Pressefriheten truet i USA

Under republikanernes landsmøte i september, demonstrerte amerikanske myndigheter tydelig at journalister fra uavhengige medier fritt kan arresteres og brutaliseres kun fordi de rapporterer nyhetene.

Hvem vil ødelegge BBC?

Det stormer rundt verdens største og mest anerkjente allmennkringkaster. I 2003 anklagde de britiske myndighetene BBC for manglende objektivitet i forbindelse med avsløringer om Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen. I 2006 ble det bestemt at allmennkringkasteren skulle restruktureres: flere tusen stillinger skal fjernes og budsjettene skal kuttes. Men foreløpig våger ingen å røre tv-lisensen som sørger for BBCs inntekter. Vil Gordon Brown bli stående igjen i historiebøkene som den som ødela BBC?

Årets Kåring

Toppsakene i kåringen Censored 20081Se hele rangeringen på for 2008 her. omhandler radikale endringer av det amerikanske lovverket i forhold til politi- og militærmyndighet. Første sak beskriver opphevelsen av garantien om rettsikkerhet i amerikansk lovgiving. Military Commissions Act (2006) gjør det mulig å arrestere amerikanske statsborgere uten at de stilles for retten og med ubegrenset

Nyhetene som ikke kom på nyhetene

Hva skjer når popstjerner blir mer interessante enn et lands grunnleggende rettsprinsipper? I over tretti år har Project Censored kartlagt nyhetssakene som har blitt oversett, underrapportert eller sensurert av amerikanske medier.

Et uskyldig lite blad?

Kokabladet sto sentralt da bonden Evo Morales ble valgt til Bolivias president i 2005. Morales ønsker i likhet med mange søramerikanere å fjerne den tradisjonelle planten fra narkotikalistene. Siden 70-tallet har studier vist at tygging av kokabladet ikke påvirker nervesystemet. Og en peruansk ernæringsfysiolog anbefaler at det næringsrike bladet brukes til å bekjempe sult. Dreier det seg om en sniklegalisering av kokain, eller har planten blitt satt på narkotikalistene av helt andre grunner? Le Monde diplomatique har besøkt Bolivia.

Pressens immunforsvar svikter

Hvor sårbare er norske medier for desinformasjon og manipulering? Avsløringen av den fiktive identiteten til mannen bak truslene mot Lars Vilks, og tidligere avsløringer av mediemanipulasjon knyttet til USAs krigføring i Irak og Afghanistan, viser at norske mediers kildegranskning har en rekke svakheter. Le Monde diplomatique har snakket med en journalistikkprofessor og redaktørene for Klassekampen og Aftenposten. Er norske medier i stand til å motstå desinformasjonskampanjer?

NRK og terrorisme

NRK 2 sendte lørdag 24. november i reprise et 100 minutters BBC-program fra 2006 der dramaet inne i tvillingtårnene (WTC1 og WTC2) den 11. september 2001 ble rekonstruert. Minst 80 av disse 100 minuttene besto av statister som løp frem og tilbake gjennom mørklagte korridorer, opp og ned trapper, mens de kontinuerlig skrek: ”Oh, my

Hvem truet Lars Vilks?

Norske massemedier henter mye av utenriksstoffet sitt ufiltrert fra internasjonale nyhetsbyråer. Da kunsteren Lars Vilks ble truet av Al-Qaida ble resultatet at viktig informasjon om trusselutsenderens ukjente identitet ble utelatt.

Myten om Bin Ladens millioner

Etter 11. september ble det allment akseptert at Bin Laden var god for 300 millioner dollar. Historiene om Bin Laden etter 11. september tegner et portrett av en milliardærarving og huleboer som gjør veloverveide børsinvesteringer mens han oppildner til terrorhandlinger. Etter 11. september har fantasiforestillingene om arabere og muslimer fått fritt spillerom. Personer på øverste plan har avvist flesteparten av de gjengse oppfatningene om finanskrigen. 11. septemberkommisjonens rapport avslørte «myten» om Bin Ladens personlige formue. Men tallet 300 millioner forblir konstant i mediene . En hel «avsløringsindustri» har kommet i kjølvannet av sifferet, med en blanding av rikelige og nøyaktige detaljer, surrealisme og ønsketenkning. Parallellen mellom Bin Ladens skjulte skattekiste og de påståtte masseødeleggelsesvåpnene til Saddam Hussein er slående. De er begrunnelsene for henholdsvis finanskrigen mot global terrorisme og «regimeskiftet» i Irak.

