En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
India er for første gang invitert som æresgjest ved årets bokmesse i Paris. Den indiske litterære tradisjon er nesten fire tusen år gammel. Sosialt engasjement går som en rød tråd gjennom indisk litteratur, fra Buddha til Raj Kamal Jha. Indisk moderne litteratur utgis i dag på 18 offisielle språk. Sosialt engasjement, iblant også sterk kritikk, kjennetegner denne produksjonen. Valg av språk har også ofte vært et politisk valg som har symbolisert opprør. Også Dalit-poesien vokste ut av denne halsstarrige kampen. Kosmopolitiske når det gjelder litterære og estetiske referanser. Det anglofone språkområdet i India opplever nå en stor blomstringstid takket være produktiviteten og talentet til viktige forfattere som Salman Rushdie, Tarun Tejpal og Arundhati Roy.
«Kathasaritsagara» (Eventyr-årenes hav) omfatter nesten 100 000 vers og 350 eventyr. Det berømte «Kamasutra» betyr bokstavelig talt «Aforismer om begjær».
Nylig åpnet en retrospektiv utstilling over David Lynchs kunst i Paris. I de siste årene har Lynch malt flere serier med marerittaktige landskaper, befolket med vage skikkelser i ugjennomtrengelige, dystre omgivelser.
USA is today not only the world’s largest debitor. It has also wasted much of its political capital. American organizations has been creating a hostile and embittered atomsphere in large parts of the world. Most of the left-wing parties in the US, including the democrats, seems to have lost their energy to resist this. Is this a sign of that the US will not develop beyond a state of early modernity?
Tre aktuelle regissører reflekterer over krigsmaskineriet–Steven Soderberghs film The Good German, Robert de Niros The Good Shepherd og Clint Eastwoods Brevene fra Iwo Jima og Flags of our Fathers. Vietnamiseringen av filmen på 1960-tallet frambrakte en strøm av blodige, skitne og istykkerrevne bilder. Dagens irakiseringen frambringer bilder av lammelse, avmakt og tortur. I Eastwoods film åpenbarer krigen selv sitt maskinelle vesen; hos De Niro reproduserer CIA seg selv og blir en utvidelse av maskinen; og Soderbergh lar ikke noe menneske være i stand til helt å gjennomskue nettverket av interesser figurene beveger seg i.
Endelig blir filosofen Ernst Cassirer gjenoppdaget. En biografi og en verkutgave hedrer den store tenkeren fra det 20. århundret. Cassirer bleknet da han møtte Martin Heidegger til en legendarisk disputt i den sveitsiske byen Davos våren 1929. Også i dag ser Cassirer ut til å blekne, sammenlignet med Heidegger–men med urett. Ruset man seg på Heideggers eksistenspessimisme? Cassirer hadde evnen til å se filosofiske problemer i sin historiske kontekst, og gjorde dem fruktbare for samtidens diskusjoner. Hans oppgave har alltid vært å se de ulike europeiske forsøkene på å frigjøre det moderne mennesket fra dets indre tvang og kjempe for dets selvbestemmelse. Kants kritikk av fornuften ble hos Cassirer en kritikk av kulturen. Cassirer var også en av få intellektuelle som forsvarte republikanismen: I sitt siste verk The Myth of the State skriver Cassirer om den tilintetgjørende kraften som ligger i politiske myter.
Fra 2007 til 2013 skal EU satse 755 millioner euro på europeisk filmproduksjon. Målet med initiativet er å la Europas kulturelle identitet og kulturarv gjenspeile seg i filmproduksjonen. EU skal nå konkurrere med Hollywoods sterke grep på det europeiske filmmarkedet.
Israelske Joseph Cedar vant sølvbjørnen på Berlinialen med filmen Beaufort. Det blåser for tiden en ny vind i israelsk film. Men hvordan forholder de seg til de konfliktfylte realitetene i landet? Mens dokumentaristene er opptatt av hverdagens tragedier og søker etter årsaker til dem, unngår de fleste fiksjonsfilmene direkte referanser til palestinerne og okkupasjonen.
