En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Den franske filosofen Jacques Rancière har i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk.
To tyske bøker gjør opp regnskap for krigen i Afghanistan. Fiksjonen Wave and Smile skildrer soldatlivet, mens dokumentaren Kriegszeiten undersøker hvordan krigen har endret det tyske forsvaret og utenrikspolitikken. Samtidig utgis tidenes sterkeste antikrigsserie på norsk: Jacques Tardis Skyttergravskrigen.
I Sverige og Danmark hyller et samstemt pressekorps den nye svenske dokumentaren Palme. I Palmes hjemland er dette den mest sette dokumentarfilmen på kino de siste 30 år. Et folkelig savn etter sannferdige og modige politikere synes å ligge bak filmens overraskende popularitet.
Setter vi Théodore Géricaults Medusas flåte opp mot Paola Pivis fotografi av et esel i en jolle, avdekkes noen grunnleggende trekk ved vår samtid: formløs, fragmentarisk, resignert. En samtid de fleste av dagens kunstnere nøyer seg med å gjenspeile og estetisere, uten noen kritisk distanse.
I år er det 300 år siden forfatteren og filosofen Jean-Jacques Rousseau ble født. Vandreren og naturalisten fra Genève fornyet den franske litteraturen og politisk tenkning. Med spørsmålet om betingelsene for likhet mellom mennesker, skrev han prologen til kommende revolusjoner.
Dokumentaren The Act of Killing gir en unikt og dypt forstyrrende innsikt i den globale kapitalismens realisering av mennesket som det åndelige dyret.
Uden dramatisk forcering giver Margreth Olin et unikt indblik i barnet, der venter på asyl. I De Andre møder vi en række markante drengeskikkelser, der er på standby, placerede i lejre, der minder om fængsler. Udenfor samfundet. Ude af øje, ude af sind.
Siden sidst – altså siden sidste udgave af Filmisk Set – har vi nok engang fået bekræftet, at film både kan være voldsomme følelser og cool cash – og gerne en blanding af de to.
Hvem er god og hvem er ond i en verden der alt er endevendt? Den «gode» leiemorderen Tul ser verden opp ned etter en skade, som et mulig symbol for en nasjons politiske forvirring.
Den avdøde tegneserielegenden Harvey Pekars siste verk er et generaloppgjør med egen familie og staten Israel, mens en ny fagbok undersøker hva slags bilder tegneseriene gir av det jødiske, og hvordan jødiske serieskapere har formet superheltene.
Nye fortolkninger av Marx og av 1900-tallets politiske historie aktualiserer spørsmålet om kommunisme. Finnes det en framtid for en politikk som kaller seg kommunistisk?
Med den største recession i nyere tid står det klart selv for økonomer at det gamle paradigme om vækst for vækstens egen skyld ikke længere er gangbar mønt. Vi ved alle at dette er uforeneligt med planetens grundbetingelser, men det er svært at forholde sig til denne indirekte og abstrakte erkendelse.
Barbara er siste skudd på stammen av filmer om DDR. De andres liv viste i 2006 at Stasi-fiksjon kunne gjøre sterkt inntrykk i skjæringspunktet mellom tvil og sentimentalitet. I Barbara tegner Christian Petzold ikke et svart/hvitt-bilde av DDR, men gir heller ikke «ostalgien» en lillefinger.
Anders Rønnow Klarlund har med The Secret Society of Fine Arts taget bevægelsen ud af filmen. Det er smukt og virtuost, men på ingen måde noget, man gribes af.
Ulrich Seidls Paradis er en stemningsmessig huskestue, der eksaltert humor og humør veksler med det grelleste ubehag i beskrivelsen av en vestlig verden på nachspielstadiet.
Joe Sacco drøfter tegneseriejournalistikkens vesen og styrke i sin nye bok Journalism. Den seriejournalistiske metoden setter på spissen brytningen mellom idealet om objektivitet og en subjektivt farget fremstilling. Samtidig varsler den danske antologien Dokument at dokumentarismen også har nådd Norden.
I The Dark Knight Rises viser Hollywood seg ute av stand til å forestille seg ekte folkemakt uten vold. Men tanken om at Occupy-bevegelsen kan ta makten og etablere et folkedemokrati på Manhattan er åpenbart absurd. Hvorfor drømmer da en Hollywood-kassasuksess om det?
Utjevning av ulikheter har lenge dreid seg om bedre fordeling av rikdom. De siste tiårene har et annet krav om rettferdighet blitt dominerende, nemlig respekt for forskjeller, minoritetsgrupper og kamp mot diskriminering. Er det mulig å forene disse to tilsynelatende motsatte rettferdighetsbegrepene?
Nylig publicerede magasinet The New Yorker en artikel om udfordringen ved at finde ud af, hvad man egentlig skal læse. I et menneskeliv kan man, selv hvis man er yderst ihærdig og dygtig, kun nå at læse få tusinde bøger, og med den voldsomme mængde af udgivelser, kan det være vanskeligt at beslutte sig for, hvordan man skal placere sin sparsomme læsetid.
Til Ungdommen fungerer frem for alt som en oprigtig ode til ungdomslivet, håbet og viljen, der gør, at mennesket aldrig giver op.
Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i svart/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register.
14 kilometer er en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres, i en ubarmhjertig fortelling om tre unge mennesker som velger å forlate sine fødeland – og hvorfor.
I høst er det norgespremiere på den meksikanske regissøren Carlos Reygadas’ prisbelønte spillefilm Post Tenebras Lux. Vi møtte den omdiskuterte filmskaperen for en samtale om filmenes møte med livet, hans bruk og kritikk av dokumentariske virkemidler og viktigheten av amatørskuespillere for å nærme seg virkeligheten gjennom fiksjonen.
Hvert år strømmer 5000 journalister og teknikere fra 88 land til Cannes for å se de tjuetalls filmene i det offisielle programmet. Mye står på spill både økonomisk og kunstnerisk under festivalen.
