Mens høyreradikale nasjonalistpartier er på frammarsj i store deler av Europa, viser konflikten mellom Catalonia og den spanske staten at den tradisjonelle politikken i Europa også er utfordret av en annen type, langt mildere og åpen nasjonalisme.
Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med konkurranse som kardinaldyd ble stående igjen uten konkurrenter, endret maktbalansen mellom samfunnsgruppene snarere enn å oppheve forskjellene.
Krigen i Syria har gått inn en ny fase.
Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til
De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt ute på høyresiden drømmer Alternative für Deutschland og de nye høyreradikale bevegelsene om å bli den store kulturelle og politiske motmakten
«Politikken for avpolitisering og demoralisering» har vunnet en solid seier, men kampen har bare så vidt begynt.
En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstre-siden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme.
I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen». De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er like ribbet for forestillingsevne og karisma, vil nå videreføre sin forgjengers politikk. At
Partiene er i oppløsning, i likhet med tilliten til det politiske systemet. Etter Trump og brexit er det utenkelige ikke lenger fullstendig usannsynlig i Frankrike.
I valgtider snakkes det ofte om å «reorientere» EU. Forsettet er prisverdig, men man bør lære av erfaring.
Emmanuel Macron er et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken.
Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt.
På nesten alle kontinenter reises det nye murer og grensebarrierer, og militærutgiftene øker like ufortrødent.
Etter flere tiår med økende ulikheter, fallende lønninger og en stadig mer arrogant elite har mange amerikanere åpenbart villet sprenge hele systemet med en dynamittkubbe kalt Donald Trump. Valgresultatet skriver seg inn i en lang rekke «proteststemmer» både til venstre og høyre – fra Syriza i Hellas, Podemos i Spania og entusiasmen rundt Bernie Sanders til brexit og de høyreradikales frammarsj over hele Europa. På godt og vondt har ingen av protestene ført fram. Med Trump kan det endre seg. Endring som noe mer enn vage valgløfter ligger åpenbart i tiden. Endring til det bedre eller det verre. Det skremmende er at det kan se ut som om sosial-liberalerne i sentrum foretrekker det verre. I Demokratenes primærvalg strømmet folk til Bernie Sanders’ valgmøter, men i stedet for å gripe tak i den enorme entusiasmen og bygge en virkelig folkebevegelse ble kandidaturet hans unisont motarbeidet av den amerikanske pressen og partiledelsen. Deres kampanje mot Sanders var som et ekko fra Labour-ledelsens behandling av Jeremy Corbyn, hvor de gamle partitoppene heller vil senke hele partiet enn å tenke at en nyvalgt partileder som har doblet partiets medlemstall også burde ha gode sjanser til å vinne valg. Hovedkritikken mot både Sanders og Corbyn har vært at de ikke er «valgbare»: Sosialister vinner ikke valg, verken i USA eller i Storbritannia. Men det er nettopp politikken deres som har gjort de to gamle traverne populære, ikke personlighetene deres. De som derimot presenteres som valgbare har en påfallende mangel på politikk. Clinton gikk tilsynelatende til valg med CV-en i hånda som om det hele var et langtrukket jobbintervju hvor hun var overbevist om at hun var den best kvalifiserte kandidaten til stillingen. Som et tegn på hennes innholdsløse kampanje prøvde hun ut ikke mindre enn 85 slagord før hun falt ned på det intetsigende «Stronger Together». Kampanjelederen hennes måtte til og med spørre hva som skulle være hennes budskap (se side 12–13). Alt syntes å hvile på at hun, i motsetning til sin motstander, var en valgbar person med mye erfaring. Det postpolitiske samfunn møtte det postfaktuelle. Det påfallende med Trump er at han tross alle selvmotsigelsene og de hårreisende uttalelsene sine skilte seg ut fra Clinton ved at han faktisk kom med politiske forslag – en hel haug, selvmotsigende, barnslige og skremmende, ja, men det lignet politikk. Hans lemfeldige forhold til fakta er en integrert del av denne politikken. Han er selv budskapet: en forretningsmann som tar alle snarveiene, lyver og jukser for å ivareta sine interesser. Han gikk til valg på å gjøre det samme for nasjonen og forvandle klisjeen om nasjonalstaten som et AS til noe mer enn en loslitt metafor. Trump er et nasjonalkapitalistisk svar på en økonomisk og politisk krisetilstand, en autoritær bedriftsleder satt til å lede en demokratisk stat. © norske LMD Remi Nilsen er redaktør i norske Le Monde diplomatique
Har det virkelig blitt for mye å forvente at folk sparer sin politiske energi til ideer de faktisk tror på?