Merkelappen «Made in China» er ikke lenger synonymt med billig masseproduksjon. Kina er nå både stormakt, handelsnasjon og deltaker på samtidskunstscenen. Det 20. århundre tilhørte i stor grad amerikansk kunst, men sentrale kunstaktører hevder at i det 21. århundre vil kinesisk kunst bli viktigst. Gjennombruddet for kinesisk kunst viser kunstens globale perspektiv.
For Pakistan blir 2007 et valgår. General-president Musharraf har i flere år tatt til orde for en «opplyst moderasjon», som skal tjene en «progressiv og dynamisk islamsk stat». Men det er en usikker politisk situasjon for landets 160 millioner innbyggere. For bruk av vold mot pakistanske borgere pletter regjeringens omdømme. Og landet møter vedvarende mistillit i India, USAog Afghanistan angående forholdet mellom ledelsen, etterretningen og de ytterliggående kreftene. Generalen har nå til hensikt å bli valgt av den fratrendende nasjonalforsamlingen. Men er det ikke på tide at statsoverhodet, dersom han blir gjenvalgt, går ut av rollen som forsvarssjef, og kaller tilbake den demokratiske opposisjonen, hvis ledere lever i eksil?
Kunstneren Richard Prince som er mest kjent for fotografi, arbeider også med maleri, skulptur, bøker, tekster, skuespill, som kurator og med grafisk design.
Nyhetskanalen Aljazeeras nettsatiriker Shujaat Ali har provosert fram sensurfremstøt fra Washington og angrep fra bevæpnede islamister. Med et internasjonalt blikk og markant ikke-vestlig ståsted er han et realt lynnedslag i politisk flashanimasjon. Tegningene var en reaksjon på det Ali oppfattet som religiøs legitimering av voldsbruk. Det ble stort oppstyr, og islamske aktivister angrep avisens kontorer med full bevæpning. En filmsnutt som viste døde amerikanske soldater og en annen med drivstofftanker lagt over de kollapsende tvillingtårnene, førte til klager fra myndighetshold i Washington og filmene ble fjernet fra nettsiden.
«Musikk er framtidens våpen!» Slagordet ble lansert av nigerianske Fela [Fela Kuti, politisk aktivist og mannen bak afro beat, overs.anm.], og har aldri vært mer aktuelt. Tre album med tre grupper bestående av tidligere tuareg-opprørere som har byttet kalasjnikoven ut med gitar er et tydelig bevis på det. På midten av 1990-tallet deltok artistene i tuaregenes frigjøringskamp mot regjeringsstyrkene fra Mali og Nigeria. Gruppen Tinariwen oppsto på 1980-tallet i Muammar Gadafis treningsleirer. Medlemmene lærte å spille på elektriske gitarer som var laget av bensinkanner! «Vår målsetting var enkel: Vi ville frigjøre oss. For å lykkes med det, måtte vi utdanne oss kulturelt og skaffe oss utstyr. Gjennom musikken formidlet vi et budskap for å påvirke opinionen blant tuaregene.» Leder for gruppen var den karismatiske Ibrahim Ag Alhabib, som er født i Kidal i den nordlige delen av Mali, og som ble merket for livet av den harde undertrykkelsen av opprøret i 1963 i Adrar des Ifoghas: «Ilden har alt brent lenge/I vår tapte søvn/Våre dyr ble brent, våre gamle drept/Men vi samles nå i Kidal/For vi skal kjempe/Vær så sterke dere bare vil/Dere skal brenne i egen ild.» Tinariwen er blitt talerør for en hel generasjon, nemlig de som er «ishumar», berberspråkets avledning av det franske ordet «chômeurs» (arbeidsledige) og som betegner ungdom som på grunn av den store tørken følte seg tvunget til å forlate forfedrenes beitemarker og prøve å finne seg arbeid inne i byene i Algerie. De skulle utgjøre store deler av bataljonene som grep til våpen i 1990. Så ble det fred, først i 1992 i Bamako og så i 1995 i Niamey. Det var på denne tiden at Tinariwen spilte inn en kassett i Abidjan. «Det var begynnelsen på vår artistkarriere. Med platekontrakt i hånd, var