I The Dark Knight Rises viser Hollywood seg ute av stand til å forestille seg ekte folkemakt uten vold. Men tanken om at Occupy-bevegelsen kan ta makten og etablere et folkedemokrati på Manhattan er åpenbart absurd. Hvorfor drømmer da en Hollywood-kassasuksess om det?
Utjevning av ulikheter har lenge dreid seg om bedre fordeling av rikdom. De siste tiårene har et annet krav om rettferdighet blitt dominerende, nemlig respekt for forskjeller, minoritetsgrupper og kamp mot diskriminering. Er det mulig å forene disse to tilsynelatende motsatte rettferdighetsbegrepene?
Nylig publicerede magasinet The New Yorker en artikel om udfordringen ved at finde ud af, hvad man egentlig skal læse. I et menneskeliv kan man, selv hvis man er yderst ihærdig og dygtig, kun nå at læse få tusinde bøger, og med den voldsomme mængde af udgivelser, kan det være vanskeligt at beslutte sig for, hvordan man skal placere sin sparsomme læsetid.
Til Ungdommen fungerer frem for alt som en oprigtig ode til ungdomslivet, håbet og viljen, der gør, at mennesket aldrig giver op.
Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i svart/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register.
14 kilometer er en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres, i en ubarmhjertig fortelling om tre unge mennesker som velger å forlate sine fødeland – og hvorfor.
I høst er det norgespremiere på den meksikanske regissøren Carlos Reygadas’ prisbelønte spillefilm Post Tenebras Lux. Vi møtte den omdiskuterte filmskaperen for en samtale om filmenes møte med livet, hans bruk og kritikk av dokumentariske virkemidler og viktigheten av amatørskuespillere for å nærme seg virkeligheten gjennom fiksjonen.
Hvert år strømmer 5000 journalister og teknikere fra 88 land til Cannes for å se de tjuetalls filmene i det offisielle programmet. Mye står på spill både økonomisk og kunstnerisk under festivalen.
Midtøsten-eksperten Jean-Pierre Filiu og stjernetegneren David B. forteller i bredt omfang historien om USAs relasjoner til regionen i Best of Enemies. Krimserien Metro fra Kairos undergrunn gir et mye nærere utsnitt, et par år før opprøret på Tahrirplassen.
I motsetning til kunsten består arkitekturen i å skape nyttige objekter, som skal inngå i unike omgivelser og ha en bestemt funksjon. Men de siste tiårene har det blitt stadig flere konseptuelle og narsissistiske byggverk som ignorerer disse formålene.
Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.
David MacDougall vil måske være et navn, der vækker genklang hos enkelte læsere. Igennem snart 40 år har han vekslet mellem at skabe etnografiske film og at skrive om film. Og begge dele har han gjort med stor vellykkethed.
I elegant multiprotagonist-form fortæller 678 Kairo en væsentlig beretning om egyptiske kvinders kamp for at få lov at være i fred.
Martin Scorsese rejser tilbage til filmens barndom og formår næsten at bringe pioner-magien til live i Hugo.
En filmfestival kan forebygge fred i et tidligere men fremdeles urolig krigsområde.
Få bøker har merket en generasjon intellektuelle så mye som Frantz Fanons Jordens fordømte, med sitt berømte forord av Jean-Paul Sartre som glorifiserte de undertryktes vold. Fanons tenkning, der erfaringen som politisk engasjert psykiater var avgjørende, fortjener å bli tatt opp igjen i lys av borgerkrigen som herjet i Algerie på 90-tallet.
Den franske fotografen Alain Keler har gjennom ti år fulgt romfolk i provisoriske leire, gettoer og på flukt. Bildene og utfyllende tegninger av Emmanuel Guibert tar oss fra Kosovo og Serbia til Italia og Frankrike. Reportasjeboka gir et sterkt portrett av Europas største etniske minoritet.
Dra på ferie sammen, gå hverandre på nervene, snakk ut: Blant litt mange enkeltskjebner og et litt vassent publikumsfrieri finner vi et forpint kjærlighetsdrama som knapt har vært å se på film tidligere.
Med To Rome with Love har Woody Allen unngått en ny «amerikanere i Roma»-film. Berlusconis underholdningsmaskin tas på kornet. Woody Allen framstår som pastisj på seg selv men klarer tidvis å løfte seg ut av gjentagelsenes humrende likegyldighet med frekke og uventede ideer.
Palindromer er en overset perle fra Todd Solondz, der hverken forfalder til behagesyge eller tomme stiløvelser.
På veien til Buenos Aires er ikke nogen stumfilm, men den kommer tæt på. Dens ordknappe væsen er dens primære karaktertræk. Og måske også dens primære kvalitet.
Dokumentarfilmen er et demokratisk uttrykk og undervurdert som kunstform. Men flere selvstendige filmskapere og journalister har dødd de siste årene når de har begitt seg inn i krigsområder. Hva kan man lære om bransjen i løpet av hundre seminarer på en britisk dokumentarfilmfestival?
Den tyske filosoffen Byung-Chul Han har skabt stor debatt i hjemlandet med bogen Træthedssamfundet. Tesen er enkel, vore samfund er for positive, og det er i færd med at ødelægge mennesket.
Analysene til Antonio Gramsci siteres ofte både til høyre og til venstre, men leses sjelden. Italieneren mente man måtte trekke de lavere klassene ut av den dominerende ideologien for å erobre makten. Fra Europa til India og Latin-Amerika har skriftene hatt dyp påvirkning på mange politiske bevegelser og tenkere.