Legitim og velbegrunnet kritikk mot frihandelsavtaler møter døve ører i EU-systemet. Det vil på sikt bare forsterke uføret EU er i.
Den kapitalistiske modernitetens løfter om fred og velstand hadde allerede forduftet før finanskrakket i 2008. Nå er turen kommet til dens kultur, ånd og dens dannede, men svikefulle ledere.
Vi er i krig,» erklærte Frankrikes president François Hollande etter de groteske angrepene i Paris. Med denne gjentakelsen av Bush-administrasjonens reaksjon på angrepene i USA 11. september, varslet han nye tiltak som forsterker Vestens ferd fra rettsstat til sikkerhetsstat.
Den franske regjeringen fôrer paranoiaen til golfmonarkiene for å selge dem enda flere våpen.
Før vi begynner å diskutere hva vi skal produsere og ikke produsere, hvordan goder og ressurser brukes og fordeles, hvordan vi kan sikre frihet og likhet, vil miljøpolitikk aldri bli annet enn tomme ord og symbolpolitikk.
Det dukker opp stadig flere forsøk på å bryte med nyliberal politikk. Etter Syriza i Hellas, kan det uventende valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder i Storbritannia kanskje smitte over på Spania. Disse forsøkene fører ikke alltid fram, det så vi i Athen i juli. Men i det minste er noen av hindringene nå blitt tydelige: finansmarkedene, de multinasjonale selskapene, ratingbyråene, eurogruppen, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB), den tyske pengepolitikken og dens sosialliberale håndlangere. Makten til disse aktørene, og deres felles interesser, forklarer delvis hvorfor noen av forsøkene er beskjedne og kapitulerer, mens andre nøler og lider under det. Denne diagnosen er treffende, men ufullstendig. For den mangler et avgjørende element som ofte blir analysert i denne avisens spalter, men i stor grad ignorert de fleste andre steder, spesielt av de politiske kreftene som burde ha det som en sentral prioritering. I Athen viste dette elementet hvor skadelig det er, da Syriza motsatte seg diktatene fra EU. I London gikk det raskt til angrep på den nye Labour-lederen Jeremy Corbyn. I Madrid vil vi se det samme hvis Podemos vinner valget i desember. Hva snakker jeg om? Jo, måten mediemaskineriet fininnstilles for å diskvalifisere alle prosjekter som kan gå imot aksjonærenes makt. Og hvorfor skulle det være annerledes, når de som eier mediene stadig oftere også er de som står bak næringslivskonsentrasjoner og tjener store summer på børsoppføringer? I Frankrike, for eksempel, tilhører nå seks av de ti største formuene folk som eier mediekonsern. En av medieeierne, Patrick Drahi, er også Israels rikeste. Mediesektoren er sentral for offentlig debatt, økonomi, kultur, fritid og utdannelse, men det er vanskelig å se noen politiske forsøk på å motvirke faren som ligger i denne utviklingen. Litt som om alle sier til seg selv: Vi vil se når den tid kommer, nå har vi andre prioriteringer, andre saker som haster. Et ideologisk parti Vi vil se? Vi har sett. Regjeringen til Alexis Tsipras, som kom til makten i Hellas i januar, satset litt ubetenksomt på at solidariteten mellom de europeiske folkene som var utsatt for sparepolitikken, ville gjøre det lettere å motsette seg den tyske staheten. Syrizas allierte på kontinentet er splittede og svake av mange grunner, og det er en av forklaringene på hvorfor dette håpet feilet. Likevel må et viktig moment ikke utelates. I seks måneder fordreide medienes behandling av grekerne debatten som var underveis. Og de forsøkte å hisse opp den europeiske opinionen med påstander om hva en gresk gjeldslette ville koste hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. De