det på tide å tilpasse seg samfunnet igjen.» Femten år og tre album senere, begeistrer Tinariwen en hel verden med sin eksplosive miks, som ikke ligger langt unna bluesen, i en røff og rural variant. Om de tidligere rebellene har lagt ned våpnene, har de ikke glemt kampen. «Vårt revolusjonære budskap er soleklart: En forbedring av levevilkårene, helsetjenester til alle, adgang til utdannelse og kunnskap, slik at folk skal kunne gjøre seg kjent med utfordringene i dagens verden, og da i første omgang faren for å miste alle holdepunkter i en globalisert verden.» Deres siste album heter «Aman Iman», som kan oversettes som «Vann, det er livet».1 Toumast, som betyr «folket» på berberspråket tamashek, er en annen gruppe. Gruppens leder heter Moussa Ag Keyna, og ble født i 1972 i en flyktningleir «et sted mellom Niger og Mali». Også han vervet seg til kamp, i Libya i 1987. Han ble alvorlig såret i 1993, og den unge mannen ble pleiet i Frankrike, hvor han bestemte seg for å bli musiker. «Gitaren ble dermed mitt gevær! Den rammet bedre sitt mål.» Elleve år senere gir han ut et album kalt «Ishumar»,2 «for de økonomiske problemene er fortsatt like aktuelle». Og klarsynt legger han til: «De som undertegnet fredsavtalene bør ikke glemme sine løfter. Mitt folk venter fortsatt på at det skal blomstre i ørkenen!» På albumet «Desert Rebel»3 samles musikere fra den «alternative» franske musikkscenen rundt Abdallah Oumbadougou, en av Tinariwens følgesvenner. Farid Merabet, som er medprodusent på denne «rettferdige» CD-en, kaller ham «den alle glemte etter fredsavtalene». Han omtales
En enke har ifølge hinduenes hellige skrifter tre valg. Hun kan la seg brenne sammen med sin avdøde ektemann, hun kan, hvis dette godkjennes av familiene, gifte seg med mannens yngre bror, eller hun kan vie sitt liv til asketisk selvfornektelse. Da Deepa Mehtas skulle begynne å filme Vann i den hellige byen Varanasi i 2000, ble hun møtt av to tusen demonstranter som stormet og satte fyr på settet før de kastet det i Ganges. Filmens kjærlighetsintrige balanserer hårfint mellom å være et politisk-religiøst frigjøringsprosjekt og et Bollywoodsk melodrama.
Media Mutandis: a NODE.London Reader, Marina Vishmidt (red. med Francis, Walsh og Sykes) Node.London, London 06, s. 299 NODE.London (står for «Networked, Open, Distributed, Events, London) er en horisontal struktureret organisation dedikeret til at styrke mediekunstens infrastruktur og synlighed i London – med en særligt fokus på politiske og socialkulturelle aspekter. I marts i år kulminerede organisationens arbejde i den hidtil mest omfattende serie af projekter under titlen march ’06. På forskellige mailinglister har man kunne følge, og tage del i, den intensive og heterogene diskussion af realiseringen af march ’06 som et virkeligt interessant eksempel på en nutidig kollektiv netværksbaseret produktionsform. Og i forlængelse af march ’06 har NODE.London også udgivet en såkaldt «reader», en guide til organisationens praksisformer og teoretiske/konceptuelle fundering. Readeren afspejler organisationen mangfoldige interessefelt (de er tekster af mere end 40 aktører!), men den er også inddelt i et par tematiske kapitler, såsom «fremtiden for trådløse netværker» og «åben kongres». Et par håndfulde af teksterne har man kunne læse i andre antologier (en af dem også i Le Monde Diplomatique!), men det er nu alligevel værd at bestille et eksemplar af udgivelsen for at få indblik i de enkelte projekter og den generelle diskurs som de udspringer af og udvikler. Publikationen kan (selvfølgelig) læses online og vokser hele tiden i omfang i et samspil med besøgende på organisationens hjemmeside.
