Med en nylig valgseier og den radikale Tea Party-bevegelsen i ryggen vil Republikanerne presse Obama-administrasjonen til å gjennomføre nye skatteletter og drakoniske budsjettkutt. Skal man tro amerikanske medier finnes det ingen venstreside i USA. Realiteten er at det finnes to.
Ifølge Glenn Beck og Tea Party-bevegelsens mange millioner tilhengere kan ikke kapitalismens triumf være årsaken til dagens problemer, derfor finnes det ingen annen forklaring enn at kommunismen er på vei tilbake.
Tea Party-aktivistenes vrangforestillinger om at nabolandet i sør er befolket med terrorister, får Bush-klanen til å framstå som ettertenksomme og moderate.
Tidligere amerikansk viseutdanningsminister har skiftet syn på privatskolenes effekt.
«Aristokratiet i Amerika befinner seg i advokatskranken og på dommersetet.»1 Alexis de Tocquevilles observasjon i Om demokratiet i USA (1835) er fortsatt treffende. I USA er det en overflod av advokater i de høyeste maktsfærene.
Folkeretten har vunnet mer anerkjennelse etter at Pinochet ble arrestert for tolv år siden, sier Charlotte Dennett som i boka The People vs Bush går inn for å straffeforfølge Bush og hans nærmeste (se vår omtale).
I USA er det vokst frem en folkebevegelse med aktivister og advokater som ønsker å stille tidligere president George W. Bush for retten for alvorlige lovbrudd. En nylig utgitt bok viser at president Barack Obama aktivt har lagt hindringer i veien for dem.
I dagens nedgangstider krever det amerikanske arbeidsmarkedet mer utdannelse, samtidig skrur de private universitetene og høyskolene opp skolepengene og ekskluderer stadig flere amerikanere fra høyere utdanning. Dette har gitt de toårige lokalhøyskolene, de såkalte community colleges, et enormt oppsving.
Obama har fått vedtatt helsereformen, men det betyr på ingen måte at forsikringsselskapene og legemiddelfirmaene har fått mindre makt over amerikanernes helse. Avstanden mellom penger brukt og kvaliteten på tjenestene synes å forbli like avgrunnsdyp som før.
Femti år etter Greensboro ligger USAs venstreside i ruiner.
De fattige bydelene sør i Chicago har på ny blitt satt i søkelyset med Barack Obama, som arbeidet der. Fattigdommen og isolasjonen til den neste utelukkende svarte befolkningen, har ført til at alternative sosialiseringsformer utviklet seg der i lang tid. Og musikken er ofte et sentralt samlingspunkt.
USA lider. Arbeidsledigheten skyter i været, hele boligstrøk blir tatt over av kreditorer. Obama gikk til valg for endring. Men opptrappingen av krigen i Afghanistan skuffer pasifister, og helsereformen er blitt langt svakere enn det man kunne ha lønnlig håp om, det samme gjelder miljøpolitikken.
En gang i tiden var Detroit verdens bilhovedstad. I dag er det lite som vitner om fordums storhet i byen som har mistet en tredjedel av sine innbyggere siden 1950. Det finnes ikke lenger jobber i industrien, overalt er det forlatte bygninger. Men byen og dens hovedsakelig svarte befolkning har fortsatt tro på at Obama er i stand til å snu utviklingen.
Da han kom hjem fra København, lovpriste Obama klimatoppmøtet alle andre fant skuffende. Også i andre viktige saker–krigen i Afghanistan, de israelske bosettingene i Palestina, situasjonen i Honduras–snakker Det hvite hus varmt om en ny utenrikspolitikk som det er vanskelig å skimte i overgangen fra ord til handling. «Vi må lære oss å styre i en horisontal, ikke-hierarkisk verden,» sa en talsmann for det amerikanske utenriksdepartement for noen måneder siden. Etter et år ved makten virker det som om Obama trenger litt etterutdanning ?
Barack Obamas forsøk på å få i gang fredsprosessen i Palestina og Israel har blitt midlertidig stoppet av at den israelske høyreregjeringen nekter å stoppe utbyggingen av bosetninger på Vestbredden. Utsiktene ser ikke gode ut for Obama, men han kan få uventet hjelp fra den jødiske lobbyen i USA. De konservative «haukelobbyene» har nemlig fått konkurranse fra J Street.
Korrupsjonen i regjeringslokalene i Saigon var legendarisk. De USA-innsatte politikerne nøyde seg ikke med å underslå den økonomiske bistanden og matforsyningene, de solgte også våpnene de fikk fra USA til sine fiender i nord. Mønsteret gjentar seg nå i Afghanistan, der de USA-innsatte myndighetene er tungt innblandet i narkotikatrafikken og det svake statsapparatet er gjennomkorrumpert, for ikke å snakke om valgfarsen tidligere i år. Fellestrekkene er mange, men til forskjell fra Vietnam bruker USA langt mindre ressurser på «nasjonsbygging» i Afghanistan.
Selv turistene glimrer med sitt fravær. De tilreisende kommer ikke fullt så langveisfra og blir ikke like lenge. Før pensjonister fra nordøst og midtvesten ble skremt av de stadig flere orkanene, drømte de om å kjøpe seg et hus i delstaten med sitt berømte varme klima. Men i Florida er framtidstroen like sterk som før.
