Kinas modstridende diplomati
Kina opprioriterer relationerne til andre stormagter, især USA. Samtidig balancerer diplomatiet på en knivsæg i spørgsmålet om Nordkorea.
Kina opprioriterer relationerne til andre stormagter, især USA. Samtidig balancerer diplomatiet på en knivsæg i spørgsmålet om Nordkorea.
Europas økende dominans på 1800-tallet førte til en avindustrialisering av Asia. Konsekvensene var store for Kina og India som før kolonitiden hadde en sterk posisjon i verdensøkonomien. Nå er Kina på vei tilbake som økonomisk stormakt.
Afghanistan har presidentvalg nå i oktober. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag ett av de mest utpinte områdene i verden. Nordiske Le Monde diplomatique har møtt Afghanistans utenriksminister.
Tre år etter Taliban-regimets fall preges Afghanistan fortsatt av kaos. Opiumsavlingene er større enn noensinne og lokale krigsherrer hersker i regionene.
Selvom udtørret jord hører til reglen snarere end undtagelsen i Cambodja, har bønderne værre fjender end tørken. Eks-krigsherrer fra Khmer Rouge regimet sidder på det meste af ejendomsretten og spekulanter tager i rask væk jorden fra bønderne.
«Når Kina våkner…», sa man før i tiden, og lot det skinne gjennom at dette ville være en omfattende trussel for hele kloden.1 Det enorme landet er nå mer enn våkent. La oss derfor undersøke hvilke konsekvenser dette imponerende comebacket kan ha for verdensmarkedet.Det var først etter Mao Zedongs død i 1976 at den demografiske kolossen Kina (landet har 1,3 milliarder innbyggere) satte i gang sin omfattende økonomiske reform, en reform som virkelig skjøt fart med Deng Xiaopings maktovertakelse i 1978. Kinas utviklingsmodell ble lenge ansett som «ganske primitiv», karakteristisk for et tilbakestående land styrt med jernhånd av et eneveldig parti (selv kontrollen av befolkningsøkningen ble styrt på svært autoritært vis). Modellen bygde på overflod av billig arbeidskraft, samlebåndsindustri, eksport av svært billige varer og tilstrømming av utenlandske investorer.Kina er fortsatt kommunistisk, men langt fra så fryktinngytende som det en gang var. I gledesrusen som fulgte med den gryende globaliseringen ble det før så skremmende landet likefremt fremstilt som et veritabelt eldorado for bedrifter som ville flytte sine fabrikker (etter å ha sagt opp millioner av ansatte i hjemlandet). Takket være sine «spesielle økonomiske soner», plassert langs kystlinjen, ble Kina en forbløffende mektig eksportør – størst på eksport av tekstilklær, sko, elektroprodukter og leker. Landets varer inntok verden, og særlig markedet i USA, som fikk en knallhard motstander: Kina omsetter nå for 130 milliarder dollar mer enn USA!2Denne utrolige eksporten førte til en formidabel økonomisk vekst: I over to tiår har veksten hvert eneste år vært på over ni prosent!3 Denne «demokratiske markedskommunismen» førte også til økt kjøpekraft og levestandard for millioner av husholdninger,4 og var til stor fordel for den voksende kinesiske kapitalismen. Oppildnet av denne suksessen, kastet Staten landet ut i en tvunget modernisering med omfattende infrastrukturutbygginger: Havner, flyplasser, motorveier, jernbaneskinner, broer, demninger, skyskrapere, idrettsarenaer til OL i Peking i 2008, installasjoner i forbindelse med Verdensutstillingen i Shanghai i 2010 og så videre.Denne enorme arbeidsmengden, samt kinesernes ferske kjøpefeber, har gitt økonomien en ny dimensjon: På svært kort tid har det skremmende eksportlandet Kina blitt et importland preget av en umettelig grådighet som bekymrer ekspertene. I fjor var det verdens fremste importør av sement (55 prosent av verdensproduksjonen), kull (40 prosent), stål (25 prosent), nikkel (25 prosent) og aluminium (14 prosent). Hva oljeimport angår, kom det på andreplass, etter USA. Denne massive importen har medført en priseksplosjon på flere av verdens store marked, særlig oljemarkedet.Kina ble tatt opp som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, og er i dag en ledende størrelse i verdensøkonomien – det er verdens sjette rikeste land.5 Det trekker verdensveksten oppover, og enhver omveltning i Kina har en umiddelbar virkning på den samlede verdensøkonomien. Men, som landets statsminister Wen Jiabao sier det: «På tross av vår hurtige vekst er vi fremdeles et utviklingsland, og vi vil trenge 50 år med dagens vekstrytme for å bli et middels utviklet land.»6På den annen side: hvis Kina fortsetter med dagens rytme, vil det i 2041 gå forbi USA, og bli verdens rikeste land.7 Noe som vil ha betydelige geopolitiske konsekvenser. I 2030 vil landets energiforbruk tilsvare summen av det USA og Japan forbruker i dag, og ettersom det ikke har nok olje til å tilfredsstille et så grotesk behov, vil det frem mot 2020 måtte doble sin kjernefysiske kapasitet, og bygge to nye atomkraftverk per år
Mongolias tradisjonelle nomadekultur trues fra mange kanter, men steppens vandrere er et seiglivet folk. Med sine enkle verdier står de steilt–om enn i kraftig motvind–mot globaliseringens livsfarlige lettsindighet og store ord.
