En reise fra Tel Aviv til Jaffa
Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én
Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én
Mens nogle gisner om Arafats dødsårsag og andre om fremtidsudsigterne for Arafats efterladte formue, forsøger Eric Rouleau i denne personlige beretning at give et billede af mennesket Yassir Arafat. Frem kommer indtrykket af en sorgløs og idealistisk politiker, der aldrig mistede troen på det forjættede land.
Yasir Arafats død og George W. Bushs gjenvalg har fått flere til å antyde at fredsforhandlingene i Midtøsten vil gjenopptas. Ariel Sharons tilbaketrekningsplan for Gaza har også avfødt positive reaksjoner, men planen handler først og fremst om å sette fredsprosessen på vent.
Det første George W. Bush gjorde etter at han ble gjenvalgt var å gi ordre om angrep på Fallujah. Men det er lite trolig at Fallujah vil fungere som utstillingsvindu for hva myndighetene kan tilby når «terroristene» er borte.
Fem amerikanske presidenter, minst tre franske presidenter, flere britiske statsministere og en lang rekke vestlige næringslivsledere burde stått på tiltalebenken sammen med Saddam Hussein når rettssaken mot den tidligere irakiske diktatoren kommer opp.
Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.
Barhodete kvinner, menn som vasker opp og etterretningsoffiserer som tabber seg ut. Latterliggjøring av religiøs puritanisme, kultursjåvinisme og korrupsjon
Mellom 1916 og 1922 var Det osmanske riket gjenstand for intens hestehandel mellom franskmennene og britene. Etter 1918 inntok USA rollen som dommer, «i befolkningenes navn», men disse ble aldri spurt til råds.
En moderniseringsprosess er i full gang i det rike golfmonarkiet Qatar. Stikkordene er al-Jazeera, Washington-allianse og sport. En konfliktfylt kombinasjon.
Det foreligger konkrete planer om bygging av industriparker langs Israels «separasjonmur». Dette vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå og arbeidslivsbestemmelser ikke gjelder. Både palestinske og israelske forretningsmenn ser dette som en unik mulighet til å bruke billig palestinsk arbeidskraft i et «sikret» område.
Konflikten mellom palestinerne og israelerne er ikke en kamp mellom de «gode» og de «onde», men konflikten har en klar ubalanse som er blitt stadig sterkere.
På rekordtid har okkupasjonsmyndighetene i Irak innført handelsregler som er mer liberale enn de som i dag gjelder i USA. Motstanden som forener sjia- og sunnimuslimer mot okkupasjonen kaster imidlertid skygger over frihandelsparadiset.
Renault-konsernets beslutning om å gjøre store investeringer i Iran illustrerer i hvilken grad landet har forandret seg i løpet av de 25 årene som er gått siden revolusjonen i 1979. Andre selskaper er i ferd med å følge etter.
Likvidasjonen av Hamas-lederen Ahmed Yassin i mars er enda et ledd i Sharons plan om å få palestinerne til å oppgi alle former for motstand.
Drapet på Hamas-lederen Ahmed Yassin lover ikke godt for Washingtons nye plan for et såkalt Greater Middle East, Stor-Midtøsten. Bush sliter med troverdigheten, ikke minst i de landene han vil «demokratisere».
Det er usikkert hvordan Irak skal styres dersom landet formelt får tilbake sin suverenitet. En meningsmåling publisert 21. februar viste at bare to prosent av irakerne vil akseptere at landet ledes av dagens styringsråd. Det er all grunn til å tro at motstanden mot okkupasjonen vil styrke seg de kommende månedene.
1 Etter det kurdiske opprøret i 1991 ble over hundre tusen kurdere, turkmenere og assyrere fordrevet fra Kirkuk. De fleste flyktet til Erbil- eller Suleymanya-områdene. Denne fordrivelsen ble fulgt av en ?arabiseringspolitikk?, som gikk ut på å flytte arabere til Kirkuk, både frivillig og ved bruk av tvang. Arabiseringen foregikk imidlertid også før 1991. O.a. Kurdere og andre minoriteter ble fratatt retten til å kjøpe eiendom, å få opplæring i eget språk, å gi barna navn ifølge egen tradisjon og de ble generelt utsatt for diskriminering på de fleste arenaer. Arabiseringen tiltok etter 1991, men politikken har ifølge Human Rights Watch røtter helt tilbake til 1920-årene da oljen ble oppdaget i området. Saddam Hussein gjorde på dette tidspunktet utrensninger i toppsjiktet av sin klan og ryddet sin bror og fetter av veien. Hver enkelt av dem måtte sverge overfor Gud at de ville beskytte og gjenoppbygge Irak, før de måtte erklære: ?Jeg har ikke lenger tilknytning til Baath-partiet og kommer aldri til å bli medlem igjen. Fra nå av er jeg uavhengig, med Gud som vitne.? Se www.kdp.info
«Det eneste demokratiet i Midtøsten» blir mindre og mindre demokratisk. Ikke bare i forhold til de 3,5 millioner palestinerne som bor i de okkuperte områdene, men også overfor egne borgere.
Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh.
20. februar skal iranerne gå til stemmeurnene og velge ny nasjonalforsamling. Hvor mange unge velgere kommer til å delta i valget?
Israel oppleves nå som en større trussel mot verdensfreden enn Iran og Nord-Korea. Likevel får Israel fortsette sin kjernefysiske opprustning i fred.
Utdelingen av fredsprisen til Shirin Ebadi ble neglisjert og bagatellisert i iranske medier. Kritiske iranske venstreaktivister mener fredsprisen må ses i lys av de europeiske landenes forsøk på å temme Iran.
Det er mange grunner til at irakere sammenligner den amerikanske okkupasjonsmakten med Saddam Husseins regime. I likhet med den gamle tyrannen og hans folk, forskanser okkupantene seg bak høye murer, og er mest opptatt av egne interesser og egen sikkerhet. Foreløpig reagerer de fleste irakere med resignasjon. De er vant til å bli fratatt sitt land, sine ressurser og sin fremtid.
På trods af dens kompleksitet har der under hele den israelsk-palæstinensiske konflikt altid været humanistiske strømninger, som var i stand til at forestille sig en fremtid, der tog hensyn til begge befolkningers grundlæggende interesser. Geneveaftalerne, som for nylig blev undertegnet af en gruppe fremtrædende palæstinensere og israelere, er et eksempel herpå.