USAs rikeste delstat er på randen av konkurs. Men i California, symbolet på den petroleumsdrevne økonomien, drømmer mange gründere om å finne «grønn olje».
En underlig funksjon med profetier er at tilhengerne bare blir mer iherdig troende når de ikke går i oppfyllelse.
Mange år med rettslig forfølgelse av Sami Al-Arian går mot veis ende. Etter nærmere fem og et halvt år i fengsel, ble Dr. Sami Al-Arian midlertidig løslatt for første gang 2. september 2008 i Fairfax, Virginia. I 2003 ble Sami Al-Arian tiltalt av amerikanske myndigheter for å ha støttet den palestinske grupperingen Islamsk hellig krig. De hevdet han dermed indirekte hadde forårsaket selvmordsaksjoner mot sivile israelere, men kunne ikke legge frem konkrete bevis. Da retten skulle vurdere saken mot han i 2005, fant juryen ham ikke skyldig på åtte av 17 tiltalepunkter. Juryen var delt på de resterende ni punktene. Normalt ville aktoratet lagt saken død, men i Al-Arians tilfelle gikk den videre med de resterende punktene. Siden Al-Arian og hans familie verken hadde krefter eller økonomiske ressurser til å føre saken videre, inngikk han et forlik i mars 2006. Al-Arian sa seg skyldig i ett av de ni tiltalepunktene hvis de åtte resterende frafalt. Dette ene punktet medførte en innrømmelse av å ha hjulpet en kollega med å slippe inn i USA, og for å ha hjulpet svogeren Sami Al-Najjar med økonomisk støtte til rettshjelp, da denne satt fengslet i tre år på grunnlag av hemmelige bevis. Al-Arian ble dømt til 57 måneder i fengsel, hvor på han skulle deporteres etter soning. De tre årene han hadde sittet i varetekt under rettsaken skulle trekkes fra. Denne delen av prosessen mot Sami Al-Arian ble forøvrig skildret utførlig i den norske dokumentaren USA mot Al-Arian (2007) av Line Halvorsen. IFØLGE FORLIKET anbefalte aktoratet dommeren å gi Al-Arian minimumsstraff. Al-Arian skulle slippe fri og forlate USA umiddelbart. Men dommeren overrasket alle ved å gi Al-Arian maksimumsstraff innenfor strafferammen, og i ettertid har rettsmyndighetene funnet stadig nye grunner til å holde ham innelåst. I november 2006 ble han innkalt til en storjury, der aktoratet ville han skulle vitne mot andre terrormistenkte. Al-Arian mente at dette var stikk i strid med forliksavtalen han inngikk med påtalemyndigheten i 2005, hvor han ble garantert immunitet mot å vitne i enhver rettssal. Da Al-Arian nektet å vitne, ble han dømt for forakt overfor retten og sendt i fengsel for ytterligere 18 måneder. Egentlig skulle han blitt løslatt og deportert til Egypt i april 2007. Da han skjønte hvor det bar, begynte Al-Arian i januar 2007 en sultestreik for å protestere mot trakassering fra amerikanske myndigheter. I samme periode fikk Al-Arian for øvrig en ny dommer som fattet avgjørelser som ga hans sak en ny vending. Dommer Leonie Brinkema fastlo at Al-Arians sak er unik, og at hun var overbevist om at ikke alle fakta var lagt frem i saken. Hun fastholdt likevel at han måtte stille for en storjury, men da for å oppnå en større klarhet i saken. Hun innvilget imidlertid Al-Arian retten til å forsvare seg overfor juryen. For at det skulle kunne være mulig å fatte en avgjørelse om Al-Arian i det hele tatt inngikk et forlik, ba hun statsadvokat Gordon Kromberg legge fram dokumentene Al-Arian henviste til. Kromberg nektet å gjøre dette hele tre ganger. Av en slik grunn innvilget derfor dommer Brinkema under en høring den 9. mars Al-Arian retten til å søke om henleggelse av saken. Hun oppga som hovedgrunn at integriteten til det amerikanske justisdepartementet stod på spill hvis hun ikke fattet en slik beslutning. © norske LMD
«George Bush» og «historiens verste president» gir over 20 000 treff på Google. Dette burde få alle som mener at politikere bør ha mer peiling på økonomi og ledelse, til å tenke om igjen. For Bush er den første amerikanske presidenten med lederutdanning. Noe som gir mening til det amerikanske næringslivets ønske om å glemme Bush så fort som mulig og hyllest av «Obama-stilen».
Arabiske medier kaller dem «Irak-veteranene»: De tusener av unge islamister som dro til Irak for å kjempe mot den amerikanske hæren. De fleste av disse krigerne var ikke politisk engasjert da de dro. Nå er de tilbake i sine hjemland i Midtøsten, Europa og Sentral-Asia, herdet gjennom krigshandlinger og fullastet av radikal islamsk ideologi.
Mye tyder på at Obamas seier innebærer en betydelig kursendring i amerikansk politikk, slik Roosevelts seier i 1932 og Reagans i 1980 gjorde.
Hvilken utenrikspolitikk vil USA føre etter presidentvalget? Både John McCain og Barack Obama er enige om at amerikanske interesser i utlandet må forsvares. Retorikken deres er forskjellig, og de er uenige om metoder. Men finnes det likevel mer grunnleggende forskjeller mellom deres syn på USAs framtidige geopolitiske rolle?
