Science fiction ble lenge sett som en pubertal sjanger, men hylles i dag for sin vilje til å brette ut samtidens muligheter og se inn i framtiden. Men hva kan sjangeren foregripe når vitenskapen og teknologien synes å ha tatt den igjen?
Marguerite Duras’ forfatterskap er mer variert enn man kan forledes til å tro. Har man bare lest Elskeren, vil man fort bli overrasket over en bok som Sommerregn.
Nittenåttifire og Fagre nye verden maner frem to diametralt motsatte verdener, den ene basert på absolutt underkastelse og den andre på absolutt nytelse. To verdener som ikke nødvendigvis utelukker hverandre.
Stein Mehren har drevet en over femti år lang kamp mot moteriktighetens ensformige gestikk.
Torunn Borges entusiastiske essays og Henning Hagerups metafysiske åpenhet forenes i en felles kamp mot motsetningen mellom metafysikk og politikk, på bekostning av kritikerens nødvendige brodd.
Bram Stoker populariserte mørkets fyrste med romanen Dracula i en nervøs tid med anarkistattentater, teknologiske mirakler og arbeideragitasjon. Vampyrskikkelsens tilbakekomst innevarsler kanskje en like urolig tid.
Frederic Jamesons siste bok An American Utopia er en øvelse i det umuliges kunst: å forfatte en troverdig utopi med utgangspunkt i dagens amerikanske samfunn, og med det Vesten og den kapitalistiske verdensorden.
Satantango fra 1985 har vært kalt en moderne klassiker. Tålmodighet er påkrevd i møte med verket, da åpner det seg litt etter litt og når man kommer til slutten er det unektelig fristende å lese hele boka på ny igjen, umiddelbart.
I Norge hersker realismens estetikk. Det preger hvordan vi tenker om litteratur og moral.
Kan litteraturen ændre vores liv? For Stephen Mitchelmore er litteraturen et særligt rum og en modvægt til dyrkelsen af vor tids virkelighedshunger. Måske findes virkeligheden kun som en spænding mellem intimitet og distance.
Michel Houellebecqs Underkastelse fikk en utilsiktet aktualitet med attentatet mot Charlie Hebdo. Men romanen er langt fra islamofob eller fremmedfiendtlig, snarere synes Houellebecq å ta et langt steg bort fra tesen om at muslimer flest er de «skumle andre».
Rundt år 2000 følte de fleste store forfattere et behov for å ta opp historiske emner. Innbød tidspunktet til et statusoppgjør eller inntok litteraturen et nytt territorium?
Hva er vel fiksjonen uten jakten på en skjult sannhet? Fra Balzac til Dan Brown, fra James Bond til Matrix, mellom politiske intriger og metafysisk søken, gjenfinner vi konspirasjonstenkningen som grunnleggende element i populærkulturen.
Essayene i Mazdak Shafieians Det urgamle materialet brænder mere end mange romaner. De brænder gennem en længsel efter at gøre litteraturen og essayet til den tanke der forvandler.
Med Ensomheten i Lydia Ernemans liv har Rune Christiansen forlatt en ukonvensjonell og kunstorientert romanstil, til fordel for en mer episk roman som fremhever selve livet som kunst.
Med sin siste roman Et norsk hus åpenbarer Vigdis Hjorth gapet mellom hverdagslivets dilemmaer og høye idealer hos en tekstilkunstner som vil veve et politisk storverk til Grunnlovsjubileet.
Kriminallitteraturen er på sitt beste når den sier noe om vår tid og vårt samfunn. Her har norske kriminalforfattere noe å lære fra sine svenske kolleger.
Ignacio Ramonet møtte Gabriel Garcìa Marquez ikke lenge før han døde i vår.
I Sjælens Amerika forsøger Karl Ove Knausgård at vriste os fri fra den omsiggribende selvdisciplinering og åbne mennesket for verden.
Aner vi at det storstilte misbruket av sikkerhetspolitiets og etterretningens makt omsider skal begynne å bli gjort kjent for allmennheten? Er det i så fall journalisters fortjeneste? Eller er det like gjerne romanforfattere som har brakt disse spørsmålene fram i lyset? Kjartan Fløgstad har i hvert fall gitt et vesentlig bidrag.
Mange fag konkurrerer om å få definere kjærligheten. Historikere hevder at den er historisk betinget. Samfunnsforskere at den endrer seg fra sted til sted. Biologer og psykologer at den er knyttet til kjønnsdriften. Hva så med litteraturvitere? Vi ser etter svar i det nye nummeret av litteraturtidsskriftet Bøygen, med temaet kjærlighet.
Papirgutten er en oppfinnsom og spennende roman med fokus på jødisk miljø i Stockholm, med forgreininger til Vestbredden og britisk etterretning.
Grunnloven og folkesuvereniteten. Jacob Aall var ikke bare sentral på Eidsvoll i 1814. Han er også en av våre viktigste kilder til det som foregikk der. Den ferske biografien om Aall gjør at vi spør: Hva betyr 1814 i dag, og hvorfor skal vi bry oss om Jacob Aall?
Gombrowicz' samlede dagbøger fortæller historien om hvordan den enkeltes kamp bliver arena for de kulturelle og samfundsmæssige modsætninger.
Essayet er ikke bare en litterær form, eller en måte å tenke på. Det er også en modell for hvordan vi kan leve. To nye essaysamlinger kan gi oss en pekepinn om hvordan.
