Vil Fareed Zakarias Post-American World legge grunnlaget for Obamas utenrikspolitikk? Journalist og Newsweek-redaktør Zakaria, som i sin tid støttet Irak-krigen, forsøker i boken å se for seg konturene av en ny verden uten amerikansk imperialisme, men som fortsatt vil ledes av USA.
Forfatterskapet til russisk-amerikanske Ayn Rand (1905–1982) er relativt ukjent i Europa. I ny og ne henviser kapitalsvermerske ungdomspolitikere og andre høyreutopister til henne, men uten den store folkelige appellen. I USA derimot selger bøkene til brutalkapitalismens største apologet fortsatt i bøtter og spann, og ifølge ryktene skal en av dem filmatiseres med Brad Pitt og Angelina Jolie i hovedrollene. Som en forsvarer av de mektige, hadde Rand stor innflytelse i maktens innerste sirkler–Ronald Reagan var en stor beundrer og Alan Greenspan var lenge enn av hennes nære venner. Men har hennes bøker noen som helst polemisk kraft utover den kommunistfryktende 50-tallskonsteksten de er skrevet i?
Idrett er ikke lenger allemannseie i USA. En ny segregering er i ferd med å organiseres på stadionene. De rike skilles fra de fattige, som fortrenges til de bakerste setene. Samtidig er det de vanlige skattebetalerne som må betale for at de rike kan boltre seg på nye stadioner spesiallaget for dem.
Han er den store forkynneren av «endring». Men hva skjuler seg bak Barack Obamas tvetydige fraser? Meningen om hva hans kandidatur representerer er delte. Kandidaturet hans fullbyrder Det demokratiske partis historiske vending bort fra klassekamp og kapitalismekritikk til universell forsoning og kamp for minoritetenes rettigheter. Men Obamas politisk karriere har så langt plassert ham langt til venstre. Mer enn hans livshistorie og hudfarge, er det sannsynligvis hans progressive politikk som vil prege valgkampen hvis han blir nominert.
Et politisert og islamofobisk rettsystem i USA er i bokstavelig talt i ferd med å ta livet av den politiske aktivisten Sami Al-Arian, kjent fra den norske dokumentarfilmen USA mot Al-Arian (2007).
USA har hatt suksess i Irak de siste månedene. Dødstallene både blant sivile og egne tropper har gått kraftig ned. Mot slutten av 2006 virket situasjonen uutholdelige for de amerikanske troppene, og kravet om tilbaketrekning økte kraftig. Bush nektet å endre kurs. Han har pøst på med soldater og kjøpt seg mange allierte. Men irakerne ser fortsatt på USA som en okkupant med en egen agenda. Noe som viser seg i de daglige strømbruddene, omfattende mangelen på rent drikkevann og manglende helsetjenester. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag?
Fra tid til annen organiserer de nykonservatives talerør National Review et cruise for sine lesere. Ute på havet er krigen i Irak «en fantastisk suksess» og global oppvarming er en myte. Men de en gang så hovmodige nykonservative har mistet livsgnisten. Velgerne har vendt dem ryggen, og de rammes stadig mer av interne stridigheter. Til sjøs stiger uenighetene glimtvis til overflaten, før de overdøves av grenseløs islamofobi. Noen folk reiser på singlecruise, andre på dansecruise. Dette er cruiset for: «muslimene kommer!»
Den amerikanske grunnloven er relativt tydelig på at presidentens mulighet til å gå til krig krever støtte i Kongressen. Men i store deler av etterkrigstiden har Kongressen hatt problemer med å tøyle presidentenes krigslyst.
Terrorlovene i Vesten blir stadig mer drakoniske. Etter 11. september har det tilsynelatende blitt legitimt å tilsidesette sivile rettigheter i terrorbekjempelsens navn. Et nytt amerikansk lovforslag utvider nå med radikalt definisjonen av terrorisme. Sivil ulydighet og andre politisk uttrykk kan fra nå av bli straffet som terrorisme i USA.
Et historisk dokument om den omfattende mangel på demokratisk ånd hos mennesker som hevder de er for individuell frihet.
Den amerikanske nyhetsdekningen er preget av kommersielle aktører som sjelden stiller seg kritisk til makten. Et hederlig unntak er det uavhengige nyhetsprogrammet Democracy Now!
Et helt nytt forholdet mellom politikk og virkelighet er i ferd med å oppstå. Lederne av verdens mektigste stat fjerner seg ikke bare fra realpolitikken, men fra alt som kan kalles realisme. De ønsker å skape sin egen virkelighet, å bli illusjonenes mestre. Den amerikanske invasjonen av Irak var et spektakulært eksempel på viljen til å «skape sin egen virkelighet». En designer fikk i oppdrag å lage bakgrunnsdekorasjonen for presidentens taler. En tidligere TV-regissør har iscenesatt de viktigste uttalelsene Bush har kommet med i løpet av sine to mandat. Sjeherasads overlevelsesstrategi i Tusen og én natt, fortell for å overleve, har blitt det nye politiske credoet for den amerikanske høyresiden.