Mongolia er mer enn noensinne «imperienes midtpunkt», for å bruke Michel Jans terminologi. Det golde mongolske steppelandet, på grensen mellom den sibirske taiga og den sentralasiatiske prærie, er omringet av mektige nasjoner som Russland og Kina, og Mongolia har lenge måttet akseptere konsekvensene av naboenes ekspansjonshunger. Likevel har dette utsatte landet klart å spille sine kort klokt i dette store spillet. Selv i de tyngste øyeblikk av naboenes tilsynelatende undertrykkelse har mongolene lyktes i å beholde sin identitet, og gjort erobrerne til beskyttere. Slik førte Sovjetperioden også noe godt med seg for mongolene, ettersom sovjetenes makt hjalp dem med å holde stand mot det kinesiske keiserdømmet. I dag må imidlertid Mongolia forholde seg til skiftende allianse og svingninger i styrkeforhold. Landet må også forholde seg til store sosiale endringer som fører til at det uten tvil aldri tidligere har vært så fritt, samtidig som dets identitet paradoksalt nok aldri har vært så truet. Mongolia hadde orkesterplass da USSR brøt sammen, og etter dette sammenbruddet har landet vært fritt vilt for liberalismen. Privatiseringen på 1990-tallet kom i et tempo og et omfang vi i våre rotfaste og økonomisk stabile sosialdemokratier knapt kan innbille oss. Undertrykkelsen av felles goder lot enkelte skaffe seg raske formuer, mens andre – hele deler av befolkningen – plutselig befant seg i dyp økonomisk krise. Mongolia er et lite befolket land, dominert av bonde- og nomadetradisjoner, som i den senere tid har måttet betale dyrt for Sovjettidens tvungne stavnsbinding og subsidiering av landbruket. Det var kun takket være kraftig statsstøtte fra Sovjetunionen at dette systemet kunne holde det gående, så da den sovjetiske staten forsvant, førte dette til dramatisk fattigdom på landsbygda. Mongolene er ikke lenger i så stor grad nomader at de kan finne tilbake til den tradisjonelle, økonomisk stabile leveveien de fulgte i så mange tusen år – så da gjenstår det bare å selge det de har igjen av buskap, og slå seg ned i utkanten av byene. I løpet av de siste fem årene har 30 prosent av Mongolias befolkning slått seg ned i hovedstaden Ulan Bator. Dagens Mongolia slites altså mellom flere ekstreme ytterpunkter, og som om ikke det var nok har en annen mektig motstander vist seg veldig destruktiv de siste par årene: klimaet. Streng kulde og svært kald og tørr vind («Dzzüd») har gjort de siste vintrene svært vanskelige. Mongolia er et rikt land hva naturressurser angår, men det er bebodd av store mengder fattige. Takket være sin utrolig vakre natur er det en turistmagnet, men de grå byene, de fattigslige nomadeleirene med miserable jurter og de forlatte barna gjemmes godt bort når turistene kommer innom. Strategisk sett er Mongolia godt plassert: Så vel amerikanere (som vil oppdemme russerne) som kinesere (som trenger mer plass) strekker ut sin hjelpende hånd. En hjelp Mongolia vet de må stå imot, for disse nye vennene vil dem bare så altfor vel. De må passe seg for den ekstreme liberalismen USA råder dem til å innføre. Og de er mer enn noensinne på vakt for et Kina som vil kunne overta hele landet. Disse to risikoene hører sammen: Den lokale økonomiske aktivitetens sentrum er Kina, og det samme gjelder Vestens investeringer i regionen. Et Kina Mongolia risikerer å bli svært avhengig av. Ingenting er enkelt i dette landet som får alt til å se
Indisk film blir stadig mer populært i Europa, men vestlig filminteresse er ingenting mot den utrolige lidenskap inderne selv har for masseproduksjonene fra Bollywood. I hvilken grad avspeiler indisk film landets virkelighet? Opprettholder disse filmene det sosiale status quo i India?