Frivillig hjernevask

«Kommunikasjon» er de demokratiske samfunnenes viktigste kontrollmekanisme. Vi druknes i reklame, livsstilsreportasjer og journalistisk naivitet, sier den amerikanske samfunnskritikeren Noam Chomsky.

Finnes norsk fredsjournalistikk?

En fredsjournalist søker kunnskap om hva som ligger til grunn for en konflikt og hva som skal til for å løse konflikten. ? Jeg, som alle andre journalister med krigserfaring, har opplevd at «the winning story» alltid er action framfor problematisering. Irak-krigens vinnende bilde er en Saddam-statue som går i bakken. Slik sett tapte vi alle den krigen, sier journalist og forfatter Sigrun Slapgard. Hun bruker fredsjournalistikk som et redskap for bevisstgjøring og inspirasjon. Le Monde diplomatique har snakket med henne og tre andre norske journalister som bruker elementer av fredsjournalistikk i sine arbeider. Vi har også snakket med noen av verdens fremste eksperter på den akademiske og journalistiske disiplinen fredsjournalistikk.

Mot og feighet

Hvem er feig og hvem er modig i den offentlige debatt? Hvem er konform, og hvem gir et verdifullt bidrag til demokrati og ytringsfrihet? Knut Olav Åmås synes å vite svaret.

– Medier ansvarlige for krig

? Medier som unngår å problematisere en konfliktsituasjon som ender med krig, må anses som delansvarlige for krigen, mener journalistikkprofessor Rune Ottosen. Han og fredsforsker Johan Galtung er svært kritiske til måten norske medier har dekket USAs nylige «terroristjakt» i Somalia og striden rundt Irans atomprogram. Også andre forskere er kritiske: ? Rådende nyhetskonvensjoner fører til et ensidig fokus på dramatikk og vold, sier britiske Jake Lynch, som forsker på fredsjournalistikk.

Miljønyheten vi går glipp av

Hva tier norske medier om? Ganske mye. Redaktørene nedprioriterer stoffet i arrogant forvissning om at det ikke er interessant eller salgbart, eller av politiske grunner (det skjer fortsatt). Journalistene holder seg ikke oppdatert, leter ikke nok i kildene. Personlig tror jeg det er fifty-fifty, likt fordelt på markedstenking og kunnskapsløshet i redaksjonene. Med hederlige unntak, naturligvis.

Politisk selvangivelse

De intellektuelle er i harnisk over Kaczynski brødrenes nye Lov om lustrasjon. Gamle sår ripes opp. Polakkene skal nå «angi» seg selv for mulige synder i fortiden. Man kan merke en ideologisk ubalanse i det polske mediemarkedet. Vi besøkte avisen Gazeta Wyborcza ? i dag det mest kritiske mediet til brødrenes politikk.

Bare 2-3 prosent av sendeflaten

Dækningen af verden i Syd fylder ikke meget på de danske tv-kanaler. Faktisk er kun 2-3 procent af sendefladen helliget programmer om verden langt fra vores egen hverdag. Også geografisk er der en skævvridning. Blot 4-14 procent af udlandsdækningen omhandlede Afrika syd for Sahara og store lande som Kina, Indien og Brasilien. Man skal forsøge at ændre holdninger hos seerne, men det kræver mod hos tv-kanalerne at skifte en sikker publikumssucces ud med en alternativ dokumentarfilm.

