«Perspektivmangfold» er et løfterikt begrep. I ferieskildringen The White Lotus blir mangfoldet derimot til et kalas av friksjoner deltagerne imellom. I mediesatiren Succession blir enhver alternerende synsvinkel redusert til kun et verktøy blant andre.
Alfred og Alma Hitchcock har passert 60. Vertigo ble ingen publikumssuksess, og ekteparet gjør seg nå klar til å lage det som skal bli et av filmhistoriens mest beryktede verk.
Velkomponerede og intense actionsekvenser kan ikke redde Zero Dark Thirty fra at være en langsommelig og uvedkommende affære, der presser forståelsen af det amerikanske ønsket om hævn til yderligheder.
Særegne støtteordninger har gitt en vital fransk filmindustri. EU-kommisjonen er imidlertid ikke fornøyd med Frankrikes unntak fra markedsloven. Fransk film sliter også med å leve opp til det kulturelle unntaket.
Franske serieskapere gjør opprør mot nestoren Joe Saccos framtredende figur i egne reportasjer. I Grand reporters er tegnerne fraværende i rutene, og fortellerståstedet er hos intervjuobjektene. Den imponerende antologien har et bredt globalt tilsnitt, men skildrer også marginaliserte grupper i Europa.
Filosofen Slavoj Žižek har fått rykte som en halvgal, vulgær og blødmeglad klovn. Et rykte han selv gjør sitt for å spre, men som på ingen måte er dekkende. Hans nye tusen sider lange bok om Hegel og et nytt nummer av tidsskriftet Agora viser dette ettertrykkelig.
I Du musst dein Leben ändern forsøger den tyske filosof Peter Sloterdijk at overskride europæisk Weltsmerz, negativitet og skyld, og tænke menneskets eksistens som studiet af livsteknikker eller livsakrobatik for selvudvikling, selvovervindelse, selvtugt og selvforbedring.
Michael Hanekes Amour er en av de mest tankevekkende filmer om eldre menneskers kjærlighet, skjønnhet og monstrositet som noensinne er lagd.
Det filmiske håndværk er i orden i dokumentarfilmen Gulabi Gang, men den mangler gnist og nærvær, hvilket filmens medvirkende ellers burde have så rigeligt af.
Paula Bullings dokumentarbok Im Land der Frühaufsteher om asylsøkeres kår i Tyskland har blitt en omdiskutert suksess. Amerikanske Leela Corman gjenskaper i Unterzakhn hundre år gammel immigrasjonsmytologi der integrering er erstattet av individualistisk erobring.
Hyllet av noen, hatet av andre: Få er likegyldige til Jacques Derrida. En ny biografi aktualiserer diskusjonen om en av det forrige århundrets mest kontroversielle filosofer.
Orwa Nyrabia er en betydelig filmpersonlighet fra Damaskus som i høst havnet i syrisk fengsel for sine daglige protester på Facebook. En underskriftskampanje bidro til at han kom seg ut av landet. Le Monde diplomatique har snakket med ham om tortur, vestlige medier og kulturens betydning for revolusjonen.
I høst har Astrup Fearnley-museet møtt mye kritikk for sin nye hovedsponsor Lundin Petroleum. Oljeselskapet som er tungt inne på norsk sokkel, er kjent som en av verstingene i internasjonal oljebransje.
Dokumtentaren Bully viser hvilken institusjon trakassering har blitt i skolebarns hverdag, og etterlater noen spørsmål om lærerstandens og myndigheters ansvar.
Hvorfor førte den enorme sydafrikanske succes ikke til, at verden endelig opdagede Rodriguez?
Mad Men er på sitt beste en perfekt blanding av seriøst drama og såpe. I den nyeste sesongen kombineres det vittige eller rasende morsomme med en mørk, melankolsk vrangside i portrettet av tiåret som endret verden.
Det stærkeste træk ved Steven Spielbergs E.T. the Extra-Terrestrial er symbiosen mellem barnet og rumvæsenet.
Den franske filosofen Jacques Rancière har i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk.
To tyske bøker gjør opp regnskap for krigen i Afghanistan. Fiksjonen Wave and Smile skildrer soldatlivet, mens dokumentaren Kriegszeiten undersøker hvordan krigen har endret det tyske forsvaret og utenrikspolitikken. Samtidig utgis tidenes sterkeste antikrigsserie på norsk: Jacques Tardis Skyttergravskrigen.
I Sverige og Danmark hyller et samstemt pressekorps den nye svenske dokumentaren Palme. I Palmes hjemland er dette den mest sette dokumentarfilmen på kino de siste 30 år. Et folkelig savn etter sannferdige og modige politikere synes å ligge bak filmens overraskende popularitet.
Setter vi Théodore Géricaults Medusas flåte opp mot Paola Pivis fotografi av et esel i en jolle, avdekkes noen grunnleggende trekk ved vår samtid: formløs, fragmentarisk, resignert. En samtid de fleste av dagens kunstnere nøyer seg med å gjenspeile og estetisere, uten noen kritisk distanse.
I år er det 300 år siden forfatteren og filosofen Jean-Jacques Rousseau ble født. Vandreren og naturalisten fra Genève fornyet den franske litteraturen og politisk tenkning. Med spørsmålet om betingelsene for likhet mellom mennesker, skrev han prologen til kommende revolusjoner.
Dokumentaren The Act of Killing gir en unikt og dypt forstyrrende innsikt i den globale kapitalismens realisering av mennesket som det åndelige dyret.
Uden dramatisk forcering giver Margreth Olin et unikt indblik i barnet, der venter på asyl. I De Andre møder vi en række markante drengeskikkelser, der er på standby, placerede i lejre, der minder om fængsler. Udenfor samfundet. Ude af øje, ude af sind.
Siden sidst – altså siden sidste udgave af Filmisk Set – har vi nok engang fået bekræftet, at film både kan være voldsomme følelser og cool cash – og gerne en blanding af de to.
