En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Her kan ligne science fiction med sitt forhold mellom mann og operativsystem, men uten så altfor hardt trykk på science. Og hvor fiktivt opplegget er, må nesten overlates den enkeltes tro på hovedrollens innlevelsesevne.
Kim Ki-Duks Moebius er en voldsom oplevelse, men inde i al dens bestialitet finder vi en tankevækkende fortælling om køn, smerte og seksualitet.
I 1922 gikk en håndfull kunstnere i gang i gårdsrommet til et gammelt kolonihus i Mexico. Med støtte fra utdanningssekretariatet malte de giganter: bønder, gruvearbeidere, jordløse indianere, arbeidsformenn, korpulente banksjefer. De malte et folk som hadde tatt til våpen, heltene og undertrykkerne deres, arbeidet og festene, og historien deres – eposet om den meksikanske revolusjon. Stadig i 1922 gikk de samme kunstnerne og et dusin andre sammen i Sindicato de Obreros Técnicos, Pintores, y Escultores de México – Fagforeningen for tekniske arbeidere, malere og billedhoggere. De skrev under på en «sosial, politisk og estetisk erklæring» som henvendte seg til «raser som er blitt ydmyket gjennom århundrene, soldater som er blitt bødler på ledernes kommando, arbeiderne og bøndene under de rikes pisk, intellektuelle som ikke smisker med borgerskapet». Dette manifestet som la grunnlaget for den meksikanske veggkunsten, fordømte det «ultraintellektuelle og aristokratiske» staffelimaleriet og proklamerte nødvendigheten av en monumental og offentlig kunst, en «opplysende og kampvillig kunst for alle». Målet var å bli en del av verden, for å skape en verden. For dette målet valgte de veggen, selve representanten for det sosiale rom. Meksikanernes oppdagelse av Mexico En febrilsk flid og statlig støtte førte til at veggmalerne lagde over 1300 offentlige verk på femti år. Veggmalerier, alt fra små skilt på biblioteker til Michelangelo-aktige fresker på flere hundre kvadratmeter, dukket opp overalt: i gatene, departementene, sykehusene, universitetene, fagforeningsbyggene. Arbeidene ble først og fremst utført av «de tre store» – José Clemente Orozco, Diego Rivera og David Alfaro Siqueiros – og andre manifestmalere. En hel generasjon ble formet av arbeidet med veggmaleriene eller påvirkningen fra dem. Og generasjonene etter ble også påvirket. Uansett om man vil videreføre tradisjonen, dekonstruere eller utdrive den, er veggmaleriene en referanse og en nærmest uunngåelig del av de synlige omgivelsene i Mexico. Utenfor Mexicos grenser framsto bevegelsen i Latin-Amerika som et «særegent idiom», en «bærer av politiske, sosiale og kulturelle ideer i en tid da tørsten etter rettferdighet nesten automatisk ble koblet til ønsket om å gjenoppdage urfolkrøttene». Slik markerte den, ifølge den meksikanske poeten Octavio Paz, «starten på den moderne kunsten ikke bare i Mexico, men også, som bevegelse, på hele det amerikanske kontinentet». En annen og kanskje mer uventet forgreining er Jackson Pollock, som gikk i lære i det eksperimentelle atelieret Siqueiros åpnet i New York i 1936. Denne brede og bærende kunstneriske eksplosjonen var forankret i den meksikanske revolusjon, som startet i 1910 under ledelse av Francisco Madero og ble preget av sterke skikkelser som Pancho Villa og Emiliano Zapata. Revolusjonen kulminerte i 1917 med en ny grunnlov. Den langvarige og blodige revolusjonen, preget av interne stridigheter og voldsomme tilbakeslag, gjorde slutt på det nesten uavbrutte styret til Porfirio Diaz (1876–1911). Under Diaz var landets industrielle utvikling fullstendig dominert av USA, mens det kulturelt var underlagt Frankrike. Og det hersket en total forakt for indianerne og deres historie. Den nasjonale og agrare revolusjonen var slik sett intet mindre enn «meksikanernes oppdagelse av Mexico», en «åpenbaring», ifølge Haitis tidligere president Leslie Manigat. Folkekunst og avantgarde De framtidige veggmalerne tok direkte del i åpenbaringen – som soldater, offiserer eller krigskorrespondenter. Kunststudentene (blant andre Siqueiros og Orozco) ønsket i første omgang en reform av kunstutdanningen, men ble raskt radikalisert og politisert mellom 1911 og 1913. De sluttet seg til de revolusjonære og var med på å
Sikkerhetsbesettelsen har vært en politisk prioritet i over førti år med skiftende påskudd, men målet er det samme, nemlig å styre befolkningene. Sikkerhetsbesettelsen vitner om en så stor endring i forståelsen av det politiske at man har all grunn til å spørre om samfunnene vi lever i fortsatt kan ses på som politiske samfunn.
