Midtøsten – Side 18

«Det eneste demokratiet i Midtøsten» blir mindre og mindre demokratisk. Ikke bare i forhold til de 3,5 millioner palestinerne som bor i de okkuperte områdene, men også overfor egne borgere.

Israel oppleves nå som en større trussel mot verdensfreden enn Iran og Nord-Korea. Likevel får Israel fortsette sin kjernefysiske opprustning i fred.

Mens krigen mot palestinerne fortsetter med uforminsket styrke, fører Sharon-regjeringen en annen krig mot den israelske befolkningen. Enorme summer bevilges til militæret av «sikkerhetsmessige» grunner, men den sosiale sikkerheten rives ned gjennom dramatiske velferdskutt.

Etter at Washington Institute for Near East Policy (WINEP) ble opprettet i 1985 har det raskt blitt den mest innflytelsesrike tenketanken i Midtøsten-spørsmål overfor amerikanske myndigheter og medier. Martin Indyk, WINEPS grunnlegger, var tidligere forskningsansvarlig ved American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), en sentral del av den mektige pro-israelske lobbyen i USA. Mens AIPAC er utilslørt partisk, presterer Indyk å presentere WINEP som en organisasjon «som er vennlig innstilt overfor Israel, men som evner å formulere upartiske analyser vedrørende Midtøsten».1 Og mens AIPAC hovedsakelig har innflytelse på Kongressen, gjennom enorme kampanjebidrag,2 konsentrerer WINEPS innflytelse seg om mediene og regjeringen. I den hensikt inviterer WINEP journalistene til ukentlige lunsjer, publiserer analyser og skaffer «eksperter» til radiostasjoner og talk-shows på tv. Høyt plasserte medlemmer av organisasjonen, som Robert Satloff, Patrick Clawson og Michael Eisenstadt, dukker regelmessig opp i radio og tv. WINEPs synspunkter blir systematisk gjentatt i U.S. News & World Report og The New Republic, hvis direktører og eiere, Mortimer Zuckerman og Martin Peretz, er med i WINEPs styre. WINEPs iraelske samarbeidspartnere, deriblant journalistene Hirsh Goodman, David Makovsky, Ze’ev Schiff og Ehud Yaari, nyter også godt av en direkte tilgang til amerikanske medier. WINEP har et nært forhold til lederne for USAs to store politiske partier: demokratene og republikanerne. Organisasjonens første store suksess var publikasjonen av en rapport med tittelen Å bygge opp freden: en amerikansk strategi for Midtøsten, like før presidentvalget i 1988. Teksten oppmuntret Ronald Reagans kommende etterfølger, til å «stå imot presset som har til hensikt å skape fortgang i forhandlingene mellom israelere og palestinere, inntil forholdene modnes».3 Seks av medlemmene fra arbeidsgruppen som hadde laget denne rapporten, ble opptatt i den første Bush-administrasjonen, som tok deres råd og besluttet å ikke gjøre noe før de ble tvunget til det. USA støttet derfor Israels nei til å forhandle med PLO under Madrid-konferansen i 1991, til tross for at PLO hadde anerkjent staten Israels eksistens siden november 1988. Clinton-administrasjonen inntok den samme avventende holdningen. De elleve møtene mellom 1991 og 1993 som samlet israelere og palestinere som ikke var medlemmer av PLO, ga derfor ingen resultater. Da israelerne selv bestemte seg for å igangsette reelle forhandlinger, aksepterte de å møte PLO i Oslo, uten å informere Clinton-administrasjonen. Disse møtene skulle munne ut i israelerne og palestinernes felles prinsipperklæring i september 1993. Under hele 90-tallet truer den kalde krigens slutt med å redusere den strategiske betydningen av alliansen mellom Israel og USA. WINEP bestreber seg da på å beskytte denne alliansen ved å støtte statsminister Yitzhak Rabins posisjon; han fremstiller Israel som Washingtons sikre alliansepartner i kampen mot islamsk ekstremisme. I desember 1992 utviser Yitzhak Rabin mer enn 400 palestinske islamister til Libanon. For å rettferdiggjøre en slik handling, kunngjør den israelske tv-journalisten Ehud Ya’ari i New York Times at det skal finnes en omfattende sammensvergelse lokalisert i USA hvis mål er å finansiere Hamas-bevegelsen.4 Samme år undersøker WINEP hvilken fare islam kan representere for amerikansk utenrikspolitikk. I den forbindelse forsvarer Martin Indyk tesen om at USA ikke må oppmuntre til en demokratisk utvikling i land som står Washington nær, for eksempel Jordan og Egypt. I disse statene burde en politisk åpning kun legalisere ikke-religiøse partier.5 Denne strategien skal vise seg å lede de islamistiske bevegelsene til å gi opp den politiske kampen og i stedet vende seg mot væpnet

1 Martin Kramer, Ivory Towers on Sand: The Failure of Middle Eastern Studies in America, Washington Institute for Near East Policy, oktober 2001.2 Se Dominique Vidal, «Croisé de père en fils» («Korsfarer fra far til sønn»), Le Monde diplomatique, mars 2003.3 National Review, 19. november 1990.4 Jfr. Serge Halimi, «Expert en terrorisme» («Ekspert på terrorisme»), Le Monde diplomatique, juli 1995.

Byggingen av en mur mellom Israel og Vestbredden skal angivelig beskytte israelerne mot palestinske selvmordsaktivister. Prosjektet er snarere en utvidelse av den israelske statens okkupasjon av palestinske områder. Muren befinner seg flere kilometer inne på selve Vestbredden, og har fratatt mange palestinere deres hjem.