Den greske krisen er ikke et nytt fenomen. Men andre land som har vært tynget under store gjeldsbyrder, har valgt å slutte å betale, slik Argentina gjorde i 1990-2010. Eksemplet viser ikke bare hvilke faktorer som førte til katastrofen, men også hva som kan gi Hellas litt pusterom.
Portugal har ifølge Det internasjonale pengefondet en fordel Hellas ikke har, nemlig «politisk og sosial enighet». Men denne «harmonien» er mindre en beskrivelse av folkets holdning til sparetiltakene landet er påtvunget enn en konstatering av at landets elite er utdannet på samme handelshøyskole.
Med beskjedne lån skal de fattige frigjøres som næringsdrivende. Men i India har kapitalens logikk seiret: Mikrokredittselskaper har tjente seg søkkrike på å blodsuge samfunnets mest sårbare.
I 2010 mistet EU mer enn fire millioner industriarbeidsplasser og hadde ved utgangen av fjoråret 23,8 millioner arbeidssøkende. Det er på høy tid at Europa begynner å bekymre seg for sin industrielle, vitenskapelige og teknologiske framtid.
Den amerikanske bilindustrien er på bedringens vei. Den tyske eksportindustrien blomstrer. Industri flyttes tilbake. Men bak denne utviklingen skjuler det seg en mindre strålende virkelighet.
FNs nye generaldirektør for mat og landbruk, José Graziano da Silva, har lovet å prioritere økt matproduksjon i Afrika. Men økt produksjon i seg selv vil ikke forhindre sult, særlig ikke nå når finanssektoren har festet øynene på matvaremarkedene.
Minstelønnen er i dag veletablert. Hvorfor ikke også en maksimumslønn? Før Occupy Wall Street var den tilsynelatende et politisk fantasifoster. Nå støtter forskere opp om ideen, som lenge har ligget i dvale i USA.
Er en det en utopi å sosialisere samfunnets rikdom? Allerede i dag kollektiviserer vi en betydelig del av lønningene gjennom sosiale avgifter.
Helt siden den demokratiske kapitalismen ble innført i Vesten etter andre verdenskrig, har systemet slitt med å finne en levelig balanse mellom borgernes rettigheter og kapitalakkumulasjonens krav. Tre løsninger har blitt utprøvd: inflasjon, offentlig gjeld, privat gjeld. Med finanskrisen ble en fjerde og muligens siste innledet.
Det ensidige fokuset på utdanning som botemiddel mot sosiale ulikheter fortrenger den åpenbare og eneste løsningen på sosiale ulikheter.
Hva skjer når stormen når det siste tilfluktstedet? Neste ut i den europeiske krisen kan være Frankrike, og da er ikke veien lang til Tyskland. Eurosonen er fanget i en giftig spiral der de nyliberalistiske overlevelsesstrategiene graver en stadig dypere grav for det europeiske prosjektet.
Nye og vilkårlige kategorier for psykiske problemer ignorerer psykologiske årsaksforklaringer. I stadig større grad tjener de interessene til den farmasøytiske industrien. I Storbritannia går 500 000 barn på ritalin, Norge er oppe i 17 500. I USA gir antidepressiva en fortjeneste på over 20 milliarder dollar.
Markedet for antipsykotika har vært et av USAs mest lønnsomme i femti år. Da Obama reformerte det amerikanske helsesystemet i 2009 ble 544 millioner dollar brukt for å sikre interessene til forsikringsbransjen og legemiddelindustrien.
Det tyske mesterverket Faust har blitt fortolket på svært ulikt vis. Mens det i stor grad ble oversett i Vest-Tyskland, og DDR fortolket Faust som symbol på byggingen av et nytt samfunn, gis Faust i dag et nytt aspekt med den økonomiske krisen: Faust, globaliseringens første entreprenør, er blitt en antihelt.
Verdensøkonomien befinner seg igjen på kanten av stupet. Sommeren 2011 ligner mye på høsten 2008.
Bilder av hungersnøden i Afrika går verden rundt. Men det er lite fokus på hvordan matkrisen er knyttet til eiendomsspekulasjon på det afrikanske kontinentet. Etiopia har solgt flere tusen hektar til utenlandske selskaper som erstatter matproduksjon med eksportplantasjer.
Gjeldskrisen har underkastet europeiske stater udemokratiske institusjoner. Folkets skjebne i Hellas, Portugal og Irland bestemmes ikke lenger i parlamentene, men i korridorene til Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF. I Spania, Hellas og England vender folk seg mot systemet og krever reelt demokrati.
Den økonomiske og demokratiske krisen i EU reiser fire sentrale spørsmål: Hvorfor har en politikk man visste ville lede til fallitt blitt ført med en så åpenlys iver i fire land (Irland, Spania, Portugal og Hellas)?
Fra Tahrir-plassen i Egypt til Puerta del Sol i Madrid har sosiale bevegelser de siste månedene motsatt seg imperativet om permanent bevegelse som kjennetegner den nyliberale byen.
Nye uformelle allianser mellom fagforeninger, studenter og lokale interessegrupper har skapt effektive protester mot den britiske regjeringens drakoniske sparetiltak og sosiale ulikheter.
I USA slåss republikanerne for å lemleste det amerikanske statsbudsjettet. I Portugal er myndighetene i ferd med å gi fra seg landets suverenitet i bytte mot en redningspakke. Hellas tvinges til nye budsjettkutt for å blidgjøre kreditorene. Over store deler av Europa bryter folkevalgte regjeringer valgløfter etter press fra spekulantene. Bortsatt fra på Island, der folket har fått uttrykke viljen sin og gitt et klart svar: La de som står bak krisen betale.
De store vestlige klesmerkene tiltrekkes av Asias laveste lønninger, og få skatter og avgifter. Tekstilarbeiderne har imidlertid blitt bevisst utbyttingen og streiker stadig oftere for å få en lønn som det går an å leve av. EU og de store klesmerkene vil derimot ikke snakke om forholdene i fabrikkene som leverer billige klær til Europa.
I mangel av en offentlig helseforsikring må sveitserne tegne forsikring hos private aktører. Prisene og utgiftene stiger stadig. For å dempe prisveksten har myndighetene satset på mer konkurranse på helsemarkedet. Uten resultat. En ny reform skal snart iverksettes, som vil avregulere helseområdet ytterligere.
21. november mottok Irland en redningspakke fra EU og Det internasjonale pengefondet (IMF). Like etter begynte spekulasjonene igjen, i frykt for at krisen skulle smitte over til Portugal og Spania. Ti dager tidligere hadde G20-lederne under toppmøtet i Seoul lovet å redusere de store økonomiske ulikhetene og legge grunnlaget for en «sterk, bærekraftig og balansert» vekst. Det de først og fremst har demonstrert er hvor skrøpelig det internasjonale valutasystemet er.