I Matthias Glasners Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?
Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk bygderomantikk. «Tredje riket på Österlen» har debutanten Liv Strömquist kalt en av hovedhistoriene i tegneserieboken Hundra procent fett (Ordfront Galago 2006). Ut fra egne skoleerfaringer skildrer hun oppsvinget for rasisme og nazisme i Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Nasjonalt kom naziboomen til uttrykk gjennom Ny Demokratis valgoppslutning, Lasermannens drap på innvandrere i Stockholm og en stor ungdomskultur rundt «Vit Makt»-musikk. Strömquist forteller både analyserende og humoristisk om hvordan dette artet seg i Skåne. Det var svært mange nynazister på skolen, de var uniformerte og stemningen var truende med stadige voldsepisoder. Et hovedpoeng hos Strömquist er at oppslutningen for nynazistene i mindre grad var en direkte reaksjon mot innvandrerne. I Skåne fantes det nesten ingen innvandrere, bare uhorvelig mange rasister. Hun ser naziboomen mer som et uttrykk for sosial frustrasjon og det etablerte Sveriges unnvikenhet overfor stemningsbølgen. Uniformeringsforbudet, som ble innført etter et års bruduljer og forbød nazistiske symboler, førte til at de åpne nazistene forsvant fra Strömquists skole. Ny Demokrati falt ut av riksdagen ved neste valg. Det var igjen ro i folkhemmet. Strömquists røffe strek røsker imidlertid i den selvtilfredse fasaden: de nazistiske symbolene er trengt vekk, men de politiske holdningene mener hun holder stand – for eksempel ved at Socialdemokraterna adopterte og gjennomførte mye av Ny Demokratis flyktningepolitikk. Det er sjelden Strömquist er direkte selvbiografisk, som i «Tredje riket på Österlen», men hun har alltid et tydelig personlig utgangspunkt for sin politiske satire. Hun har beskrevet seg selv om anarkist og feminist. I et intervju med nettsiden Ung & Galen (www.ungochgalen.nu/reportage/intervju-med-liv-stromquist) erklærer hun at feminismen «räddade mitt liv». På videregående var hun sammen med en gutt som ødela selvtilliten hennes; han var aktiv og kreativ, hun skulle være stille og søt. Det trasige ungdomsforholdet er nok bakgrunnen for serien «Tre bergsäkra strategier för att bryta ner din flickväns psyke och göra henne besatt av dig», en besk selvhjelpsmanual for manipulerende menn. Hun tar også for seg temaet i den vittige «Min oskuld och den Europeiska Unionen». Mesteparten av seriene i boken er hentet fra Strömquists fanzine Rikedomen, som hun har tegnet en fem års tid. Dette er fanzineserier på sitt beste: oppriktig og umiddelbar, røff og freidig – slarvete men aldri slurvete. Politiske fanziner brister ofte fordi de blir for programmatiske eller lettvinte. Hundra procent fett er ensidig og agiterende, men med substansielle kunnskaper, snert og humor. Strömquist argumenterer interessant i en slags tegneseriekronikker, både om skjønnhetsideal (serien «Riots not diets») og imperialisme («Bengt äter barn»). Enda bedre er hun når hun fabulerer fritt, som i den utrolige «Män som aldrig borde fått ha sex» om kvinnebedårerne Jean-Paul Sartre, Ingmar Bergman og Timbuktu. Strömquist har levert en av årets friskeste svenske tegneseriebøker. Til sin egen frustrasjon har hun opplevd at også politiske motstandere elsker seriene og humoren. Hun tror det har å gjøre med at vi leser tegneserier på en annen måte enn prosa; snakkeboblene betyr at vi ikke tar det som sies på alvor. Det har hun nok mye rett i, men denne fordomsfulle lesemåten betyr også