Norsk utenriksjournalistikk

Ifølge utenriksredaktør Nils Morten Udgaard i Aftenposten er en rekke europeiske land underdekket i norske mediers utenriksdekning ? spesielt det sydlige Europa, Spania, Frankrike og Italia. NRKs nyhetsdirektør Gro Holm mener på sin side at man i dag finner en annen type utenriksjournalister når det gjelder synet på bistand, på hjelpeorganisasjoner og på den tredje verden. Journalister er i mindre grad forkjempere for den gode sak. Hun påpeker samtidig at det er en illusjon å tro at selv et medium som NRK kan sette alternative dagsordener over tid.

Forutinntatt journalistikk

Vestlige journalister i aviser og tv-kanaler formidler det fordomsfulle og deformerte bildet av den arabiske verden og Midtøsten: Frykten, mistenksomheten, hjernevaskingen, korrupsjonen og den overlagte ødeleggelsene av menneskelige ressurser, av selvtilliten og av offentligheten. Vokabularet gir inntrykk av at demokratier og politistater nærmest fungerer på samme måte, med et parlament, en president og «valg»... Normalt øker man presset på de palestinske selvstyremyndighetene for at de skal bevise at de «gjør noe for å bekjempe volden», mens man så å si aldri spør den israelske regjeringen om de «gjør nok for å bekjempe okkupasjonen». Man utrykker at Hamas «hater» Israel, mens ingen israelsk leder eller parti noen sinne «hater» palestinerne.

Iran i norsk presse

Informasjonskrigen rundt sannheten om Irans atomprogram raser. Enn så lenge bruker USA, Israel og Iran retorikk som våpen ? og pressen spiller en sentral rolle som formidler. Hvordan fremstilles i Iran og iranere i norske medier? Er norsk presse et talerør for amerikanske eller «vestlige» interesser? Og hvordan føler iranere bosatt i Norge seg representert av og fremstilt i den norske pressen? Norske journalisters manglende kunnskaper fører til et forenkelt og noen ganger direkte feilaktig bilde, fastslår flere Iran-eksperter Le Monde diplomatique har snakket med. Per i dag finnes ingen beviser for et iransk atomvåpenprogram. Likevel omtaler en rekke norske riksdekkende aviser og lokalaviser Irans atomprogram som et atomvåpenprogram. Det norske samfunnet er farget av det bildet mediene gir av Iran.

Talkshow som politisk arena

Norsk offentlighet har opplevd en rystelse. Valla-saken gir grunn til å rette søkelyset mot rollen mediene inntok i dramaet. Blant annet til å konstatere at Fredrik Skavlans halvintellektuelle talkshow står igjen på slagmarken som en ny sentral arena for nyheter og politisk debatt. Et fjær i hatten til showets koselig lumske vert. Han klarte å

Uten politisk interesse for Norge?

Filmfondets dokumentarfilmkonsulent Bodil Cold-Ravnkile og Fritt Ords filmansvarlige Bente Roalsvig, er begge, men hver for seg, forundret og lettere fortvilet over filmskapernes manglende interesse for eget land.

En annenrangs journalistikk

I dag har pressens bedriftslederne blitt hypnotisert av «gratisavisene», internett og mulighetene innen mobilteknologi ? og reorganisert mediegruppene etter en ide om «flermedialitet» for å tiltrekke seg reklameinntekter. Stadig flere franske aviser sier opp redaksjonelle medarbeidere. Og journalistene svarer med streik.

Sensasjon framfor sensitivitet

Shabana Rehman er oppgitt over mistenkeliggjøringen og
feilene i mediene både i Klassekampen og Aftenposten. Hun påpeker at
Aftenposten trykket en artikkel av Nina Witoszek hvor det hevdes at Rehman
var blitt truet i forbindelse med deres «berømte» debattmøte i Selskapet og
at hun var i eksil i New York noe som var galt. Aftenposten tok verken
kontakt med Rehman for å sjekke opplysningene, eller rettet disse
opplysningene elektronisk i A-tekst, etter anmodning etterpå. Redaktørene
profitterer på løgnen.