Det katastrofale utfallet av invasjonen og okkupasjonen av Irak rammer dypere enn USAs nederlag i Vietnam gjorde for 30 år siden. Tegnene på hegemonisk tilbakegang er synlige overalt. Og flernasjonale meningsmålinger viser en gjennomgående nedgang i USAs tiltrekningskraft. Det byråkratiske sikkerhetsmaskineriet som kun har som oppgave å produsere og reprodusere makt, er splittet. Irak skulle være videreføringen av den «konservative revolusjonen» som ble påbegynt etter Vietnam og Nixon-tiden. Eksperimentet i Irak skulle innlede det andre amerikanske århundret. Men nå ligger både eksperimentet og USAs utenrikspolitikk i ruiner. Er det amerikanske imperiets dager talte?
USAs fangebehandling er sterkt kritiserbar. Landet fortsetter sin praksis med bortføringer av mistenkte. De sørger for utenomrettslige arrestasjoner, transport og avhør i fremmede land. Vi forteller her historien til Reza Afsharzadagen–som var heldig. Og Abu Omar som ikke var fullt så heldig. De bortførte kan fortelle i detalj om torturen og lovbruddene som legitimeres av «krigen mot terror». Vitner forteller at blant bortførte har det vært høygravide kvinner og barn. Historiene til de bortførte gir et godt grunnlag for å studere hvordan krigen mot terror og USAs fangebehandling har utviklet seg–selv etter skandalene i Abu Ghraib og Guantanamo. Det er tydelig at løftene om å avstå fra tortur er en bløff.
I USA pågår «krigen mot terror» for fullt. Etter 11. september har det omkommet 33 ganger så mange som i World Trade Center — ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi amerikanere fortalt at vi må gi slipp på alt — rettigheter, helsetjenester — for å få «trygghet». Hvor finner vi motstand mot slikt? Den politiske venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel gjør Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» hysteriske morsomme, og Bush-administrasjonens aggresjon avkles der den ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Den humoristiske kritikken er kanskje USAs skarpeste.
Universitetene i USA har spilt en sentral rolle i landets økonomiske og sosiale utvikling. Men denne samfunnsmessige funksjonen er nå i ferd med å innsnevres. Som følge av kutt i offentlige midler må universitetene i stadig større grad fri til næringslivet og øke skolepengene for å finne midler. I løpet av de siste årene har større deler av middelklassens barn bli presset ut av de utdanningsmarkedet. Uheldigvis er de politiske institusjonene i Europa i ferd med å innføre de heller mangelfulle elementene fra USAs universitetssystem gjennom Bologna-prosessen.
Fra et journalistisk perspektiv er det mange underlige aspekter ved 11. september. Det store komplottene og fabuleringene kan vi spare oss for. Men det finnes vitenskapelige spørsmål som står ubesvart. Og man kommer ikke unna at hendelsene var utløsende årsak til «krigen mot terror». På den andre siden veier spørsmålet om hvordan en så åpenbart inkompetent amerikansk administrasjon skulle klart å slippe unna på en så vellykket måte hvis den stor bak disse forbrytelsene mot menneskeheten.
I 1968 var det massive antikrigsdemonstrasjoner over hele USA. Motstanden mot Vietnamkrigen samlet epokens progressive krefter. Irak-krigen har på ingen måte hatt samme virkning. Hva har skjedd med venstresiden i USA?
Fokuset på mangfold og positiv diskriminering er med på å sikre at det amerikanske klassesamfunnet ikke blir utfordret. Man glemmer den viktigste kilden til diskriminering: økonomien.
Tidligere amerikansk president Jimmy Carter har begått den utilgivelige handling. Han har skrevet bok om Palestina-konflikten. Dette har medført en mediestorm i USA, og beskyldningene om antisemittisme hagler. Carter påpeker i boken at situasjonen i de palestinske områdene kan utvikle seg i retning av et apartheidregime. Han kritiserer både USA og Israel for å ikke ta hensyn til palestinernes lidelser og menneskerettighetsbruddene på Vestbredden og Gazastripen. Han påpeker at så lenge undertrykkelsen av palestinerne fortsetter, vil terrorangrepene holde fram. Carters analyser av konflikten er relativt nøkterne. Men det virker ikke som det politiske klimaet i USA er rede for en debatt om Palestina-konflikten.
11. SEPTEMBER: Vi har snakket med noen av dem som etter 11. september mente at ikke hele sannheten om attentatene var blitt fortalt. Hva er deres syn på hendelsene og konsekvensene 6 år senere?
CIAs dårlige rykte fikk Reagan til å opprette National Endowment for Democracy i 1983. Fondet presenterer seg som en stiftelse for demokrati, men har samme mål som CIA, nemlig å destabilisere fiendtligsinnede regjeringer gjennom finansiering av lokale opposisjonsgrupper.
I Mohsin Hamids Den motvillige fundamentalist møter vi en vellykket pakistansk innvandrer som etter flere år i USA flytter tilbake til Pakistan. Det er en historie om skuffelser, både på det politiske og det personlige planet.
I USA snakker vi ikke så mye om rettferdighet for minoriteter lengre. Vi snakker om «mangfold». Mangfoldspolitikken har en tendens til å gjøre raseforskjellene viktigere enn de kanskje er.