Mark Tribe/Reena Jana med Uta Grosenick (red.)Taschen, Køln 2006, s. 99 Den måtte jo komme. En let tilgængelig håndbog om «new media art» fra Taschen, forlaget som specialiserer sig i at lave forholdsvis billige gennemillustrerede bøger (billedsiden er altid af imponerende kvalitet og i sidste ende det som sælger bøgerne) om alverdens kulturfænomener, fra klassisk europæisk højkultur til kitschet amerikansk pop. Intet er for fint eller for lavt for forlaget. Og nu er turen altså kommet til den del af samtidskunsten, der arbejder med computeren som medie. Til det formål har man bedt Mark Tribe, der var med til at starte platformen Rhizome.org, og kritikeren Reena Jana om at udvælge og skrive om et par dusin af de vigtigste værker inden for dette felt (udvalget er sikkert, i den forstand at det holder sig til den etablerede kanon). Hvert værk får et opslag med en sides tekst og info og så en illustration på den modsatte side. Ganske enkelt og konsekvent. Teksterne kommer selvsagt ikke i dybden med værkerne, men virker godt som appetitvækkere og giver en nænsom indføring i en æstetik, som de fleste nok stadig er fremmedgjorte over for. Derudover indledes publikationen med et fint essay, hvor de Tribe og Jana blandt andet pointerer væsentlige historiske forbindelser mellem den amerikanske koncept- og popkunst og det de kalder «kunsten i den digitale distributions tidsalder». New Media Art skal læses med en computer i nærheden, så man kan se værkerne i deres sande element, på nettet. Gør man det udgør publikationen et slags udstillingskatalog eller måske snarere en udstillingsguide, hvor man i eget tempo kan stifte bekendtskab med en kunstform, der indgående og udfordrende afspejler en afgørende dimension i vores samtid, nemlig teknologiens stadigt mere omfattende betydning for vores tilværelse. © norske Diplo
Livet i den moderne byen har dannet bakteppe for de fleste moderne filmer. Hvordan ville en film med selve byen som sitt subjekt se ut? Filter City er norske Knut Åsdams første framstøt i filmens verden. Arbeidet vises nå i Å plassere subjekter i rom framfor fortelling er mer et kjennetegn ved installasjonskunst enn film. Åsdam tilfører kunnskap fra kunstproduksjon til film. Typisk for filmen er vaganten involvert i en urban hverdagslivspraksis, som opplever friheten i å motstå teknologiene som skaper disiplin og kontroll. Visualiseringen er politisk–en slags overgang fra praksis til kritikk til revolusjon i hverdagslivet.
Har Benedikt XVI gravd opp stridsøksen i kampen om ritualene innen Den katolske kirke? Han vedtok å gjeninnføre den gamle liturgien. Paven garanterer Den katolske kirkes samhold–det inngår dermed i hans funksjon å føre bortkomne får tilbake i folden. Etter Benedikt XVIs oppfatning kunne ikke messe forrettet på latin være noe grunnlag til splid. Det interreligiøse toppmøtet for fred ble fordømt av tradisjonens vaktbikkjer, som bruker tradisjonen som sitt viktigste våpen i kampen mot sekularisering.
Eero Saarinen regnes som frontfigur for det man kaller «2. generasjons modernisme». I Norge har han tegnet den amerikanske ambassaden i Oslo. Nå foreligger et omfattende prosjekt om arbeidet til en av det 20. århundrets mest uortodokse og kontroversielle formgivere. Saarinen var innovativ og en dyktig mediestrategiker. Han fulgte ikke nødvendigvis modernismens dogmer om at «Form Follows Function!» og «Less is More!».
Debatten om museenes status raser i Frankrike. Protesten i et større opprop er at storstilte museumsprosjekt blir mediabegivenheter mer enn kulturformidling–diplomati, politikk og penger blir viktigere enn ekte kunstglede.
En beretning om klarsyn av José Saramago er en bok som ikke kunne ha kommet på et mer beleilig tidspunkt, i forbindelse med valgkampanjen i Frankrike. Det er en foruroligende bok, fordi den river oss ut av vårt intellektuelle velbehag.
Ryszard Kapuscinskis reportager blev et stærkt vidnesbyrd om historien–og et sted hvor man kan åbne sig for den anden.
