På begynnelsen av 2000-tallet brukte Vladimir Putin kampen mot korrupsjon til å ta tilbake makten oligarkene hadde fått under Jeltsin. Femten år senere er underslag og utpressing fortsatt en integrert del av russisk kapitalisme.
Etter snart tjue år og flere titalls tusen døde kan en politisk og diplomatisk løsning endelig skimtes, etter at Trump plutselig lovet å trekke ut de amerikanske styrkene. Men Russland har også en finger med i spillet.
Valget 6. november kan markere en ny etappe i polariseringen av amerikansk politikk. Denne gang kan resultatet forsegle Trumps skjebne.
Etter den kalde krigen så russerne for seg et forsont Europa med en felles sikkerhetsorganisasjon. I stedet fikk de NATO på dørterskelen.
Kina og Russland har lagt bak seg gamle krangler og grensestrider, men Kreml både frykter og trenger Kinas nye økonomiske muskler.
Macron virker besatt på å mane bort alle «falske nyheter» med en lov som er like unødvendig som den er farlig.
Russland har reddet Assad-regimet militært, men er ikke kommet nærmere en politisk løsning på konflikten som de vestlige landene, Tyrkia, Israel, Saudi-Arabia og ikke minst Iran forsøker å snu til sin fordel.
Demokratene er besatt av ideen om at de tapte valget i 2016 fordi Russland hjalp Trump. Slik har de blitt nærmest identiske med de nykonservative haukene de tidligere lo av.
Russiske sikkerhetstjenester har utvilsomt likvidert mange opposisjonelle i utlandet, men andre stater har opp igjennom tydd til vel så avskyelige gjerninger uten at det har vekket like mye diplomatisk oppstyr.
Putin håper den symbolske avstandstakningen til Tsjetsjenia kan forsterke nervøsiteten i visse deler av statsapparatet.
De fleste kosakkene har ingen problemer med den vanligvis smertefrie synergien mellom kirken og staten, men et mindretall mener at de ikke har lært av fortiden.
