Israels opptrapping i Libanon har satt landet i brann gjennom bombeangrep mot sivil infrastruktur, byer og landsbyer, og kan ende med en regional konflikt med Syria og Iran. Aldri i nyere historie har Midtøsten vært herjet av så mange akutte kriser samtidig.
USAs administrasjon har et sterkt insentiv for å gå til krig mot Iran, for å samle en massiv nasjonalistisk støtte og ydmyke opposisjonen. Men administrasjonen har gjentatt sine optimistiske uttalelser så mange ganger, ofte etterfulgt av nye katastrofer, at de blir tema for allmenn satire. Misnøyen har ført til en strøm av svært skadelige lekkasjer fra CIA og FBI, så vel som militæret. Lekkasjene og protestene er grunnet i folks sterke ønske om å forhindre en ny konflikt med Iran. Det mest sannsynlige resultatet av et amerikansk angrep på Irans atomanlegg vil være en spiral av intensiverte kamper og motangrep som vil lede til full krig.
Det er 400 000 palestinske flyktninger i Libanon. Halvparten bor i et dusin flyktningleire spredt utover landet. Disse palestinerne følte seg «glemt» i Oslo-avtalen fra 1993. 60 prosent av de palestinske flyktningene lever under fattigdomsgrensen, arbeidsledigheten er på 70 prosent.
Det palæstinensiske sundhedssystem er i krise. Patienterne bliver ikke behandlet, fordi der ikke er penge til transport, og hospitalerne er løbet tør for blødermedicin. En fjerdedel af den palæstinensiske befolkning er nu uden indkomst. Ramallah er en hovedstad uden medicin, brændstof og grøntsager. Israels økonomiske våben mod Hamas rammer hospitalerne i Gaza og på Vestbredden.
Etter at Hamas vant valget i januar, har Israel og Vestens økonomiske blokade av den palestinske regjeringen skapt dramatiske tilstander på Vestbredden og i Gaza. Demokratisk valgte Hamas har bred støtte i det palestinske samfunnet, fordi de så langt ikke har befattet seg med korrupsjon.
Shimon Peres forhandlet fram alliansen med Frankrike og England for å innvadere Egypt i 1956, den «preventive» junikrigen i 1967, selv om flere høytstående israelske embetsmenn, som daværende generalstabssjef Yitzhak Rabin, allerede hadde vedkjent at de visste Nasser ikke hadde tenkt å angripe Israel.
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
Bøker som bidrar til økt innsikt i konflikten mellom israelerne og palestinerne.
Ikke en roman, men en politisk bombe. en praktfull freske over hverdagslivet til kvinner og menn i Egypt–korrupsjon, urettferdighet, seksuell utnyttelse og homofili.
De eneste som ble overrasket over Hamas’ valgseier var de som naivt har latt seg fange av den anti-terroristiske retorikken som har erobret mediene og vestlige, internasjonale beslutningstakere.
I media og politikk fremstilles Sharons bortgang som «en trussel mot freden», mens med Arafats bortgang hørte man at «et hinder for fred» ble borte. Den spektakulære iscenesettelsen av evakueringen av 8000 bosettere fra Gaza-stripen hypnotiserte en hel verden. Ifølge statsministerens rådgiver var meningen med tilbaketrekningen fra Gaza å fryse fredsprosessen – den dosen formalin som skulle til for å unngå en politisk prosess med palestinerne. Og den franske regjering klapper med
Alevishiaene har hatt en sentral rolle i Tyrkias moderne historie, blant annet fordi de har fungert som en slags støtpute mellom tyrkere og sunnikurdere, men også i drakampen mellom de sekulære og de religiøse, samt i politiske og separatistiske oppgjør.
President Bush kunngjorde 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria. Regimet i Syria er svekket på grunn av sin autoritære politikk. Presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer. Og det er utbredt korrupsjon. Men resolusjonen som nå er foreslått skaper en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk settes Mehlis-kommisjonens autoritet over statens, og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte–selv om de bare har status som mistenkte. Dette er første gang «internasjonal rett» gir så stor makt til et ikke-valgt organ.
Alle meningsmålinger viser at de fleste israelere vil ha fred, og er villig til å akseptere nesten alle nødvendige innrømmelser, men i nasjonalforsamlingen har dette synet knapt nok vært representert. Nå fremmer Amir Peretz’ Arbeiderpartiet fremmer et seriøst program for fred og etablering av en palestinsk stat.
«Oppdagelsen» i 2002 av «et hemmelig program for anriking av uran», skal visstnok bevise at Teheran forsøker å skaffe seg atomvåpen. Ved hjelp av en kampanje i mediene og feilaktige argumenter som er blitt gjentatt inntil det kjedsommelige, har Bush-administrasjonen lagt lista så høyt at det er nærmest umulig for Teheran å tilbakevise anklagene. Men i likhet med «avsløringene» om masseødeleggelsesvåpen i Irak, bør den oppleste og vedtatte påstanden undersøkes nærmere. For hva om den egentlige grunnen til USAs press på Iran er ønsket om vestlig monopol på energiproduksjon? Iran har i dag behov for å variere sine elektrisitetskilder fordi befolkningen har tredoblet siden 70-tallet og oljeproduksjonen har gått ned.
