Libyas EU-støttede utpressingsøkonomi
Med eksternaliseringen av grensene sine har EU bidratt til å bygge opp en utpressingsøkonomi i Libya og gjort migrantene til brikker i maktspillet mellom landets rivaliserende regjeringer.
Slummens hellige krigere
En voldelig fundamentalistisk retning er i ferd med å utvikle seg i Marokkos slumstrøk. Selvmordsbomberne i Casablanca i mai 2003 kom fra en av byens forsteder, som preges av elendige sosiale forhold og total eksklusjon fra resten av samfunnet.
Humanitære leiesoldater?
En ny generasjon leiesoldater får nå fotfeste på det afrikanske kontinent gjennom private sikkerhetsselskaper. Disse oppnår legitimitet gjennom å fremstå som «humanitære aktører».
Algeriekrigen
Den franske koloniseringen av Algerie begynte i 1830, og var gjennomført i 1847. Koloniregimet var et brutalt og rasistisk styre, som nektet den innfødte muslimske befolkningen borgerrettigheter. Dette skulle slå tilbake på kolonialistene med stor kraft. I 1954 brøt det ut åpen krig mellom FLN (Den nasjonale frigjøringsfront) og kolonimakten som skulle vare i åtte år. Natt til 1. november 1954 organiserte FLN et samordnet angrep på økonomiske og militære anlegg i Algerie. Den franske regjeringen sendte inn 400 000 tropper for å slå ned opprøret. Disse styrkenes brutalitet greide ikke å nedkjempe uavhengighetsbevegelsen, men førte heller til at den fikk sterkere støtte i befolkningen. Konsentrasjonsleirer, tortur og henrettelser av sivile gjorde også at Frankrike fikk verdensopinionen mot seg. I 1958 kom De Gaulle til makten, og innså at krigen ikke kunne vinnes. Han annonserte folkeavstemning som skulle gi algerierne mulighet til å bestemme sin egen skjebne. De Gaulles politikk ble sett på som et svik fra offiserene og kolonialistene som hadde støttet ham. Den militante terroristorganisasjonen OAS ble dannet, og utførte terrorangrep mot FLN, den franske regjeringen, og mot motstandere av krigen – men de var dømt til å mislykkes. I mars 1962 ble det inngått våpenhvile (Evian-avtalen) mellom FLN og den franske regjeringen, og folkeavstemning ble avholdt i juli. Algerierne stemte naturlig nok for uavhengighet. Etter åtte blodige år, med opp mot en million drepte, ble landet selvstendig i 1962 under ledelse av Ahmed Ben Bella, det uavhengige Algeries første president. Ben Bella er i dag 88 år gammel og sterkt engasjert i dagens antikrigsbevegelse. I oktober 2004 deltok han på Europas sosiale forum i London, hvor han blant annet introduserte filmen Kampen om Algerie (Gillo Pontecorvo), som kom ut allerede i 1966.
Frykt for nye folkemord
De etniske spenningene i Burundi blusset opp da 160 tutsier ble massakrert i flyktningleiren Gatumba 13. august i år. Landet er inne i en fredsprosess som etter planen skal ende opp med valg i oktober og påfølgende maktdeling, men mange frykter nå nye sammenstøt mellom landets hutu- og tutsibefolkning.
Timbuktu-manuskriptene – Kulturminner i fare
På karavanenes tid var Timbuktu et handelssentrum med et rikt intellektuelt liv, hvor flere tusen bøker ble skrevet. Nå er arbeidet i gang med å grave denne glemte afrikanske historien.
Hva slags demokrati?
I mange afrikanske land er tilknytningen til etniske grupper sterkere enn den nasjonale tilhørigheten. Dette får konsekvenser for statsmaktens legitimitet, og for hvilke demokratiske modeller som kan fungere.
Valg i et skadeskutt Algerie
En traumatisert algerisk befolkning engasjerer seg lite i kappestriden mellom ulike deler av den politiske eliten foran valget 8. april. Folk har mer enn nok med å forsøke å komme seg på beina igjen etter ti blodige år.
Den internationale blindhed
En million døde på 100 dage og verden skulle ikke have vidst noget derom?
Mindehøjtidelighedernes betydning
Hvordan mindes et folkemord, som har revet et land i stykker?
En fri, men truet presse
Den algeriske pressens situasjon er paradoksal. Den er uten tvil den frieste i den arabiske verden, men samtidig den mest (selv)sensurerte.
Algerisk kulturmylder
En rekke kunstnere og intellektuelle er blitt drept eller drevet i eksil i løpet av de siste tiårene. En ny generasjon skaper nå nye initiativer innenfor teater, musikk, litteratur og kunst. Samtidig handler det om å finne tilbake til en kulturarv som har fått hard medfart.
Gråt, mitt elskede Zimbabwe
Den britiske forfatteren Doris Lessing ble født i 1919, og flyttet til Sør-Rhodesia (det nåværende Zimbabwe) sammen med sine foreldre da hun var 6 år. Hun assosieres først og fremst med militant feminisme, blant annet i forbindelse med kultromanen Den gyldne notatbok som rusket opp i konservative tenkemåter. For flere generasjoner har hun vært en heroisk stridskvinne som kjempet aktivt mot urettferdighet, kolonisering og apartheid. Doris Lessing er nå 84 år, og går ikke av veien for å uttrykke sin skuffelse over styresmaktene i det landet hvor hun så lenge kjempet for selvstendighet, Zimbabwe. Dette er hennes anklageskrift mot Zimbabwes omstridte president Robert Mugabe.
Nigerias fattige tyr til religion
Innføringen av den islamske sharia-loven nord i Nigeria for tre år siden reiste store forhåpninger hos befolkningen om sosiale forbedringer. Internasjonal presse har gitt Safiya Husseini og Amina Lawal-sakene enorm oppmerksomhet, mens landets økende fattigdom og sosiale problemer har kommet i skyggen.
Mellom mediekonspirasjon og mangel på ressurser
Den komplekse virkeligheten på bakken i Nigeria.
Det minst dårlige av alle redskaper for fred og sikkerhet
De forente nasjoner ble satt på prøve i forbindelse med Irak-krigen. For at FN skal fungere, må det også finnes regionale organisasjoner som arbeider med fred og sikkerhet. Den relativt nyopprettede afrikanske unionen (AU) ønsker å være en slik aktør.
Afrikas tusen og én kvinnehender
Afrikas kvinner er ofte de første ofrene i vanskelige tider. Nå organiserer de seg for å styrke sin selvstendighet.