Afrika – Side 9

Nyliberal evangelisme

På 90-tallet var Uganda et forbilde for kampen mot aids i Afrika. Men trenden snudde samtidig som den angloamerikanske pinsebevegelsen bredte om seg. De siste årene har «korstog» og menigheter med selsomme navn avløst hverandre.

januar 2008

Den hemmelige krigen i Somalia

Situasjonen i Somalia er Afrikas verste mener FNs spesialutsending. I juni 2006 utpekte Osama bin Laden Darfur og Somalia som ett av stedene der slaget mot «Den store amerikanske satan» skulle stå. De amerikanske hemmelige tjenestene fryktet «et nytt Afghanistan» og en gjentakelse av den mislykkede operasjonen i 1993, og overlot «det skitne arbeidet» til Etiopia.

november 2007

Bak fordommene om Afrika

Mytene og klisjeene om Afrika er seiglivede. Titt og ofte spekuleres det om kontinentets ?suicidale tendenser?, ødeleggende befolkningsøkning, etniske problemer og de afrikanske samfunnenes korrupte gaveøkonomi som ødsler bort enorme naturressurser. I fire nye bøker tar europeiske og afrikanske forskere og skribenter for seg mytene. Afrika arvet ikke et levedyktig statsapparat etter kolonitiden, slik mange har hevdet de siste årene, men et dårlig utgangspunkt for demokrati og utvikling. Men et land er ikke nødvendigvis bare fattig fordi det har et dårlig styresett. Det har også et dårlig styresett fordi det er fattig. Afrikas store utfordring i det 21. århundret ligger ikke i den demografiske eksplosjonen, men snarere i å få til en mer rettferdig global økonomisk vekst.

oktober 2007

Thomas Sankara – Afrikas verdighet

Thomas Sankara (1949–1987) er i Afrika symbolet på kampen mot nykolonialismen. Han var en politisk strateg, en kreativ, engasjert og energisk president som ofret seg til det ytterste. En stemme som talte høyt og tydelig om den tredje verdens krav. Men i 1987 var han blitt for brysom for de andre vestafrikanske lederne og Frankrike.

oktober 2007

Sarkozy på tur i Afrika

Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.

september 2007

På sommerferie i fremmed hjemland

Hvert år reiser hundre tusenvis av marokkanske innvandrerfamilier på «sommerferie til hjemlandet». Noen tar veien over havet, på en av båtene på ruten fra Sète i Sør-Frankrike til Tanger. De 36 timene ombord på båten er en anledning til å reflektere over sin Mektoub–den meningen ens liv har fått. På disse proppfulle båtene er det mulig å danne seg et bilde av innvandrernes profil og mangfold. De er milevis fra å utgjøre noen homogen «nordafrikansk folkegruppe», slik klisjeene gjerne vil ha det til.

september 2007

Nye rettigheter for Marokkos kvinner

I 2004 innførte Marokko en milepæl i landets familielovgivning (moudawana). Det er kun et annet arabisk land, Tunis, som allerede har innført en like progressiv myndiggjøring av kvinner.1 Med kvinnebevegelsen i spissen og med støtte fra kongen har kvinner vunnet større likeverd. Mer spesifikt har de fått rett til å gifte seg uten tillatelse fra et mannlig familiemedlem, og til å ta ut skilsmisse på et mer rettferdig grunnlag.

Da lovforslaget trådde i kraft var det tvil om hvorvidt det ville bli håndhevet. Tre år senere sier Dr. Nouzha Guessous, spesialist i bioetikk, rettighetsforkjemper og medlem av moudawana-kommisjonen, at «reformene har blitt en suksess. Hver år i mars rapporterer justisdepartementet om hvordan det går med innføringen av loven og noen av kvinneforeningene utgir sine egne rapporter. Så vi vet at det skjer.»

august 2007

Vi går ikke lenger i søvne

Løperne har med seg godteri og peanøtter som de kaster til de barføtte barna. Mosambik er i dag rangert som nummer 168 av 177 land i FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Nesten halve statsbudsjettet (2,5 milliarder kroner) kommer fra internasjonal bistand. Selv om Mosambik gir uttrykk for å ha et flerpartisystem, er det i praksis kontrollert av et oligarki innen regjeringspartiet som kjøper støtte gjennom pengegaver. Mosambik er et digert land, fra nord til sør strekker det seg like langt som avstanden mellom Dublin og Moskva.

