USA – Side 9

Mye tyder på at Obamas seier innebærer en betydelig kursendring i amerikansk politikk, slik Roosevelts seier i 1932 og Reagans i 1980 gjorde.

Hvilken utenrikspolitikk vil USA føre etter presidentvalget? Både John McCain og Barack Obama er enige om at amerikanske interesser i utlandet må forsvares. Retorikken deres er forskjellig, og de er uenige om metoder. Men finnes det likevel mer grunnleggende forskjeller mellom deres syn på USAs framtidige geopolitiske rolle?

Vil Fareed Zakarias Post-American World legge grunnlaget for Obamas utenrikspolitikk? Journalist og Newsweek-redaktør Zakaria, som i sin tid støttet Irak-krigen, forsøker i boken å se for seg konturene av en ny verden uten amerikansk imperialisme, men som fortsatt vil ledes av USA.

Han er den store forkynneren av «endring». Men hva skjuler seg bak Barack Obamas tvetydige fraser? Meningen om hva hans kandidatur representerer er delte. Kandidaturet hans fullbyrder Det demokratiske partis historiske vending bort fra klassekamp og kapitalismekritikk til universell forsoning og kamp for minoritetenes rettigheter. Men Obamas politisk karriere har så langt plassert ham langt til venstre. Mer enn hans livshistorie og hudfarge, er det sannsynligvis hans progressive politikk som vil prege valgkampen hvis han blir nominert.

Et politisert og islamofobisk rettsystem i USA er i bokstavelig talt i ferd med å ta livet av den politiske aktivisten Sami Al-Arian, kjent fra den norske dokumentarfilmen USA mot Al-Arian (2007).

Fra tid til annen organiserer de nykonservatives talerør National Review et cruise for sine lesere. Ute på havet er krigen i Irak «en fantastisk suksess» og global oppvarming er en myte. Men de en gang så hovmodige nykonservative har mistet livsgnisten. Velgerne har vendt dem ryggen, og de rammes stadig mer av interne stridigheter. Til sjøs stiger uenighetene glimtvis til overflaten, før de overdøves av grenseløs islamofobi. Noen folk reiser på singlecruise, andre på dansecruise. Dette er cruiset for: «muslimene kommer!»

Den amerikanske grunnloven er relativt tydelig på at presidentens mulighet til å gå til krig krever støtte i Kongressen. Men i store deler av etterkrigstiden har Kongressen hatt problemer med å tøyle presidentenes krigslyst.

Et historisk dokument om den omfattende mangel på demokratisk ånd hos mennesker som hevder de er for individuell frihet.

Et helt nytt forholdet mellom politikk og virkelighet er i ferd med å oppstå. Lederne av verdens mektigste stat fjerner seg ikke bare fra realpolitikken, men fra alt som kan kalles realisme. De ønsker å skape sin egen virkelighet, å bli illusjonenes mestre. Den amerikanske invasjonen av Irak var et spektakulært eksempel på viljen til å «skape sin egen virkelighet». En designer fikk i oppdrag å lage bakgrunnsdekorasjonen for presidentens taler. En tidligere TV-regissør har iscenesatt de viktigste uttalelsene Bush har kommet med i løpet av sine to mandat. Sjeherasads overlevelsesstrategi i Tusen og én natt, fortell for å overleve, har blitt det nye politiske credoet for den amerikanske høyresiden.

Det katastrofale utfallet av invasjonen og okkupasjonen av Irak rammer dypere enn USAs nederlag i Vietnam gjorde for 30 år siden. Tegnene på hegemonisk tilbakegang er synlige overalt. Og flernasjonale meningsmålinger viser en gjennomgående nedgang i USAs tiltrekningskraft. Det byråkratiske sikkerhetsmaskineriet som kun har som oppgave å produsere og reprodusere makt, er splittet. Irak skulle være videreføringen av den «konservative revolusjonen» som ble påbegynt etter Vietnam og Nixon-tiden. Eksperimentet i Irak skulle innlede det andre amerikanske århundret. Men nå ligger både eksperimentet og USAs utenrikspolitikk i ruiner. Er det amerikanske imperiets dager talte?

I USA pågår «krigen mot terror» for fullt. Etter 11. september har det omkommet 33 ganger så mange som i World Trade Center — ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi amerikanere fortalt at vi må gi slipp på alt — rettigheter, helsetjenester — for å få «trygghet». Hvor finner vi motstand mot slikt? Den politiske venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel gjør Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» hysteriske morsomme, og Bush-administrasjonens aggresjon avkles der den ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Den humoristiske kritikken er kanskje USAs skarpeste.

Universitetene i USA har spilt en sentral rolle i landets økonomiske og sosiale utvikling. Men denne samfunnsmessige funksjonen er nå i ferd med å innsnevres. Som følge av kutt i offentlige midler må universitetene i stadig større grad fri til næringslivet og øke skolepengene for å finne midler. I løpet av de siste årene har større deler av middelklassens barn bli presset ut av de utdanningsmarkedet. Uheldigvis er de politiske institusjonene i Europa i ferd med å innføre de heller mangelfulle elementene fra USAs universitetssystem gjennom Bologna-prosessen.

I 1968 var det massive antikrigsdemonstrasjoner over hele USA. Motstanden mot Vietnamkrigen samlet epokens progressive krefter. Irak-krigen har på ingen måte hatt samme virkning. Hva har skjedd med venstresiden i USA?

Fokuset på mangfold og positiv diskriminering er med på å sikre at det amerikanske klassesamfunnet ikke blir utfordret. Man glemmer den viktigste kilden til diskriminering: økonomien.

Tidligere amerikansk president Jimmy Carter har begått den utilgivelige handling. Han har skrevet bok om Palestina-konflikten. Dette har medført en mediestorm i USA, og beskyldningene om antisemittisme hagler. Carter påpeker i boken at situasjonen i de palestinske områdene kan utvikle seg i retning av et apartheidregime. Han kritiserer både USA og Israel for å ikke ta hensyn til palestinernes lidelser og menneskerettighetsbruddene på Vestbredden og Gazastripen. Han påpeker at så lenge undertrykkelsen av palestinerne fortsetter, vil terrorangrepene holde fram. Carters analyser av konflikten er relativt nøkterne. Men det virker ikke som det politiske klimaet i USA er rede for en debatt om Palestina-konflikten.

11. SEPTEMBER: Vi har snakket med noen av dem som etter 11. september mente at ikke hele sannheten om attentatene var blitt fortalt. Hva er deres syn på hendelsene og konsekvensene 6 år senere?

CIAs dårlige rykte fikk Reagan til å opprette National Endowment for Democracy i 1983. Fondet presenterer seg som en stiftelse for demokrati, men har samme mål som CIA, nemlig å destabilisere fiendtligsinnede regjeringer gjennom finansiering av lokale opposisjonsgrupper.