Nord-Amerika – Side 9

Mange år med rettslig forfølgelse av Sami Al-Arian går mot veis ende. Etter nærmere fem og et halvt år i fengsel, ble Dr. Sami Al-Arian midlertidig løslatt for første gang 2. september 2008 i Fairfax, Virginia. I 2003 ble Sami Al-Arian tiltalt av amerikanske myndigheter for å ha støttet den palestinske grupperingen Islamsk hellig krig. De hevdet han dermed indirekte hadde forårsaket selvmordsaksjoner mot sivile israelere, men kunne ikke legge frem konkrete bevis. Da retten skulle vurdere saken mot han i 2005, fant juryen ham ikke skyldig på åtte av 17 tiltalepunkter. Juryen var delt på de resterende ni punktene. Normalt ville aktoratet lagt saken død, men i Al-Arians tilfelle gikk den videre med de resterende punktene. Siden Al-Arian og hans familie verken hadde krefter eller økonomiske ressurser til å føre saken videre, inngikk han et forlik i mars 2006. Al-Arian sa seg skyldig i ett av de ni tiltalepunktene hvis de åtte resterende frafalt. Dette ene punktet medførte en innrømmelse av å ha hjulpet en kollega med å slippe inn i USA, og for å ha hjulpet svogeren Sami Al-Najjar med økonomisk støtte til rettshjelp, da denne satt fengslet i tre år på grunnlag av hemmelige bevis. Al-Arian ble dømt til 57 måneder i fengsel, hvor på han skulle deporteres etter soning. De tre årene han hadde sittet i varetekt under rettsaken skulle trekkes fra. Denne delen av prosessen mot Sami Al-Arian ble forøvrig skildret utførlig i den norske dokumentaren USA mot Al-Arian (2007) av Line Halvorsen. IFØLGE FORLIKET anbefalte aktoratet dommeren å gi Al-Arian minimumsstraff. Al-Arian skulle slippe fri og forlate USA umiddelbart. Men dommeren overrasket alle ved å gi Al-Arian maksimumsstraff innenfor strafferammen, og i ettertid har rettsmyndighetene funnet stadig nye grunner til å holde ham innelåst. I november 2006 ble han innkalt til en storjury, der aktoratet ville han skulle vitne mot andre terrormistenkte. Al-Arian mente at dette var stikk i strid med forliksavtalen han inngikk med påtalemyndigheten i 2005, hvor han ble garantert immunitet mot å vitne i enhver rettssal. Da Al-Arian nektet å vitne, ble han dømt for forakt overfor retten og sendt i fengsel for ytterligere 18 måneder. Egentlig skulle han blitt løslatt og deportert til Egypt i april 2007. Da han skjønte hvor det bar, begynte Al-Arian i januar 2007 en sultestreik for å protestere mot trakassering fra amerikanske myndigheter. I samme periode fikk Al-Arian for øvrig en ny dommer som fattet avgjørelser som ga hans sak en ny vending. Dommer Leonie Brinkema fastlo at Al-Arians sak er unik, og at hun var overbevist om at ikke alle fakta var lagt frem i saken. Hun fastholdt likevel at han måtte stille for en storjury, men da for å oppnå en større klarhet i saken. Hun innvilget imidlertid Al-Arian retten til å forsvare seg overfor juryen. For at det skulle kunne være mulig å fatte en avgjørelse om Al-Arian i det hele tatt inngikk et forlik, ba hun statsadvokat Gordon Kromberg legge fram dokumentene Al-Arian henviste til. Kromberg nektet å gjøre dette hele tre ganger. Av en slik grunn innvilget derfor dommer Brinkema under en høring den 9. mars Al-Arian retten til å søke om henleggelse av saken. Hun oppga som hovedgrunn at integriteten til det amerikanske justisdepartementet stod på spill hvis hun ikke fattet en slik beslutning. © norske LMD

«George Bush» og «historiens verste president» gir over 20 000 treff på Google. Dette burde få alle som mener at politikere bør ha mer peiling på økonomi og ledelse, til å tenke om igjen. For Bush er den første amerikanske presidenten med lederutdanning. Noe som gir mening til det amerikanske næringslivets ønske om å glemme Bush så fort som mulig og hyllest av «Obama-stilen».

Arabiske medier kaller dem «Irak-veteranene»: De tusener av unge islamister som dro til Irak for å kjempe mot den amerikanske hæren. De fleste av disse krigerne var ikke politisk engasjert da de dro. Nå er de tilbake i sine hjemland i Midtøsten, Europa og Sentral-Asia, herdet gjennom krigshandlinger og fullastet av radikal islamsk ideologi.

Mye tyder på at Obamas seier innebærer en betydelig kursendring i amerikansk politikk, slik Roosevelts seier i 1932 og Reagans i 1980 gjorde.