juli 2007

Testes på fattige i Sør

Den multinasjonale legemiddelindustrien bruker hvert år nesten 240 milliarder kroner på å utvikle nye medisiner. De fattige i Sør overlater kroppene sine til de som vil teste ut medisiner myntet på de Nord-Vestlige markedene. Legemiddelindustrien vender nå nesen sørover for å utføre de stadig mer kostbare og risikable forsøkene. Før legemidler kan slippes på markedet må kliniske forsøk på mennesker gjennomføres. I Sør får de tilgang til syke som er lettere å overtale. De etiske og juridiske kravene er ikke like strenge som i de rike landene. Det er en risikabel medisinsk forskning.

juni 2007

Rettferdighet eller fred?

Etter tjue år med blodige konflikter ba de ugandiske myndighetene Den internasjonale straffedomstolen ble om å granske brutale voldshandlinger begått av Herrens motstandshær. Nå mener store deler av befolkningen at tiltalene truer fredsprosessen.

Afrika tømmes for helsepersonell

Paradoksalt nok er afrikansk helsepersonell blitt en bærebjelke i helsesystemene til landene i vesten. Afrikansk personell er mer fleksibelt, mer villig til å jobbe om natten og overtid. Vestlig dobbeltmoral viser seg der rike land ønsker å øke bistandsbudsjettene, samtidig som de tømmer Afrika for kompetanse.

desember 2006

Kongo plyndres for ressurser

De fleste av Katangas 70 000 gruvearbeidere tjener mindre enn én dollar dagen. Gruvedriften står for 74 prosent av Kongos eksport, og sysselsetter uformelt 950 000 arbeidere. Dessverre har mafianettverk fra øst og vest kunne ta fritt for seg av gull, kopper, koltan, tømmer og diamanter.

Kampen for sosial trygghet i Afrika

Bare mellom fem og ti prosent av den aktive afrikanske befolkningen omfattes av landenes helsedekning. I gjennomsnitt utgjør utgiftene til helsesektorene 4 prosent av de afrikanske landenes bruttonasjonalinntekt, mens tilsvarende tall i Europa er 25 prosent.

mai 2006

Hva skjer i Guinea?

Guinea har mineralforekomster som gull, diamanter og jernmalm, som gir en sikker inntekt. Likevel har Guinea forblitt et fattig land. Det er rangert som nummer 156 av 177 land i levekårsrangeringen som er en del av FNs utviklingsprogram (UNDP). Et mindretall sitter med makten og gjør seg rike ved hjelp av statskassen. Hvordan forklarer man egentlig alle luksussymbolene, deriblant storslåtte villaer i postmoderne italiensk stil som oppføres bak høye murer og piggtråd, eller fordoblingen av antall terrengkjøretøy, eller mobilene som har blitt allemannseie? I dag fremstår Kerfalla Camara som en slags offisiell kandidat til å overta etter president Conté

april 2006

Vredens sorte gull

Utenlandske selskaper opplever et av verdens høyeste inntjeningsnivåer på sine investeringer i Nigeria. Men for lite av oljeinntektene tilfaller folket. Ti år etter at forfatteren Ken Saro-Wiwa ble hengt som motstander av Sani Abachas olje- og militærdiktatur, søker nå befolkningen nye idoler. Men dagens helter i Nigerias deltaområde er noen heller tvilsomme skikkelser, som befinner seg i grenselandet mellom politisk aktivisme og økonomisk bandevirksomhet. I deltaområdet opptrer guvernørene fremdeles som oljebaroner. Om det bryter ut revolusjon i Nigeria, hvilke konsekvenser vil det medføre for Afrika?