store nyhetsmediene – inkludert de som elsker å komme med prekener om at nasjonalstatene tilhører fortiden – finner i de samme nasjonalstatene et middel til å forhindre en kontinental solidaritet med den greske venstresiden. I en annen medieverden ville Hellas kanskje ikke blitt framstilt som en dårlig betaler som vil skape ytterligere problemer for kreditorene, men som fortroppen i en europeisk kamp mot en mislykket sparepolitikk. Fellesskapets kostnader ved skattelettene som de rikeste skattebetalerne har fått i tretti år, eller redningspakkene for de private bankene, har aldri blitt beregnet – og angrepet – med samme iherdighet for hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. 27. august gikk de vestlige kreditorene, som var så urokkelige når det gjaldt den greske gjelden, med på å slette deler av Ukrainas gjeld.
Det er forunderlig hvordan politiske nykommere og utfordrere til de rådende partiene skaper krasse reaksjoner.
I 2012 brukte Barack Obama og Mitt Romney én milliard dollar hver på valgkampene sine. I stedet for å gi penger til en kandidat i 2016, har New York-milliardæren Donald Trump bestemt seg for å stille selv: «Jeg tjener 400 millioner dollar i året, så hvilken forskjell gjør det for meg?» I 1992 lovet en annen milliardær, Ross Perot, «å kjøpe Det hvite hus for å gi det tilbake til amerikanerne som ikke lenger har råd til det». I likhet med Perot, vil Trump sannsynligvis mislykkes, men ikke uten å ha, på sitt vis, avdekket hvordan det amerikanske politiske systemet fungerer: «Jeg er en forretningsmann. Jeg gir til alle. Når de ringer meg, gir jeg. Og vet dere hva, hvis jeg trenger noe fra dem to år senere, ringer jeg dem. Da er de der for meg.» Tidligere senator for New York og kandidat i demokratenes primærvalg, Hillary Clinton, var «der» også: «Jeg ba henne komme til bryllupet mitt og hun gjorde det. Vet dere hvorfor? Hun hadde ikke noe valg, fordi jeg ga penger til stiftelsen hennes.» Hvis man vil ha en ubestikkelig president, foreslår Trump, må man velge en av de som korrumperer! En dom i USAs høyesterett i 2010 fjernet de fleste begrensningene på politiske pengegaver. Siden har de superrike fått dele ut penger nærmest uhindret. New York Times forklarer det rekordstore antallet republikanske kandidater i primærvalget (17) med at «nesten alle kandidatene i primærvalget har en milliardær i ryggen, noe som betyr at valgkampen deres nå er skilt fra deres evne til å samle inn midler fra velgerne.» Jeb Bush har allerede omdefinert kategorien «små pengegaver»: For de fleste kandidatene er det mindre enn 200 dollar, for ham er det mindre enn 25 000 dollar. Tre milliardærer – Charles og David Koch, og Sheldon Adelson – er blitt republikanernes hovedsponsorer. Koch-brødrene som avskyr fagforeninger, sier de vil bruke 889 millioner dollar på neste års presidentvalg, samme sum til begge de to store partiene. Wisconsin-guvernøren Scott Walker synes å være deres favoritt, men tre av konkurrentene har svart på invitasjonen deres med håp om å få noen øre. Walker forsøker også å forføre Sheldon Adelson, landets åttende rikeste person og en stor beundrer av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Men Walker er ikke den eneste som smisker med den åttiårige milliardæren. For to år siden mente Adelson at USA burde sende atomraketter mot Iran snarere enn å forhandle med landets ledere. De 17 republikanske kandidatene hadde kanskje denne uttalelsen i hodet under debatten 6. august, der de alle var mot den nye avtalen mellom USA og Iran. Oversatt av R.N.
