Han er Ukrainas mest kjente samtidsforfatter, men skriver på russisk. Romanene hans er fulle av depressive pingviner og ville visjoner, men handler likevel alltid om politiske spørsmål. Andrej Kurkov følger Gogol: Når virkeligheten er for absurd, må fiksjonen vise sannheten.
Hva betyr etikk i dagens internasjonale politiske klima, eller i samtalen mellom en selv og andre? Hvordan gir gudstroen eller kjærligheten mening for et liv? Vi samtaler med professor emeritus Asbjørn Aarnes (87), som på slutten av sitt liv gjør opp status med noen av hans livs viktigste innsikter.
Han er Simpsons-skaper Matt Groenings favoritt. Med satiriske striper, karikatur-tegninger og selvbiografi har tegneren Lat vært en av Malaysias fremste nasjonsbyggere. I sekstiåringens jubileumsår har hovedverket Kampung Boy blitt musikal i Kuala Lumpur.
En forsvundet og en næsten glemt stumfilm af mesteren Carl Th. Dreyer er nu gjort tilgængelige i smukke udgaver.
Dampen går af de finske machomænd, der beretter personlige historier med følelserne uden på den nøgne krop.
Hvordan går det når norske filmkunstnere fra 1960 til 1990 skal portretteres? Kurator Fahrad Kalantary ga en rekke yngre norske filmkunstnere frie tøyler. En påfallende beundrende omgang med historien har blitt det mest framtredene ved portrettene, som kun i
liten grad evner å reflektere over historiens relevans for norsk filmkunst.
Mens SV har gått inn i regjering, har restene av AKP blitt hele venstresidens organer. Fire nylig utgitte bøker kaster nytt lys på den norske venstresidens nyere historie.
Mens rasisme og kjønnsdiskriminering er uakseptabelt, er de psykisk syke fritt vilt for fordommer og latterliggjøring, hevder den britiske serieskaperen Darryl Cunningham. Med Psychiatric Tales, basert på egne erfaringer, har han satt seg fore å avmystifisere psykiske lidelser. Mens psykoterapeuten Philippa Perry skildrer terapeutisk praksis og teori i boka Couch Fiction.
Kunsten har for længst forsøgt at bearbejde det onde og således overtaget religionens rolle. Heri er der intet nyt. Det nye er at en lind strøm af fagbøger om det onde og ondskaben i disse år ser dagens lys ofte med 11. september som naturlig baggrund.
François Ozon har med Potiche laget en anstendig og godlynt komedie mot en bakgrunn av betente forhold i fransk arbeidsliv. Tungvekterne Deneuve og Depardieu bidrar med nødvendig flyt, letthet og ikke så rent lite filmhistorisk ballast.
Kærligheden mellem Shirin og Soran er dramatisk som i et eventyr, men der er absolut intet eventyrligt over den verden, Shirin kastes ud i, da hun træffer et skæbnesvangert valg.
EU har bestemt at «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet» og «manglende evne til å vektlegge barnets sosiale tilpasning» er barnemishandling. Og det er mødrene som har ansvaret.
Le Monde diplomatiques udsending, Steffen Moestrup, lader film være film og koncentrerer sig i stedet om alt det udenfor filmene på Thessaloniki Documentary Festival. At være festivalgæst er en følelsesmæssig masochisme. Uden pause og uden mulighed for refleksion eller emotionel bearbejdning går man videre til næste film. Måske har festivalens konstruktion en overset betydning for måden, filmene opleves på?
Arbeidere på verdens største søppelfylling blir engasjert av en kunstner i et prosjekt bestående av resirkulert materiale. Dokumentarskildringen av denne prosessen har blitt en oppbyggelig og sympatisk historie i belastet terreng–og i en vel så belastet filmtradisjon.
Kunsten har en tendens til å estetisere flyktningene og dermed frata dem politisk betydning.
Michelangelo Frammartino blæser på fortælling og dramatisk fremdrift. Det er der kommet en betagende og nærmest essayistisk fiktionsfilm ud af.
Hvad karakteriserer relationen mellem skriften og dens mulige betydning for verden udenfor, hvad er relationen mellem litteraturen og fællesskabet? Skrivepraksisen til den franske forfatter Maurice Blanchot bringer oss nærmere et svar, mener Alexander Carnera.
Omveltningene i Egypt har endret den tegnede satiren. I februar publiserte den anerkjente avistegneren Sherif Arafa sin første stripe med Hosni Mubarak.
Skammen er navnet på den impuls eller affekt som vi påfører os selv–en slags auto-affektion. Men det helt særlige ved skammen er at vi på én gang er henvist til os selv samtidig med at vi er tabt for os selv. Vi er splittet og fremmed for os selv. Mennesket er endnu ikke et selv, men splittet mellem to, mellem det levende væsen og det talende væsen, mellem menneskeligt og ikke-menneskeligt. Mennesket er i sin splittelse det væsen der kan overleve sig selv.
Cinema for Peace kretser rundt tilværelsens uutholdelige tyngde. Det gjør også juryvinner Béla Tarrs The Turin Horse. Alvoret var toneangivende for de mest interessante delene av årets filmfestival i Berlin.
De økonomiske nedgangstidene inntar superheltuniverset i amerikanske The Adventures of Unemployed Man. Etter å ha fått sparken fra supergruppen sin, tar bokas helt avstand fra sin gamle individualistiske retorikk og gjenoppstår som den systemkritiske Unemployed Man. Superheltsatire om finanskrise og nedgangstider er mer relevant enn man skulle tro. Sjangeren vokste ut av den store depresjonen på 1930-tallet.
Ken Loach begynder godt men slutter skidt i Route Irish, der er for tynget af et utroværdigt manuskript, symbolik og for mange tanker om sammensværgelse.
Billigt og mangfoldigt tilbydes nu klogt udvalgte værker af en af Tysklands mest interessante instruktører gennem tidene.
En feelgood spøkelsesfilm? Ja, gjenferd, spøkelsesaper og vanlige dødelige konfererer i døsig suggererende tempo. Thailandske Onkel Boonme er en effektiv motgift mot overdoser av hysterisk montasje.