Bomullsprodusentene i Mali protesterer

Med ett reiser den høye, magre mannen i turkis kjortel seg og griper mikrofonen. Med dirrende røst, skjelvende fippskjegg og pekefingeren hevet mot taket der viftene strever med å holde varmen i sjakk, henvender han seg til forsamlingen på regionalspråket bambara: «Hvorfor ber de oss, fattige bønder, om å godta GMO de rike bøndene i nord ikke vil vite av?» Samtykkende mumling fra forsamlingen. Deretter sendes mikrofonen til en ung gårdbruker med et spedbarn på fanget: «Hvilken nytte er det i å øke produksjonen med GMO, så lenge vi ikke klarer å selge det vi produserer i dag til rettferdig pris?» spør hun.Det lille opptrinnet finner sted i Sikasso, en fredelig by sør i Mali – ett av Afrikas og verdens fattigste land – i hjertet av en landbruksprovins som produserer to tredjedeler av landets viktigste vare: Bomull. Fra 25. til 29. januar 2006 kunne man her være vitne til et imponerende eksempel på deltakende demokrati, da 43 småbrukere – og deriblant flere kvinner – møttes for å snakke om genmodifiserte organismer (GMO). På forespørsel fra Sikassos regionalforsamling (provinsparlamentet), skulle disse gårdbrukerne danne en borgerjury for å evaluere fordeler og ulemper ved en eventuell innførsel av GMO i Malis landbruk. Denne borgerjuryen, den første i Vest-Afrika, støttes av europeiske partnere som er aktive i arbeidet for å fremme deltakende metoder i evalueringen av teknologiske og politiske utviklingsvalg.1Møtet i Sikasso må ses i sammenheng med det kraftige presset afrikanske land utsettes for fra multinasjonale bioteknologiselskap, i første rekke det amerikanske Monsanto og det sveitsiske Syngenta. Disse vil industrialisere landbrukssektoren og åpne markedet for GMO,2 og særlig Bt-bomull. Denne genmodifiserte bomullen produserer en insektgift som gjør den motstandsdyktig mot visse sykdommer, noe som, teoretisk sett, skulle føre til redusert bruk av insektmidler og garantere bedre avlinger for landbrukerne. Vest-Afrika er verdens tredje største bomullsprodusent, og mye står på spill for disse multinasjonale selskapene, som mottar en støtte på 100 millioner dollar fra USAID (US Agency for International Development) for å innføre bioteknologi i landene i sør.Det afrikanske kontinentets svar på dette presset er svært kontrastfullt. På tross av at det er truet av sult, har Zambia nektet hjelp fra Verdens matprogram, som i stor grad består av genmodifisert mais fra USA. Benin har imidlertid godtatt denne hjelpen, selv om det i 2002 vedtok fem års henstand hva GMO angår. Sør-Afrika, bioteknologiens brohode på det afrikanske kontinentet, har dyrket genmodifisert bomull og mais i snart ti år, med kontroversielle resultat. I Burkina Faso, Malis naboland, er det blitt eksperimentert med genmodifisert bomull siden 2003, selv om flere deler av samfunnet setter seg opp mot dette.Medlemmene av borgerjuryen har vært i kontakt med rundt femten eksperter fra Vest-Afrika, Sør-Afrika, India og Europa. Molekylærbiologer, landbruksingeniører, medlemmer av ikke-statlige organisasjoner (NGO) og tillitsvalgte i landbruksforeninger har svart på svært forskjellige spørsmål om fordeler og ulemper ved GMO: Risiko for miljø og helse, faktisk produksjonsøkning, sosioøkonomiske faktorer, etiske og juridiske problemstillinger. For ikke å glemme det svært viktige kulturelle aspektet. Når man snakker om GMO på bambara, sier man Bayérè ma’shi (endret morsnæring): I Mali står animismen sterkt, om enn godt gjemt bak islam, og det å ta gener fra en art for å bruke dem i en annen er svært kontroversielt.Flere tok opp den grunnleggende problemstillingen om intellektuell eiendomsrett og patentbeskyttelse av levende organismer, særlig en

april 2006

«Herskerfamilien»

Landet har hatt en lang nedstigning til helvete. Tunis kastet seg entusiastisk inn i oppbyggingen av en moderne stat som lenge ble framstilt som «eksemplarisk»–for deretter å slutte seg til rekken av arabiske diktaturer. Zein el-Abdin Ben Ali er en president som er fiendtlig innstilt både til menneskerettigheter og til all intellektuell virksomhet. Med valgmaskerader fikk hans rådgivere og høytstående embetsmenn stadig større innflytelse over politikken, spesielt brutal behandlingen av all virkelig opposisjon. Hundretusener av unge arbeidsløse til «tikkende bomber», og hundrevis av unge tunisiere soner lange fengselsstraffer etter urettferdige rettssaker. Ben Ali valgfusk og reformer ga ham enda større makt, samt livsvarig og politisk immunitet, og enkelte lovbestemmelser hever presidentparets barn over grunnloven.

april 2006