Den politiske kunsten har lenge blitt anklaget for å være mindre kreativ. Det finnes mange destruktive eksempler på kunst lagd under offisielle dogmer, og kunst redusert til teser. Men de estetiske valgene inngår alltid i en politisk kontekst.
Betragtninger over det åbne og det farefulde. Så vel revolutionen som kunsten står uden for det «frie marked». De kan begge tilpasses og blive statsbærende eller kommercielle. Det er situationen i dagens kunst, så vel som i Ægypten, Tunesien og Syrien, der revolutionen ikke har gået over til at blive revolutionær politik, tværtimod, politikken er i kontrarevolutionens hænder.
Årets Veneziabiennale dreier seg i stor grad om ulike avvik fra normalen, enten i form av frenetiske avtrykk av en kaotisk samtid, anti-verk, ubetydelig slapstick eller komplekse former og refleksjoner som fjerner seg fra kunstmarkedets vante norm.
I Sofia Coppolas The Bling Ring trekkes de kjendisfikserte fram i lyset, ut av skyggetilværelsen som pikante bimotiv i hennes tidligere filmer.
Den moderne klassikeren Blow-Up er en av de mest visuelt våkne filmene noensinne, med en coolness og billedlig refleksjon det er vanskelig å overgå.
Den animerede dokumentarfilm Crulic – Stemmen fra Graven graver sig selv ned i personberetning, der står i vejen for filmens ellers dybt relevante tematik.
Jiro Taniguchi skildrer hverdagsdramaene under Japans ordnede samfunnsoverflate. Seriene overskrider grensene mellom europeisk tegneseriekultur og japansk manga. Nå skal han lage manga av Louvre-museet.
To norske studenter har ansvar for den sentralasiatiske paviljongen på Venezia-biennalen i år. De ønsker seg hinsides velkjente fellesskapsmodeller, med et postnasjonalt perspektiv, der geopolitiske og sosiale problemstillinger er løsrevet fra produksjonen av ideen om det nasjonale.
Kanskje er det først nå mulig å nærme seg en balansert versjon av historien om den kalde krigen. Oliver Stone har alliert seg med historiker Peter Kuznick for å rekonstruere en alternativ historie om USA og Sovjetunionen.
Hva skiller de gode filmfotografene fra de andre? «Kjærlighet til menneskene», forteller den 86 år gamle legenden Albert Maysles, som nylig besøkte Norge. At de gamle er eldst ble også bekreftet da vi møtte Vilmos Zsigmond, Vadim Yusov og Ed Lachman på polske Camerimage.
Chan-wook Parks Stoker er ikke redd for å være både vakker og skummel. Den klarer å utnytte bildets og lydens skjønnhet til å skape et stadig mer skremmende univers.
François Ozons I de beste hjem skildrer samspillet mellom fortellernivåene når fortelleren påvirker de han forteller om. Når etikken hules ut av poetikken åpnes det for temmelig bredbent satire.
Science fiction viser tendensene og mulighetene som skjuler seg i nåtiden, og antyder hvordan framtiden kan bli på godt og vondt. I Afrika blomstrer sjangeren med en ny generasjon som har fått tilgang til en teknologi og et univers som var nærmest utenkelig for kun få år siden.
Tegneserienes fremste kosmopolitt er gjest på årets Oslo Comics Expo. Med en tradisjonsbrytende fusjonsstil er Paul Pope en nyskapende tegner og forbilde. Serienes ideologiske liberalisme er mindre fornyende.
Paul Auster og J.M. Coetzee er berømte og begavede forfattere. I brevvekslingen Her og nå tar de opp norske juletradisjoner, militæraksjonen i Libya, kunstfilm, vennskap, finanskrisen og pengeøkonomiens ubestemmelige forhold til faktiske verdier. Men det er noe uhyggelig de ikke evner å kommunisere.
På 70-tallet var film ren underholdning på Filippinene, til diktaturets store glede. Helt til Lino Brocka dukket opp og skapte et kritisk publikum, på det estetiske planet så vel som det politiske.
Killing Them Softly er gennemført gangsterunderholdning i arven fra Scorsese og Tarantino, men eftertænksomhed skal man lede længe efter.
Rufus Norris’ debutfilm Broken forsøger at matche Englands tradition for at lave socialrealistiske ungdomsdramaer, men den falder desværre til jorden i sit forsøg på at kombinere depressiv handling med lyriske passager.
Marina Abramović: The Artist is Present er en god omend rigeligt beundrende introduktion til den kendte performancekunstneren.
Tittelen Army of God var nok til at amerikanske myndigheter mente dokumentartegneserien om Joseph Kony var hvitvasking av penger til terror, og konfiskerte forskuddet fra utgiveren.
Teateret kan være en gjenoppbyggende kraft, når industriene som skal fortelle fortellingen om verden legger seg flate for krav om lønnsomhet, skriver direktør for teateret Schaubühne i Berlin, Thomas Ostermeier.
I Paradis: Håp setter Ulrich Seidl tenåringsjenters famlende grublerier opp mot de voksnes vaklende selvbeherskelse. Seidl avstår fra å forklare dem og godt er det.
Olivier Assayas’ Etter revolusjonen følger skjebnen til opprørerne etter mai 1968 i en forvirrende tid, der militantismen blir holdt kunstig i live.
En nasjons kollektive hukommelse former dens forventninger. Dialogen mellom fortiden og nåtiden er implisitte i Patrico Guzmans filmer om Chiles nylige fortid, mens både meksikanske Diego Gutiérrez og kanadiske Sarah Polley tar opp sine egne og sine foreldres minner. Sannheten virker rensende, men vi trenger alle noen fortolkninger eller omskrivinger for å takle det altfor virkelige.
