30. mai ble tretti soldater drept i to angrep i provinsen Cabo Delgado. Med ekstrem fattigdom som bakteppe sliter den mosambikiske regjeringen med å nøytralisere de væpnede gruppene, til tross for militær støtte fra Rwanda.
Den globale klimatrusselen har på ny gjort uran til en ettertraktet råvare. Dette får nå innbyggerne i Niger erfare på godt og vondt, etter hvert som de fordrives fra forfedrenes land for å gi plass til gruveselskaper. Landet er verdens tredje største uraneksportør, men også et av verdens fattigste land, og har vært hardt rammet av repressive regimer og blodige opprør de siste 30 årene.
Etter 30 år med borgerkrig og invasjoner opplever Angola en ny gullalder takket være enorme oljeinntekter. Det sorte gullet sørger for hele 60 prosent av landets BNP. Selv om skyskrapere spretter opp som paddehatter i hovedstaden Luanda, er oljepengene først og fremst forbeholdt eliten. Og sårene etter borgerkrigen er langt fra helet. Le Monde diplomatique har besøkt Luanda.
Volden i Lhasa har sjokkert omverdenen. Flere titalls munker har mistet livet. Det kinesiske militærets vold har blitt besvart med vold fra demonstrantene, som lenge har vært kjent for sin ikke-voldelige kamp. Opprøret har også islett av etniske motiver, ettersom både han-kinesere og hui-muslimer har blitt angrepet av demonstrantene. Og i eksil sitter Dalai Lama som vil ha selvstyre, men avviser uavhengighet og OL-boikott. Vil kineserne kunne forsette sin brutale undertrykkelse når verdens øyne rettes mot Lhasa?
Boligmangelen er prekær i Sør-Afrika. Bare i provinsen Western Cape venter 500 000 mennesker på boliger. Men i stedet for å bygge boliger, fjerner regjeringen ulovlige boligområder for å gjøre plass til en plasskrevende middelklasse.
Krigsutbruddet i Tsjad i januar har brakt for dagen store spenninger mellom nabolandene Tsjad og Sudan. Sentralt i konflikten står Darfur, som lenge har vært tilholdssted for både tsjadiske og sudanske opprørsgrupper. Statslederne i begge land appellerer til hverandres opprørsgrupper for å slå ned på sine egne motstandere. Dermed er faren stor for at det kan oppstå full krig mellom de to landene.
Den uventede fredsavtalen som ble inngått 4. mars 2007, baner vei for forsoning i det borgerkrigsherjede landet. Og en krigstrett befolkning har begynte å finne tilbake til håpet og livsappetitten. Etter fem år med konflikt, deler nå statslederen og opprørslederen makten. Likevel lar framskrittene vente på seg. Selv om landet offisielt er gjenforent, har avvæpningen av militsen og registreringen av stemmeberettigede foran presidentvalget blitt forsinket. Av den grunn valgte FN 20. oktober 2007 å opprettholde sanksjonene mot landet.
Hundrevis ble drept i opptøyene som fulgte etter at Mwai Kibaki ble gjenvalgt i slutten av desember. I sammenstøtene mellom politi og demonstranter, ble det etniske aspektet brukt for alt det var verdt av ledende politikere. Men krisen har lite å gjøre med etnisitet. Mindre enn to kilometer fra forretningsstrøket i Nairobi tikker et hundretalls bølgeblikkbyer som tidsinnstilte sosiale bomber. Fem år med kibakisme har også bidratt til å øke det sosial gapet mellom rike og fattige i et samfunn der 50 prosent av befolkningen lever for under to dollar dagen. Og i bakgrunnen lurer USA som vil ha sin nye militærkommando for Afrika (Africom) i Kenya.
På 90-tallet var Uganda et forbilde for kampen mot aids i Afrika. Men trenden snudde samtidig som den angloamerikanske pinsebevegelsen bredte om seg. De siste årene har «korstog» og menigheter med selsomme navn avløst hverandre.
Situasjonen i Somalia er Afrikas verste mener FNs spesialutsending. I juni 2006 utpekte Osama bin Laden Darfur og Somalia som ett av stedene der slaget mot «Den store amerikanske satan» skulle stå. De amerikanske hemmelige tjenestene fryktet «et nytt Afghanistan» og en gjentakelse av den mislykkede operasjonen i 1993, og overlot «det skitne arbeidet» til Etiopia.
Mytene og klisjeene om Afrika er seiglivede. Titt og ofte spekuleres det om kontinentets ?suicidale tendenser?, ødeleggende befolkningsøkning, etniske problemer og de afrikanske samfunnenes korrupte gaveøkonomi som ødsler bort enorme naturressurser. I fire nye bøker tar europeiske og afrikanske forskere og skribenter for seg mytene. Afrika arvet ikke et levedyktig statsapparat etter kolonitiden, slik mange har hevdet de siste årene, men et dårlig utgangspunkt for demokrati og utvikling. Men et land er ikke nødvendigvis bare fattig fordi det har et dårlig styresett. Det har også et dårlig styresett fordi det er fattig. Afrikas store utfordring i det 21. århundret ligger ikke i den demografiske eksplosjonen, men snarere i å få til en mer rettferdig global økonomisk vekst.
