Ursula K. Le Guin (1929–2018) åpnet ikke bare science fiction for kvinner, hun gjorde sjangeren voksen.
Michel Leiris etnografiske dagbok L’Afrique fantôme er en rejse ind i kolonialismens arrogance, men også en studie af menneskelige valgsituationer og mødet med det fremmede som noget man egentlig ikke kan håndtere.
Mary Wollstonecraft var en dristig tenker og levde et ukonvensjonelt liv. Forfatterskapet hennes var et sentralt bidrag til politiseringen av kvinners situasjon.
Bitterhedens syllogismer af den rumænske forfatter Emil Cioran, døbt århundredets pessimist, befrir os fra den naive optimisme, som gennemsyrer vore dages opinionsdannere,
politikere og økonomer.
I den nye metodeboka i idéhistorie finner vi presentert en rekke analytiske teknikker, som viser hvor mangesidig faget er. Men dette er ikke nødvendigvis en styrke.
I Narcocapitalism analyserer professor i retsfilosofi Laurent de Sutter samtidens politik som en anæstesi af den sociale krop. Anæstesiens historie er ifølge de Sutter uløseligt knyttet til historien om den moderne styring af massen og dermed det politiske projekt overhovedet.
Det at vi alle er avhengige av den samme atmosfæren kunne tenkes å samle oss til enighet og felles innsats, men klimapolitikken viser at luftas allmenning også kan rammes av tragiske interessekonflikter.
Argentinske Julio Cortázar var en af de store repræsentanter for Sydamerikas såkaldte fantastiske litteratur. Hans store hovedværk Hinkeleg er netop udkommet på dansk, men kaster den postmoderne metaroman længere interessante indsigter af sig?
Er dette synopsisen til en kommende roman? Den utopiske svanesangen for en avsluttet tid?
Den viktigste måten vi forholder oss til dyrene på er gjennom historier, argumenterer litteraturviteren Ursula K. Heise i Imagining Extinction. Vi trenger beretningene om tragiske tap, men også inspirerende fortellinger om overlevelse, oppvåkning og om livet som
Sammenhengen mellom makt og skrift er en innfløkt og spennende historie. I Bokstavene i historien viser Øyvin Rannem hvordan fascistene hemningsløst spilte på den antikke historien, men likevel var moderne i sin bruk av skrift.
Science fiction ble lenge sett som en pubertal sjanger, men hylles i dag for sin vilje til å brette ut samtidens muligheter og se inn i framtiden. Men hva kan sjangeren foregripe når vitenskapen og teknologien synes å ha tatt den igjen?
Marguerite Duras’ forfatterskap er mer variert enn man kan forledes til å tro. Har man bare lest Elskeren, vil man fort bli overrasket over en bok som Sommerregn.
Nittenåttifire og Fagre nye verden maner frem to diametralt motsatte verdener, den ene basert på absolutt underkastelse og den andre på absolutt nytelse. To verdener som ikke nødvendigvis utelukker hverandre.
Stein Mehren har drevet en over femti år lang kamp mot moteriktighetens ensformige gestikk.
Torunn Borges entusiastiske essays og Henning Hagerups metafysiske åpenhet forenes i en felles kamp mot motsetningen mellom metafysikk og politikk, på bekostning av kritikerens nødvendige brodd.
Bram Stoker populariserte mørkets fyrste med romanen Dracula i en nervøs tid med anarkistattentater, teknologiske mirakler og arbeideragitasjon. Vampyrskikkelsens tilbakekomst innevarsler kanskje en like urolig tid.
Frederic Jamesons An American Utopia er en øvelse i det umuliges kunst: å forfatte en troverdig utopi med utgangspunkt i dagens amerikanske samfunn, og med det Vesten og den kapitalistiske verdensorden.
Satantango fra 1985 har vært kalt en moderne klassiker. Tålmodighet er påkrevd i møte med verket, da åpner det seg litt etter litt og når man kommer til slutten er det unektelig fristende å lese hele boka på ny igjen, umiddelbart.
I Norge hersker realismens estetikk. Det preger hvordan vi tenker om litteratur og moral.
Kan litteraturen ændre vores liv? For Stephen Mitchelmore er litteraturen et særligt rum og en modvægt til dyrkelsen af vor tids virkelighedshunger. Måske findes virkeligheden kun som en spænding mellem intimitet og distance.
Michel Houellebecqs Underkastelse fikk en utilsiktet aktualitet med attentatet mot Charlie Hebdo. Men romanen er langt fra islamofob eller fremmedfiendtlig, snarere synes Houellebecq å ta et langt steg bort fra tesen om at muslimer flest er de «skumle andre».
Rundt år 2000 følte de fleste store forfattere et behov for å ta opp historiske emner. Innbød tidspunktet til et statusoppgjør eller inntok litteraturen et nytt territorium?
Hva er vel fiksjonen uten jakten på en skjult sannhet? Fra Balzac til Dan Brown, fra James Bond til Matrix, mellom politiske intriger og metafysisk søken, gjenfinner vi konspirasjonstenkningen som grunnleggende element i populærkulturen.
Essayene i Mazdak Shafieians Det urgamle materialet brænder mere end mange romaner. De brænder gennem en længsel efter at gøre litteraturen og essayet til den tanke der forvandler.