Økonomi – Side 7

Finanskrisen, statsgjeldskrisen og nå de gigantiske kuttene i velferdsstatene over hele Europa viser at vi er i ferd med å gå inn i en ny epoke. Velferdsstaten står for fall. Keynesianismen er forlatt. I Madrid, Athen, Bucuresti og Paris vitner folkets sinne om et grunnleggende ønske om endringer. Men den europeiske venstresiden mangler både vilje og en politisk strategi til å følge opp og skape reelle endringer. Er en framtid med permanent økonomisk unntakstilstand den eneste mulige?

Tre selskaper har delt verdens gruvedrift seg imellom. Dette kartellet domineres av brasilianske Vale, som har et ytterst dårlig sosialt og miljømessig rulleblad. Men de siste årene har konsernet møtt en ny motstand. Arbeidstakere, miljøvernere og bønder gjør felles internasjonal front mot gruvedriftselskapets forakt for lokalsamfunn og miljø.

Irland går dystre tider i møte. Myndighetene i Dublin må konstatere at sparetiltakene som skal forsikre investorene, forverrer situasjonen og beroliger ikke finansmarkedene. Det er ikke bare den gode eleven som ser skammekroken i hvitøyet, en hel mytologi rundt den «irske modellen» er i ferd med å falle i knas.

De europeiske regjeringene overdriver problemet med offentlige budsjettunderskudd. Underskuddene skyldes nesten utelukkende den økonomiske krisen. Skjerpet fokus på skatteunndragelser ville gi mye mer balanse i budsjettene enn de kuttene som gjennomføres.

Pensjonssystemet angripes fra alle kanter. Et kollektivt pensjonssystem er ikke bare et spørsmål om skatt og offentlige utgifter: Det bærer i seg et helt sivilisasjonsprosjekt.

«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon,» sa bankierenes og regnskapsførernes skytsengel, apostelen Matteus. To tusen år senere gjør paven sitt for å motbevise apostelens påstand.

Offentlig ansattes lønninger skal i snitt kuttes med fem prosent i Spania og tolv prosent i Hellas. I Irland kan lønnskuttene bli på hele 20 prosent. Og snart er det Storbritannias tur. Samtidig rammes også ansatte i privat sektor. For å komme oss ut av krisen må vi redusere lønnsutgiftene, sier våre politiske ledere. Det har de kanskje rett i, men det kan virke som de kutter i feil lønninger.

Da finanskrisen startet hylte ledende politikere i kor om en mer moralsk kapitalisme. Samtidig presenterer den rådende vitenskapelige ideologien økonomifaget som en ren vitenskap om «naturlover» som ikke har noe med moral å gjøre. Så hvordan gjøre økonomien moralsk? Ved å gjøre den politisk.

«Vi vil ikke betale for deres krise,» klinger det fra Hellas til Island, via Irland. Finanskrisen ble til en økonomisk krise, som nå har blitt til en gjeldskrise for statsapparatene som reddet bankene, i Portugal, Spania, Italia, Hellas, Island og Irland. Men om en stat, i motsetning til en bedrift, ikke kan flykte fra gjelden, finnes det heldigvis andre løsninger enn å spare seg til fant med god hjelp fra Goldman Sachs. Er det bankenes tur til å redde statene?

Den nyliberale sjokkdoktrinen har nådd et nytt utviklingsnivå: Nyliberalismens egen implosjon, skaper nå sjokkbølgene som gjør at den kan intensivere sine angrep på staten.

Finansakrobatene har kommet seg tilsynelatende tørrskodd gjennom finanskrisen, i motsetning til lønnsmottakerne som vil presses enda mer i tiden som kommer. Hvordan unngå å se at generell lønnsnedgang og velferdskutt ikke gir et godt grunnlag for økonomisk vekst?

«Å forsone økonomien med samfunnet»–dette prinsippet har stått sentralt for den sosiale økonomien i mange år, som nå er i ferd med å komme på moten igjen. I en situasjon med dundrende nederlag for finanskapitalisme, individualisme og kortsiktighet, er samarbeid, gjensidighet og fellesskap blitt attraktivt. Er den sosiale økonomien et reelt alternativ til finanskapitalismen?