Da romanene til Julio Cortázar, Mario Vargas Llosa og Gabriel García Márquez begynte å fylle hyllene i europeiske bokhandler på 1960-tallet, ble fenomenet døpt den latinamerikanske litterære boomen. Nå tar en ny generasjon forfattere over.
I Frankrike er 60- og 70-tallet det naturlige referansepunktet for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forleggeri. Men utviklingen av denne intellektuelle produksjonen blir stadig mer spesialisert, og har store problemer med å nå et større leserpublikum. Andelen slike lesere (de som faktisk leser mer enn 25 bøker i året) har nesten halvert seg fra 22 prosent i 1973 til 13 prosent i 2003. Bøkene er utsatt for hard konkurranse fra andre medier. Industrikonsentrasjon er en tung trussel mot rikdommen og mangfoldet i fransk forlagsbransje.
Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og å skrive bøker. Fondation Saint-Simon oppstod som følge av at de såkalte modernisateurs, modernistene, ble oppløst da den franske venstresiden kom til makten i 1981 og ønsket et «brudd med kapitalismen».
En samtale med forfatteren Peter Handke om lysten ved å skrive, å våge seg innpå fiksjonen, hva bildene gjør med oss, kampen om oppmerksomhet, om bokhandlere og ungdomsbegeistring. Dessuten om hans besøk hos Milosevic i Haag, om hans forsvar av serberne og hans reise til flyktningene i Serbia. Peter Handke er en av Europas mest kjente, og omdiskuterte, forfattere.
Abdourahman Waberi plukker fra hverandre en rekke klisjeer og fordommer om Afrika.
Alt tyder på at Kafka på stranden er en refleksjon rundt Japans raske økning i voldshandlinger.
Levy er så absolutt godt etablert i de offentlige franske tv-kretser, men bokutgivelsen fikk en kjølig mottakelse i USA.
Atlantic Monthly hadde fylt opp avtaleboka hans med et helt menasjeri av tegneseriefigurer, eksentrikere og folk som går for å være intellektuelle i dette landet. Bernard-Henri Lévy er flink til å beskrive, men ikke til å forklare. Han har et skarpt øye for interiører og møbler, og ble sjokkert av Samuel Huntingtons syn på meksikansk innvandring.
Pier Paolo Pasolini var en intellektuell av den typen som aldri lot seg ufarliggjøre av den dominerende kulturen. Pasolini mente snarere at oppgaven til kunstnere og intellektuelle som vil være solidariske med «jordens fordømte», må være å snu opp ned på rådende verdensoppfatninger og sette dem i krise.
Eric Hobsbawm er en vel bevandret historiker. I selvbiografien Interesting Times utfyller han med en bemerkelsesverdig kunnskapsrikdom sin personlige historie med historikerens refleksjoner for å gjenskape sitt livsløp, sine minner, i en kritisk og kontekstualisert analyse.
I romanen Snø bruker Orhan Pamuk sitt enorme talent i beskrivelsen av de religiøse og politiske spenningene i hvert individ, de som forklarer personenes tvetydige, motsetningsfylte adferd, redsel og ubesluttsomhet.
Disse to bøkene bringer viktige – om enn fragmentariske – sosiologiske og historiske oppklaringer om USAs nåværende ekspansjonisme.
Gjennom hele historien har menn lagt kvinners litterære streben i aske. Men i alle forlagshus spøker det etter den egentlige stifteren, en kvinne. Vi bringer en novelle fra den serbiske forfatterinnen Dubravka Ugresic.
Karl Kraus kjempet mot den dumheten som begås av de kloke, den utdannede og veltalende dumhet, mot de mennesker som ikke bruker sin formuleringsevne til å søke sannhet og rettferdighet, men for å forføre og lyve, både for seg selv og andre.
Nedgangen i lesning av skjønnlitteratur er markant i USA. Henger lesningens tilbakegang sammen med en økende mistro til verden utenfor? Men i Frankrike har kriminalsjangeren vist en markant fremgang. Det har skjedd store endringer i kriminalromanens sosiale og estetiske status.
Den tredje verden var for økonomen Alfred Sauvy den samlede asiatiske og afrikanske befolkning, som verken tilhørte den europeiske «adelen» eller den amerikanske «geistligheten». I 1955 møttes representanter for over halvparten av jordens befolkning i Bandung og erklærte kolonisystemet avskaffet–et slags menneskehetens 1789. Amerikanske tilnærminger ble ettertrykkelig avvist, Moskva ble avskrevet, og det franske kolonisystemet ble grundig kritisert, mens Kina kom tilbake på den internasjonale scene som en uunngåelig stormakt.
Seieren til kvinnene i Rosenstrasse viser at det var mulig å handle mot Naziregimet i Tyskland. Var regimet reddere for reaksjoner fra folket enn den tradisjonelle historiografien har hevdet?
Milan Kunderas essay Le rideau déchiré, det sønderrevne sceneteppet, er befriende lesning for alle som anser romanen som en særegen kunstart.
Er den beste kunsten den som folk vil ha?
Skrift kan hetse og rase og gnage, men den kan ikke drepe, og den kan ikke bli drept. Den kan være fornuftig, men den kan kalle frem den største ufornuft, nettopp der hvor den er på sitt mest fornuftige. Alt er mulig, skriver Elfriede Jelinek.
Franskspråklig afrikansk litteratur har en sterk tradisjon for politisk engasjement og antikolonialisme. Dagens unge forfattere søker imidlertid mer mot det universelle og det selvrefleksive–med globalisering og emigrasjon som bakteppe.
Nylig utkom John Pilgers bok Tell Me No Lies, en artikkelsamling med både historiske og nyere eksempler på journalistikk som «nesten forandret verden». I dette eksklusive utdraget etterlyser John Pilger flere maktkritiske journalister i dag. De trengs mer enn noen gang.
Nobelprisvinderen i litteratur 2004, østrigeren Elfriede Jelinek, skriver prosa, der går ret imod Østrigs selvforherligelse. Jelinek bruger selv betegnelsen «pornografi» om sit forfatterskab, men måske er det rettere obskøne værker, der råber såvel «hold kæft» som «gør hvad de vil».
Den amerikanske forfatteren Thomas Frank spør i sin siste bok hva som er galt med Kansas, den populistiske konservatismens høyborg i USA. Her stemmer folk seg selv til økonomisk ruin, bokstavelig talt.
Forfattere kan være flinkere enn statsvitere til å beskrive mulige fremtidsscenarier.