Thomas Sankara (1949–1987) er i Afrika symbolet på kampen mot nykolonialismen. Han var en politisk strateg, en kreativ, engasjert og energisk president som ofret seg til det ytterste. En stemme som talte høyt og tydelig om den tredje verdens krav. Men i 1987 var han blitt for brysom for de andre vestafrikanske lederne og Frankrike.
Thomas Sankaras tale til FNs generalforsamling 4. oktober 1984.
Seksuelle overgrep har nådd epidemiske høyder i Kongo, og lite har blitt gjort for å stoppe dem.
Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.
Hvert år reiser hundre tusenvis av marokkanske innvandrerfamilier på «sommerferie til hjemlandet». Noen tar veien over havet, på en av båtene på ruten fra Sète i Sør-Frankrike til Tanger. De 36 timene ombord på båten er en anledning til å reflektere over sin Mektoub–den meningen ens liv har fått. På disse proppfulle båtene er det mulig å danne seg et bilde av innvandrernes profil og mangfold. De er milevis fra å utgjøre noen homogen «nordafrikansk folkegruppe», slik klisjeene gjerne vil ha det til.
Vesten er bekymret for det marokkanske valget i september. Islamistiske partiet PJD (Partiet for rettferdighet og utvikling) ligger an til å bli valgets overraskelse.
I 2004 innførte Marokko en milepæl i landets familielovgivning (moudawana). Det er kun et annet arabisk land, Tunis, som allerede har innført en like progressiv myndiggjøring av kvinner.1 Med kvinnebevegelsen i spissen og med støtte fra kongen har kvinner vunnet større likeverd. Mer spesifikt har de fått rett til å gifte seg uten tillatelse fra et mannlig familiemedlem, og til å ta ut skilsmisse på et mer rettferdig grunnlag.
Da lovforslaget trådde i kraft var det tvil om hvorvidt det ville bli håndhevet. Tre år senere sier Dr. Nouzha Guessous, spesialist i bioetikk, rettighetsforkjemper og medlem av moudawana-kommisjonen, at «reformene har blitt en suksess. Hver år i mars rapporterer justisdepartementet om hvordan det går med innføringen av loven og noen av kvinneforeningene utgir sine egne rapporter. Så vi vet at det skjer.»
Løperne har med seg godteri og peanøtter som de kaster til de barføtte barna. Mosambik er i dag rangert som nummer 168 av 177 land i FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Nesten halve statsbudsjettet (2,5 milliarder kroner) kommer fra internasjonal bistand. Selv om Mosambik gir uttrykk for å ha et flerpartisystem, er det i praksis kontrollert av et oligarki innen regjeringspartiet som kjøper støtte gjennom pengegaver. Mosambik er et digert land, fra nord til sør strekker det seg like langt som avstanden mellom Dublin og Moskva.
Den multinasjonale legemiddelindustrien bruker hvert år nesten 240 milliarder kroner på å utvikle nye medisiner. De fattige i Sør overlater kroppene sine til de som vil teste ut medisiner myntet på de Nord-Vestlige markedene. Legemiddelindustrien vender nå nesen sørover for å utføre de stadig mer kostbare og risikable forsøkene. Før legemidler kan slippes på markedet må kliniske forsøk på mennesker gjennomføres. I Sør får de tilgang til syke som er lettere å overtale. De etiske og juridiske kravene er ikke like strenge som i de rike landene. Det er en risikabel medisinsk forskning.
Etter tjue år med blodige konflikter ba de ugandiske myndighetene Den internasjonale straffedomstolen ble om å granske brutale voldshandlinger begått av Herrens motstandshær. Nå mener store deler av befolkningen at tiltalene truer fredsprosessen.
Jean-Christophe Klotz Kigali–bilder mot en massakre.
Paradoksalt nok er afrikansk helsepersonell blitt en bærebjelke i helsesystemene til landene i vesten. Afrikansk personell er mer fleksibelt, mer villig til å jobbe om natten og overtid. Vestlig dobbeltmoral viser seg der rike land ønsker å øke bistandsbudsjettene, samtidig som de tømmer Afrika for kompetanse.
Under ANC er det «nye» Sør-Afrika langt fra å oppfylle sine sosiale løfter. ANCs økonomiske politikk har forsterket de sosiale ulikhetene. ANC er ikke lenger partiet for de fattige eller til arbeiderne, men den nye svarte middelklassen.
Etter å ha vært isolert fra det internasjonale fellesskapet i ti år, tar Libya nå opp kontakten med utenverdenen igjen.