Hvilken utenrikspolitikk vil USA føre etter presidentvalget? Både John McCain og Barack Obama er enige om at amerikanske interesser i utlandet må forsvares. Retorikken deres er forskjellig, og de er uenige om metoder. Men finnes det likevel mer grunnleggende forskjeller mellom deres syn på USAs framtidige geopolitiske rolle?

Vil Fareed Zakarias Post-American World legge grunnlaget for Obamas utenrikspolitikk? Journalist og Newsweek-redaktør Zakaria, som i sin tid støttet Irak-krigen, forsøker i boken å se for seg konturene av en ny verden uten amerikansk imperialisme, men som fortsatt vil ledes av USA.

Han er den store forkynneren av «endring». Men hva skjuler seg bak Barack Obamas tvetydige fraser? Meningen om hva hans kandidatur representerer er delte. Kandidaturet hans fullbyrder Det demokratiske partis historiske vending bort fra klassekamp og kapitalismekritikk til universell forsoning og kamp for minoritetenes rettigheter. Men Obamas politisk karriere har så langt plassert ham langt til venstre. Mer enn hans livshistorie og hudfarge, er det sannsynligvis hans progressive politikk som vil prege valgkampen hvis han blir nominert.

Et politisert og islamofobisk rettsystem i USA er i bokstavelig talt i ferd med å ta livet av den politiske aktivisten Sami Al-Arian, kjent fra den norske dokumentarfilmen USA mot Al-Arian (2007).

Fra tid til annen organiserer de nykonservatives talerør National Review et cruise for sine lesere. Ute på havet er krigen i Irak «en fantastisk suksess» og global oppvarming er en myte. Men de en gang så hovmodige nykonservative har mistet livsgnisten. Velgerne har vendt dem ryggen, og de rammes stadig mer av interne stridigheter. Til sjøs stiger uenighetene glimtvis til overflaten, før de overdøves av grenseløs islamofobi. Noen folk reiser på singlecruise, andre på dansecruise. Dette er cruiset for: «muslimene kommer!»

Den amerikanske grunnloven er relativt tydelig på at presidentens mulighet til å gå til krig krever støtte i Kongressen. Men i store deler av etterkrigstiden har Kongressen hatt problemer med å tøyle presidentenes krigslyst.

Et historisk dokument om den omfattende mangel på demokratisk ånd hos mennesker som hevder de er for individuell frihet.

Et helt nytt forholdet mellom politikk og virkelighet er i ferd med å oppstå. Lederne av verdens mektigste stat fjerner seg ikke bare fra realpolitikken, men fra alt som kan kalles realisme. De ønsker å skape sin egen virkelighet, å bli illusjonenes mestre. Den amerikanske invasjonen av Irak var et spektakulært eksempel på viljen til å «skape sin egen virkelighet». En designer fikk i oppdrag å lage bakgrunnsdekorasjonen for presidentens taler. En tidligere TV-regissør har iscenesatt de viktigste uttalelsene Bush har kommet med i løpet av sine to mandat. Sjeherasads overlevelsesstrategi i Tusen og én natt, fortell for å overleve, har blitt det nye politiske credoet for den amerikanske høyresiden.

Det katastrofale utfallet av invasjonen og okkupasjonen av Irak rammer dypere enn USAs nederlag i Vietnam gjorde for 30 år siden. Tegnene på hegemonisk tilbakegang er synlige overalt. Og flernasjonale meningsmålinger viser en gjennomgående nedgang i USAs tiltrekningskraft. Det byråkratiske sikkerhetsmaskineriet som kun har som oppgave å produsere og reprodusere makt, er splittet. Irak skulle være videreføringen av den «konservative revolusjonen» som ble påbegynt etter Vietnam og Nixon-tiden. Eksperimentet i Irak skulle innlede det andre amerikanske århundret. Men nå ligger både eksperimentet og USAs utenrikspolitikk i ruiner. Er det amerikanske imperiets dager talte?

I USA pågår «krigen mot terror» for fullt. Etter 11. september har det omkommet 33 ganger så mange som i World Trade Center — ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi amerikanere fortalt at vi må gi slipp på alt — rettigheter, helsetjenester — for å få «trygghet». Hvor finner vi motstand mot slikt? Den politiske venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel gjør Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» hysteriske morsomme, og Bush-administrasjonens aggresjon avkles der den ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Den humoristiske kritikken er kanskje USAs skarpeste.

Universitetene i USA har spilt en sentral rolle i landets økonomiske og sosiale utvikling. Men denne samfunnsmessige funksjonen er nå i ferd med å innsnevres. Som følge av kutt i offentlige midler må universitetene i stadig større grad fri til næringslivet og øke skolepengene for å finne midler. I løpet av de siste årene har større deler av middelklassens barn bli presset ut av de utdanningsmarkedet. Uheldigvis er de politiske institusjonene i Europa i ferd med å innføre de heller mangelfulle elementene fra USAs universitetssystem gjennom Bologna-prosessen.