Kina har med stormskridt udviklet sig til at blive en gigantisk fabrik for hele verden. Men de 1,3 milliarder kinesere vil ikke længere nøjes med at sælge billigt legetøj og juledekorationer.
TJETJENIEN. Hvad vil Vesten? At det afghanske scenario gentager sig? Genopleve den djævelske sekvens Taleban, al-Qaeda, Manhattan?
Manmohan Singh ble i mai utnevnt til ny statsminister i India. Singh regnes som arkitekten bak de store økonomiske reformene i India på begynnelsen av 1990-tallet, da han var finansminister. De siste årene har Singh klaget over at økonomien ikke har «vokst fort nok», og mye tyder på at den nye statsministeren vil sette fart på liberaliseringen av indisk økonomi, som fortsatt er lite integrert i verdenshandelen.
Hver eneste dag kommer tusenvis av innflyttere til Mumbai fra resten av India, i håp om å finne lykken her. Å komme seg til Mumbai er nærmest en besettelse for store deler av Indias befolkning. Hva er det med denne byen?
Shanghai er den første «globale byen» i Kina, og befinner seg i sentrum av dette enorme landets sosiale og økonomiske mutasjoner. Dette har store konsekvenser for byens befolkning. Siden begynnelsen av 1990-tallet er 2,5 millioner mennesker blitt tvangsflyttet fra sine boliger i sentrum. Høyhusene skyter opp som bambus i de gamle arbeiderstrøkene.
Den amerikanske organisasjonen Human Rights Watch publiserte 9. mars en rapport som kraftig kritiserer amerikanske styrkers fremferd i Afghanistan. Rapporten forteller om tortur og mishandling av afghanske fanger og sivile. Her er utdrag fra rapporten.
Maktkamp mellom presidenten og statsministeren på Sri Lanka førte til politisk krise i november 2003. Fredsforhandlingene ble midlertidig lagt på is og de norske fredsforhandlerne trakk seg ut. Ett år etter at våpenhvilen trådte i kraft kontrollerer De tamilske tigrene områder i nord, mens nasjonalistiske strømninger er på fremmarsj i den singalesiske befolkningen.
Rundt 8000 personer er blitt drept i Nepal siden maoistgeriljaen startet sin «folkekrig» i 1996. De som forbløffes over at en doktrinær kommunistgerilja kan vokse fram i år 2003, bør ta et blikk på den sosiale situasjonen i Nepal. Landet preges av ekstrem fattigdom og en elite som lever i luksus.
Kvinderne er en af de befolkningsgrupper som den maoistiske bevægelse har haft størst succes iblandt. Men maoisterne fokuserer mere på deres principper om at afskaffe monarkiet end på, at folket lider, sier Deepak Thapa i dette intervju.
Både i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan kom en ny generasjon til makten i 2003. Mer enn et tiår etter Sovjetunionens fall er politikken imidlertid fortsatt en lekegrind for noen få utvalgte, først og fremst sønnene av privatiseringsæraen.
Kina er ikke lenger en tilbakestående gigant, men en raskt voksende drage. Oppskytingen av det bemannede romfartøyet Shenzhou V taler sitt eget språk. Kina er nå det tredje landet ved siden av USA og Russland som har sendt mennesker ut i verdensrommet.
Glæden ved en pigefødsel i Afghanistan skyldes udelukkende det faktum, at datteren vil indbringe godt 50 000 kroner, når hun engang skal giftes
Millioner af indiske piger mangler i befolkningsstatistikkerne, fordi deres forældre foretrækker abort eller dræber dem som spæde
Da den sosiale bevegelsen ble knust på Den himmelske freds plass i 1989, var det et vendepunkt i Kinas historie. Bevegelsen besto ikke bare av de liberale studentdemonstrasjonene vi kunne se i nyhetsbildet, den nådde ut til hele folket. Nederlaget åpnet for Kinas omstilling til markedsøkonomien, i regi av den fortsatt autoritære kinesiske staten.
Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad ble nylig utgitt i fransk oversettelse. Vi bringer her Le Monde diplomatiques omtale av boka.