Flyktninger fra borgerkrigen i Syria har sluttet seg til strømmen av migranter mot Europa og skapt enda mer akutte problemer for et Europa som i lang tid har forsøkt å gjøre grensene ugjennomtrengelige for uønskede. Krisen er symptomatisk for en delt verden og krever et helhetlig syn på migrantene og murene Europa bygger. Borgerkrigen i Syria har krevd over 300 000 liv og gjort større deler av landet ulevelig for de 22 millioner innbyggerne landet hadde før krigen brøt ut. 7,6 millioner er drevet på flukt og 3,9 millioner har søkt tilflukt i nabolandene, som ikke har kapasitet til å dekke deres behov. Mange av dem søker dermed til Europa for å unnslippe de elendige forholdene i nabolandene. Borgerkrigen synes ikke å gå mot noen ende og heller ikke å ha særlig mange gode utfall. Det som startet som et folkeopprør mot diktaturet til Bashar al-Assad har i stadig større grad blitt en uoversiktlig krig mellom Assad og ulike jihadistmilitser som Al-Nusra (Al-Qaidas gren i Syria) og Den islamske stat (IS). Assads brutale tønnebomber og forakt for sivile liv har brent alle broer for regimet og en fredelig overgang, mens jihadistene knapt kan kalles et bedre alternativ. Samtidig har de progressive delene av Den frie syriske hær i lang tid tapt terreng. Den store kompliserende og forverrende faktoren har vært ekstern innblanding både med tilstrømmingen av utenlandske kriger til IS og stedfortrederkrigene til de mange landene i regionen – Saudi-Arabia, Qatar, Iran, Tyrkia – som har støttet de ulike partene. Og få har vært interessert i forhandlingsløsninger. I tillegg kommer stormaktsspillet. «Et vendepunkt» sa amerikanske diplomater etter at Tyrkia gikk med på å la USA bruke tyrkiske baser til å utføre bombeangrep mot IS i Syria, og samtidig fikk Tyrkia til å engasjere seg mer i krigen mot IS. Tyrkia lanserte da sin «synkrone krig mot terror», det vil si mot både IS og kurderne i PKK. Men så langt har de bare utført en håndfull angrep mot IS, men over 300 hundre mot PKK-baser i Irakisk Kurdistan. Tyrkia har tidligere hatt tvilsomme bånd til jihadistene og mye tyder på at USA har blitt lurt, mener den erfarne midtøstenreporteren Patrick Cockburn: «Det er tegn på en grynende erkjennelse i Washington om at tyrkerne førte USA bak lyset, eller i beste fall at forhandlerne lurte seg selv når de gikk med på avtalen med Ankara. Amerikanske militærledere protesterer anonymt i amerikanske medier at de ikke visste at Tyrkia bare lot som om de gikk etter IS mens de i praksis planla en offensiv mot landets 18 millioner kurdere.» Kurderne i syriske PYD, som har bånd til PKK, har siden i fjor høst erobret store områder nordøst i Syria og kan være en modell for et framtidig Syria med sin sekulære og progressive ideologi. Tyrkias angrep synes nettopp å ville svekke kurderne i Syria, som ikke bare er en av få progressive krefter som vinner terreng i Syria, men også en viktig styrke på bakken i kampen mot IS. Tyrkias handlinger gjør dermed utsiktene enda dystrere i Syria, og i tillegg kommer faren for en destabilisering av Tyrkia hvis offensiven mot kurderne eskalerer. Destabiliseringen av Midtøsten slår nå tilbake på Europa. Migrantstrømmen vil ikke avta før politikken endres. Europas stengning av grensene har de siste femten årene sammenfalt med en ekstern politikk
