Asia– Side 15

Kinas innmarsj i Sørøst-Asia er knyttet til et umettelig behov for råvarer, nødvendig for å opprettholde landets raske vekst. I Sørøst-Asia utnytter kineserne alle muligheter. De ti medlemslandene i det østasiatiske samarbeidet har sitt første toppmøte i Malaysia den 14. desember. Er Kina en trussel eller et triumfkort? Kina er allerede verdens syvende største økonomiske makt. Hva utenrikshandel angår, ligger Kina på tredjeplass, etter USA og Tyskland, og i 2004 var det også det tredje største mottakerland av utenlandske investeringer. I august 1990 gjenopprettet en heller motvillig general Suharto den diplomatiske kontakten mellom Jakarta og Beijing, brutt i 1967. Kina ga 15 år senere Indonesia status som «strategisk partner», et privilegium inntil da forbeholdt USA, Russland og India. Kommunismen er fremdeles forbudt i Indonesia, så denne helomvendingen er både et pragmatisk mesterstykke og et klart tegn på at Beijing på nytt er den store stjernen i Sørøst-Asia. Derfor representerer det første toppmøtet i Øst-Asia, i Malaysia den 14. desember, både et mål som er nådd og et nytt utgangspunkt. Her vil de ti medlemslandene i ASEAN1 (The Association of Southeast Asian Nations), samt Kina, Japan og Sør-Korea møtes (samlet går de 13 landene under navnet ASEAN+3). India, Australia og New Zealand, tre perifere, men direkte berørte stater, er også invitert, mens to giganter holdes på avstand: USA og Russland. Deres hovedkanal for innflytelse i denne regionen forblir dermed APECs (Asia-Pacific Economic Cooperation) årlige toppmøte, som i år fant sted i Sør-Korea fra 12. til 17. november. De andre landene i Sørøst-Asia kan bare konstatere fremveksten av et nytt Kina: Et Kina som har kvittet seg med sin sosialistiske pomp og prakt, og som – i alle fall i første omgang – har til hensikt å utgjøre en motvekt til den amerikanske allmakten. Er Kina så en trussel eller et triumfkort? Lederne i regionen (som dersom vi utelater Kina teller over en halv milliard innbyggere) svarer som oftest at det er begge deler. «Kinas vekst er i alles interesse, men dersom dette ikke går fredelig for seg, vil det føre til kaos og vold,» uttalte Singapores tidligere statsminister Lee Kuan Yew i april i år. Med andre ord er det best å late som om man er vennlig innstilt til Kina, om ikke annet så for å bli hørt av denne mektige og uunngåelige samtalepartneren. Den nye stormakten Kina er en nabo man helst bør stryke med hårene, selv om det innebærer en konstant tilpasningsinnsats. Unntatt Tokyo – som pleier sine militære bånd til USA med stadig større omhu – og Singapore, virker det som om ingen ønsker amerikansk tilstedeværelse i en klubb som snakker om å legge grunnlaget for et «østasiatisk fellesskap», med «felles verdier» og en «egen identitet». Indonesia, Japan og Singapore insisterte på at India, Australia og New Zealand skulle være tilstede, og det burde berolige Condoleezza Rice, som i februar uttrykte engstelse for at det østasiatiske toppmøtet skulle føre til opprettelsen av en «lukket» og «innadvendt» gruppe.2 Kineserne står imidlertid på solid ideologisk grunn. Og med «fredelig utvikling» som slagord, vil de vise at de ikke vil en flue fortred. Det har ikke alltid vært slik. I 1974, ett år før kommunistenes seier i Vietnam, fjernet Beijing rett og slett den sørvietnamesiske garnisonen på Paraceløyene, en øygruppe med store oljeressurser nord i Sør-Kina-havet, der hoveddelen av sjøtrafikken

Europas økende dominans på 1800-tallet førte til en avindustrialisering av Asia. Konsekvensene var store for Kina og India som før kolonitiden hadde en sterk posisjon i verdensøkonomien. Nå er Kina på vei tilbake som økonomisk stormakt.

Mongolia er mer enn noensinne «imperienes midtpunkt», for å bruke Michel Jans terminologi. Det golde mongolske steppelandet, på grensen mellom den sibirske taiga og den sentralasiatiske prærie, er omringet av mektige nasjoner som Russland og Kina, og Mongolia har lenge måttet akseptere konsekvensene av naboenes ekspansjonshunger. Likevel har dette utsatte landet klart å spille sine kort klokt i dette store spillet. Selv i de tyngste øyeblikk av naboenes tilsynelatende undertrykkelse har mongolene lyktes i å beholde sin identitet, og gjort erobrerne til beskyttere. Slik førte Sovjetperioden også noe godt med seg for mongolene, ettersom sovjetenes makt hjalp dem med å holde stand mot det kinesiske keiserdømmet. I dag må imidlertid Mongolia forholde seg til skiftende allianse og svingninger i styrkeforhold. Landet må også forholde seg til store sosiale endringer som fører til at det uten tvil aldri tidligere har vært så fritt, samtidig som dets identitet paradoksalt nok aldri har vært så truet. Mongolia hadde orkesterplass da USSR brøt sammen, og etter dette sammenbruddet har landet vært fritt vilt for liberalismen. Privatiseringen på 1990-tallet kom i et tempo og et omfang vi i våre rotfaste og økonomisk stabile sosialdemokratier knapt kan innbille oss. Undertrykkelsen av felles goder lot enkelte skaffe seg raske formuer, mens andre – hele deler av befolkningen – plutselig befant seg i dyp økonomisk krise. Mongolia er et lite befolket land, dominert av bonde- og nomadetradisjoner, som i den senere tid har måttet betale dyrt for Sovjettidens tvungne stavnsbinding og subsidiering av landbruket. Det var kun takket være kraftig statsstøtte fra Sovjetunionen at dette systemet kunne holde det gående, så da den sovjetiske staten forsvant, førte dette til dramatisk fattigdom på landsbygda. Mongolene er ikke lenger i så stor grad nomader at de kan finne tilbake til den tradisjonelle, økonomisk stabile leveveien de fulgte i så mange tusen år – så da gjenstår det bare å selge det de har igjen av buskap, og slå seg ned i utkanten av byene. I løpet av de siste fem årene har 30 prosent av Mongolias befolkning slått seg ned i hovedstaden Ulan Bator. Dagens Mongolia slites altså mellom flere ekstreme ytterpunkter, og som om ikke det var nok har en annen mektig motstander vist seg veldig destruktiv de siste par årene: klimaet. Streng kulde og svært kald og tørr vind («Dzzüd») har gjort de siste vintrene svært vanskelige. Mongolia er et rikt land hva naturressurser angår, men det er bebodd av store mengder fattige. Takket være sin utrolig vakre natur er det en turistmagnet, men de grå byene, de fattigslige nomadeleirene med miserable jurter og de forlatte barna gjemmes godt bort når turistene kommer innom. Strategisk sett er Mongolia godt plassert: Så vel amerikanere (som vil oppdemme russerne) som kinesere (som trenger mer plass) strekker ut sin hjelpende hånd. En hjelp Mongolia vet de må stå imot, for disse nye vennene vil dem bare så altfor vel. De må passe seg for den ekstreme liberalismen USA råder dem til å innføre. Og de er mer enn noensinne på vakt for et Kina som vil kunne overta hele landet. Disse to risikoene hører sammen: Den lokale økonomiske aktivitetens sentrum er Kina, og det samme gjelder Vestens investeringer i regionen. Et Kina Mongolia risikerer å bli svært avhengig av. Ingenting er enkelt i dette landet som får alt til å se