Med de siste 40 års filmhistorie i betraktning, minner Scorseses filmer om gutten som ropte ulv når det trengtes – og fortsatte. Miljøet i hans nye film, The Wolf of Wall Street, er litt annerledes, anekdotene er mer vulgære, men formelen kan vi.
Liesel kommer til München som adoptivbarn. Her skal hun via mange skjebnens luner utvikle en stor leseglede som leder henne til å stjele eller tyvlåne bøker. Men hun lever i farlige tider.
New Left Review er en institusjon ikke bare på den britiske, men på den globale venstresida. Tidsskriftet fortsetter tradisjonen med kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, og for en tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme. Vi har kikket nærmere på 2013-årgangen.
Filmkunsten blev opfundet så Tarkovskij kunne lave Stalker, skriver Dyer i Zona. A book about a Film about a Journey to a Room. Ifølge Dyer er Stalker en film der handler om hvad det vil sige at lære at se og derfor er den en film om hvad kunst overhovedet er.
Rock og turbofolk knivet om publikum i Jugoslavia. Med nasjonalismens oppblussing ble de ideologiske konfliktlinjene også musikalske.
Paolo Sorrentinos siste, Den store skjønnheten, føyer seg til en imponerende filmografi, hvor en livstrøtt, til tider suicidal verdensanskuelse får en paradoksalt vital formulering. Tematikken er makt, status og tapsfornemmelser, samt transaksjonene der i mellom.
Maleren Edouard Manet er inkarnasjonen på den estetiske revolusjonen som på slutten av det 19. århundret omveltet den akademiske kunsten til fordel for nye former og regler. Denne forvandlingen som fortsatt den dag i dag strukturer vårt blikk, viet sosiologien Pierre Bourdieu to forelesningsrekker ved Collège de France. Le Monde diplomatique presenterer her eksklusive utdrag.
Når store kriser og katastrofer inntreffer – om det er krig, sult eller sykdom – tiltrekker slike områder gjerne filmskapere, hjelpeorganisasjoner og presse. Det spørs bare om det hjelper.
Ordet politikk viser i dag ofte bare til partipolitikeres opptreden i media, ispedd en meningsmåling i ny og ne. Politikk har i vårt representative system blitt innsnevret til sin mediale utside. Hva betyr egentlig demokrati, monarki og politisk realisme? En ny norsk antologi utforsker de politiske begrepenes brokete historie.
For ti år siden var det ikke uvanlig at dataspill var basert på filmer, i dag er det omvendt. Et tydelig tegn på dataspillets nye kulturelle posisjon.
Canada er verdens tredje største dataspilløkonomi. Skattefordeler og subsidier har fått de store spillselskapene til å etablere seg i Montreal, men stadig større outsourcing truer med å gjøre Canada til lite annet enn et skatteparadis for spillindustrien.
Papers, Please problematiserer på fængende vis ideen om at have grænser og de skæbnesvangre situationer, det medfører.
Vestlige dataspill hevder de er hyperrealistiske. Men dette er ikke realisme i streng forstand, snarere en mediefiltrert realisme underlagt underholdningens beinharde krav. Men det finnes unntak.
Iranske Asghar Farhadi følger forrygende trop på successen Nader og Simin – Et brudd fra 2011. Med Fortiden har han skabt en følsom og reflekteret beretning, hvis sindrige fokusskifte karakterne imellem er med til at give en meget intelligent struktur.
Professor Andersens natt formulerer et nytt svar på hva en Solstad-fiksjon kan være: en gåtefull blanding av gjenkjennelig og uhyggelig.
I den kristne middelalderen trodde man djevelen lå i den forminskede kvinten. Mange år senere opphøyde jazzen den til the blue note.
I Erik Poppes nyeste film forklarer fotografen Rebecca at hun er rasende på dem som ikke bryr seg. For vår tids virkelige krigsfotografer, som Alexandra Boulat eller Zoriah Miller, stikker betydningen av å være krigsfotograf dypere enn som så.
Med siste bind i MaddAddam-trilogien skriver Margaret Atwood seg inn i den stadig mer aktuelle tradisjonen fra Huxleys Vidunderlige nye verden, der den kritiske satiren snart kan vise seg å bli virkelighet.
Målt etter antall utgivelser i Tyskland, er det nå flere tyske tegneserieskapere som oversettes og utgis i andre land enn tyske forfattere. Oppsvinget er mindre knyttet til Berlinmurens fall og gjenforeningen enn et uttrykk for internasjonale strømninger. Sentralt her er Ulli Lust, en av tegneserieverdenens stjerner.
Hvor godt man liker filmen om Apple-mannen Steve Jobs, er som så ofte et spørsmål om filmvaner, men i vel så høy grad om hvor høyt man setter hovedrollen og produktene hans, og dernest i hvilken grad filmen gir form til tenkningen bak produktene.