Nyhetsdekningen utfolder seg alltid mot en arkitektonisk bakgrunn. Urban krigføring, slik den utviklet seg i Beirut og slik vi nå ser i Bagdad, Mosul og Mogadishu, øker endringshastigheten i den arkitektoniske omverdenen til et nivå hvor den produserer lommer av kulturelt vakuum. Kunstnerne Yacoub/Lasserres arkitektoniske billeddannelser søker å befri territoriene for historisk smerte, tap, skyld og erindring, og å åpne dem for en ny dialog med det betraktende subjektet.
Ariel Sharon har flere ganger erklært åpent at han ønsket å eliminere Arafat. Israelske medier har den siste tiden åpnet for at den palestinske presidenten kan ha blitt «likvidert».
Ariel Sharons besøk på den islamske helligdommen Haram al-Sharif 28. september 2000 utløste den andre intifadaen. Hendelsene siden den gang har svekket ytterligere de arabiske innbyggernes tiltro til den israelske staten, som i dag utestenger den store arabiske minoriteten, som utgjør nesten tjue prosent av Israels befolkning.
Middle East Media Research Institute (MEMRI) tilbyr Vesten betimelige oversettelser av arabisk-, farsi- og hebraiskspråklige medier, men gir inntrykk av at arabiske medier domineres av en gruppe fanatiske, antivestlige, antiamerikanske og glødende antisemittiske skribenter.
Kvinnene utgjør 53 prosent av befolkningen, men innehar ikke mer enn 2,5 prosent av de politiske stillingene. Den egyptiske feministbevegelsen, en foregangsfigur i arabisk kvinnekamp, var tradisjonelt ikke-religiøs. Vi har møtt en rekke av dagens holdninger blant kvinner i Egypt.
Nablus er en merkverdig by. Stolt, hektisk og herjet. Israelere kaller den for «terrorismens hovedstad». I Nablus lever 55 prosent av byens 150 000 innbyggere på under to dollar om dagen, mens gjennomsnittet for hele Vestbredden er 38 prosent. Fremtiden er fortsatt uoversiktlig. Får man jobb i morgen? Kommer man seg til Ramallah? Kan man besøke broren sin i fengsel? Ironisk nok er børsen en av de få tingene som gir Nablus-beboerne håp. Det holdes oppe av fristelsen om storgevinst og den berusende tanken om en svipptur til den moderne verden–hvor usannsynlig den enn måtte være.
Sharon skal ha bestemt seg for å gi slipp på Gazastripen, som for ham aldri hadde vært av «nasjonal interesse», for å redde bosettingene på Vestbredden. Ifølge Sharons rådgiver var det dessuten deres mål å fryse forhandlingsprosessen, for å hindre planene om en egen palestinsk stat. Det er nå også avslørt at 2500 ordre om å rive ned ulovlige israelske hus i bosettingsområder er blitt gitt, men ingen utført. Den såkalte Siviladministrasjonen ødelegger imidlertid 300 palestinske hus i året.
Misnøyen med makthaverne i Teheran har spredt seg langt utover rekkene av desillusjonert ungdom som rammes av arbeidsløshet og fratas grunnleggende friheter. Presidentvalget av den 48 år gamle ikke-geistlige Mahmoud Ahmedinejad oppfattes av mange som et generasjonsvalg. Likevel. Den demokratiske bevegelsen i Iran ble lammet av de revolusjonære omveltningene og lenket til skyttergravene av Saddam Husseins Irak. Tidligere president Rafsanjani (70) er styrtrik og knyttet til den korrupte mullah-eliten som sitter på kapitalen. Fordeling av penger og privilegier i «rentenist-staten» Iran, der hoveddelen av budsjettet stammer fra oljeinntekter, har skapt en ny kategori av statsprofitører. Motsatt fremstår Ahmedinejad som en asketisk og hengiven islamist som mener mange av idealene fra revolusjonen i 1979 er blitt fordervet. Den gang fikk Ayatolla Khomeini sin religiøse legitimitet ved i lang tid å stå for gudstjenesten og lede teologiske seminarer der tusenvis av geislige ble utdannet–som i sin tur ble innflytelsesrike. Vi tar her for oss den såkalte «sjiamuslimske halvmåne».
FNs sikkerhetsråd vedtok å beordre uttrekning av syriske tropper fra Libanon–siden har det skjedd en rekke angrep på syriske arbeidere i Libanon. Landet har et politisk system basert på religiøs tilhørighet, klansinndeling og korrupsjon. I dette systemet går makten i arv fra far til sønn, og klanstilhørighet teller mer enn politiske bånd. Det finnes 17 anerkjente trosretninger. De fleste organiserer seg på basis av religiøs tilhørighet. Landet foretrekker å glemme sin fortid–forsøket på å utarbeide en felles lærebok i historie ble nylig gitt opp.
