppe for dokumentarfestivalen Docaviv i Tel Aviv. Festivalen viser i likhet med dagliglivet at en forsoning er langt unna, på tross av sterk kritikk mot den israelske statens sikkerhetspolitikk.
Andrew Haigh har laget en meget fintfølende og indsigtsfuld film, der – også – handler om homoseksualitet.
At bruge virkelige mennesker i en fiktionsfilm er ikke nødvendigvis noget, det skaber realisme. Det er i al fald mit tydelige indtryk efter at have overværet krigsfilmen Act of Valor i biografen for nylig.
Tidlig på 2000-tallet kaster forskeren Alexander Hoffmann seg ut i finanseventyret ved hjelp av en supermaskin, VIXAL. Maskinen skal generere større profitt ved å spille på markedets frykt. Robert Harris’ Fryktindeksen er en fascinerende, satirisk og kritisk thriller om finansverdenen.
Guy Delisles Jerusalem er en slentrende reisedagbok, på uortodoks vandring mellom den nysgjerrige turisten, den motivsøkende kunstneren og den hjemmeværende ektefellen. Boka er den prisbelønte tegnerens mest ambisiøse verk, utgitt på klodens mest kresne tegneserieforlag.
