Overalt går reformene for full maskin – de franske statsbanene (SNCF), offentlig administrasjon, sykehus, skole, arbeidsmiljøloven, kapitalbeskatning, innvandring og offentlig rikskringkasting – under påskudd om en nært forestående katastrofe og galopperende gjeld.
USAs demokratiske oppofrelse kjenner ingen pris, eller jo: en tredobling av atomvåpenposten på militærbudsjettet.
Det iranske militærbudsjettet er en åttendedel av militærutgiftene til USAs allierte i regionen, og en førtiendedel av Pentagons. Likevel hamrer amerikanerne på krigstrommene.
I Frankrike har religionskrigene ikke alltid vært metaforiske. Har ikke en diskreditert presse bedre ting å gjøre enn å starte en ny?
Når en avis ikke blir oppfattet som en vare, kan den stole på lesernes engasjement.
Revolusjonen i Russland formet forrige århundre. Og nesten tretti år etter Sovjetunionens kollaps er spøkelsene tilbake
I fjor ga amerikanske velgere tydelig uttrykk for at de ville ha slutt på landets mange militære eventyr. Trump lovet at han skulle få en god «deal» med Russland. Det har hans politiske motstandere, egne partifeller, etterretningstjenestene og mediene gjort alt for å forhindre.
Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til
«Politikken for avpolitisering og demoralisering» har vunnet en solid seier, men kampen har bare så vidt begynt.
I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen». De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er like ribbet for forestillingsevne og karisma, vil nå videreføre sin forgjengers politikk. At
Hvis Eisenhower sto opp fra de døde, ville han sannsynligvis lagt visse medier til sitt «militærindustrielle kompleks».
Første runde i presidentvalget har vært preget av politietterforskninger og medier besatt av meningsmålinger. Samtidig blir stadig flere franskmenn kritiske til landets og EUs institusjoner. Men de er fanget av le vote utile i valget mellom ytre høyre eller å fortsette med dagens politikk.
I valgtider snakkes det ofte om å «reorientere» EU. Forsettet er prisverdig, men man bør lære av erfaring.
Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt.
Den 9. februar 1950, da den kalde krigen var på sitt kaldeste, tordnet en ennå ukjent republikansk senator: «Her i hånden min har jeg en liste på 205 personer som utenriksministeren vet er medlemmer i Kommunistpartiet og som likevel fortsatt arbeider for og utformer utenriksdepartementets politikk.» Joseph McCarthy var i ferd med å gå inn i USAs historie gjennom nedrighetens dør. Listen fantes ikke, men det antikommunistiske hysteriet og utrenskningene som fulgte ødela livene til mange tusen amerikanere. I år er det intet mindre enn den patriotiske lojaliteten til USAs kommende president som vil bli lagt under lupen. Med sin administrasjon av generaler og milliardærer er det god grunn til å frykte hans inntog i Det hvite hus. Likevel virker Demokratene og mange vestlige medier mer besatt av den snodige ideen om at Donald Trump er Kremls «marionett», og at russisk hacking var årsaken til at han ble valgt. Det er lenge siden den mccarthyiske paranoiaen, men Washington Post plukker opp tråden igjen med en lang sak om at det finnes «over 200 nettsteder som bevisst eller ubevisst, publiserer eller gjengir russisk propaganda» (24. november). En kald vind farer over Vesten. Nesten hvert eneste valg blir sett gjennom et russisk prisme. For å bli mistenkt for å tjene Kremls onde planer holder det at man stiller spørsmål ved de økonomiske sanksjonene mot Russland eller de antirussiske holdningene til CIA – en institusjon ingen mener er ufeilbarlig eller hevet over kritikk. Det gjelder både Trump i USA, Corbyn i Storbritannia, eller så vidt forskjellige kandidater som Jean-Luc Mélenchon, François Fillon og Marine Le Pen i Frankrike. I et slikt klima våger man knapt å tenke på hvilken flom av indignasjon som ville kommet om det var russerne som avlyttet Angela Merkels telefon i stedet for amerikanerne, eller om Google hadde levert milliarder av data samlet inn på nettet til Moskva snarere enn å gi dem til amerikanske NSA. Barack Obama var muligens ironisk da han sa om Russland, «et mindre og svakere land» enn USA: «De må forstå at det de gjør mot oss, kan vi gjøre mot dem.» Vladimir Putin er fullstendig klar over det. Våren 1996 var landets syke og alkoholiserte president, den korrupte arkitekten bak politikken som hadde skapt sosialt kaos i landet, umåtelig upopulær. Han overlevde utelukkende på en uttalt politisk og økonomisk støtte fra Vesten – og en flom av mistenkelige stemmesedler. Slik ble Boris Jeltsin gjenvalgt, yndlingen til demokratene i Washington, Berlin og Paris (selv om han hadde sendt tanks mot det russiske parlamentet, noe som førte til at over hundre mennesker mistet livet i desember 1993). Fire år senere bestemte han seg for å overføre all makt til sin trofaste statsminister, den elskverdige Vladimir Putin. Oversatt av redaksjonen
Intelligensrasismen i de amerikanske mediene og Demokratenes partielite legger veien åpen for autoritære menn som er mer opptatt av indoktrinering enn opplysning.
Har det virkelig blitt for mye å forvente at folk sparer sin politiske energi til ideer de faktisk tror på?
Kan en så bisarr outsider som Donald Trump slå en så erfaren kandidat med så mange støttespillere som Hillary Clinton? Alt avhenger av et glemt Amerika.
Hvordan kan en eiendomsspekulant fra New York som har vært gift tre ganger være så populær i de religiøse sørstatene?
I en tid med langvarig økonomisk krise i de fleste vestlige land vitner nye politiske krefter om en politisk utålmodighet. En utålmodighet som ofte forvandles til sinne. Sosialdemokratene ved makten er nå blitt hovedmålet for dette sinnet.
Den kapitalistiske modernitetens løfter om fred og velstand hadde allerede forduftet før finanskrakket i 2008. Nå er turen kommet til dens kultur, ånd og dens dannede, men svikefulle ledere.
Mens den økonomiske politikken EU har påtvunget dem har ført flere nye partier i front i Spania, er det Front national som tjener på misnøyen i Frankrike. Motstanderne tar til seg partiets politikk, og paradoksalt nok tjener de på partiets framvekst.
Drapene i Paris 13. november har fått Vesten til å trappe opp militæroperasjonene i Midtøsten. Regionen synes dømt til evig krig. Et dusin utenlandske land fra USA til Russland, Iran til Tyrkia, er enige om å knuse IS militært, men det er også det eneste de er enige om.
Den franske regjeringen fôrer paranoiaen til golfmonarkiene for å selge dem enda flere våpen.
