Estetisk fornuft
Arnfinn Bø-Ryggs livsverk er på samme tid et sprenglærd, anvendelig leksikon og en formidabel samling mikrologiske essays.
Essayfilmens kjetterske form
Essayfilmen gjør seg stadig mer gjeldende som politisk uttrykk. Det viste høstens dokumentarfilmfestivaler. Men hva kjennetegner egentlig essayfilmen som sjanger?
Ind i mørket
Winding Refns elementære Valhalla Rising skal ses for farvernes, tavshedens og det rumlende lydspors skyld.
Blyalder – Anselm Kiefers sørgespil
I 1981 købte den tyske kunstner Anselm Kiefer blytaget fra domkirken i Køln. Det blev anvendt i en række centrale værker op gennem 80’erne og 90’erne. For Kiefer er bly en ækvivalent for menneskeheden, en uren og tvetydig matrix der opererer på en lavere akse i det kosmiske univers, men som er i stand til at opnå en højere tilstand.
Don DeLillos ekstreme fiksjon
En krigsplanleggers varmedødsdrømmer og abstrakte papirmord på geriljagrupper i Irak har lite til felles med et falskt selvmord og et dusjmord der morderen er forkledd som en skrekkutgave av moren. I sin siste roman, Omegapunktet, skaper Don DeLillo en slående mangel på sammenheng mellom den nykonservative zen-fascisten og spekulative begrepsekstremisten Richard Elster og Hitchcocks Psy-cho.
Kropp så vel som hjerne
World Cyber Games er dataspillernes svar på De olympiske leker, men er dataspill virkelig en idrettsgren?
Mario Vargas Llosas to ansikter
Nobelprisvinner Mario Vargas Llosa er en profesjonell nykonservativ og ultraliberal agitator, som
Afghanistan tur/retur
Mens Obama-administrasjonen forbereder starten på tilbaketrekningen av tropper fra Afghanistan, har noen av USAs mest kontroversielle stripetegnere reist rundt i landet for å se hva som har skjedd etter snart ti år med krigføring.
Dokumentarens dilemmaer
Hvor mange dilemmaer kan et menneske utsettes for i løpet av en uke? Både som ordstyrer og som publikummer under filmfestivalen Film Fra Sør i Oslo i oktober, ble jeg utsatt for en veritabel mengde av disse. Du vil utsettes for noe av det samme.
Djevelen er blant oss
Det klaustrofobiske rommet i en heis er en effektiv medspiller i Devil, som ellers ikke tilføyer mye nytt til skrekksjangeren.
Bisk politimann, øm politimann
Mark Wahlberg og Will Ferrell gjør pladaskflauser og søkte vitser med bravur, men de kunne godt ha lagt lista litt høyere. The Other Guys er ellers noe av en stafettløype av kjente situasjoner de vil harselere med.
Dødens Venezia
Essayfilmen viser seg standhaftig overfor filmindustrien. Under filmfestivalen i Venezia overrasket Vincent Gallo og Isaac Julien positivt, mens Sofia Coppola var en skuffelse. Som et gjennomgangstema i filmkunsten, hadde også en rekke filmer i Venezia dødens mange former som motiv.
Det hedenske Polen
Ett land, én forfatter.
Kødets lyst
Med åpne øyne blotlægger magtstrukturen og den iboende undertrykkelse ved religiøs fanatisme i det israelske samfund. Heldigvis for filmoplevelsen gør filmen det uden at virke udleverende eller sensationslysten.
Dette er propaganda
Boka Comic Art Propaganda demonstrerer tegneserienes tiltrekningskraft og potensial for å påvirke store lesergrupper. Med eksempler fra de siste hundre årene og et globalt perspektiv, viser boka samfunnsbevarende og undergravende tegneserier–tilsiktet og ufrivillig propaganda.
Skyter tilbake med kamera
Hver fredag demonstrerer de palestinske ungdommene i landsbyen Ni’lin på Vestbredden, som mistet over 3000 mål da den israelske muren ble bygd. Demonstrasjonene er imidlertid ikke palestinernes eneste våpen i kampen for å vinne tilbake landet. Etter at den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem startet å dele ut kameraer for tre år siden har ungdommene begynt å dokumentere hverdagslivet i de okkuperte territoriene og den israelske hærens overgrep.
Tung at danse med
Smukke balletscener bliver siddende, men Maos siste danser er tynget af en al for blid og behagesyg tilgang til det biografiske materiale.
Hva skjedde med regnbuen?
Avistegneseriene har ikke degenerert. Det kan bare se slik ut. Avisene var arenaen for tegneserienes moderne gjennombrudd, og avisformatet har et særskilt potensial for publisering av tegneserier–ikke minst når det gjelder det visuelle uttrykket.
Kroppens meteorologiske laboratorium
Butoh er en øvelse i det egoløse, i å slippe seg selv og la kroppen overta, ifølge Monica Emilie Herstad, som bringer den japanske dansetradisjonen til Norge med forestillingen Movers and shakers.
Her er det noe bofors!
Svensk våpeneksport er mer enn firedoblet det siste tiåret. Dokumentarboka En hjälpande hand setter våpenaffærene på spissen, med en blanding av satirisk drama og fakta om det globale våpenmarkedet.
Den monterte virkeligheten
Oppgaven å klippe sammen NRK-filmen Kjære Haiti, hva nå? et halvt år etter jordskjelvet, bød på en del utfordringer. Framfor å lage en typisk dramatisk fortelling, ble valget et filmessay av inntrykk som henleder til vår ofte noe montasjeaktige måte å oppfatte eller forestille oss virkeligheten på.
Ind i kugleregnen
Armadillo fremstiller de danske soldater som en flok drengerøve, der præget af ungdommelig hovmod og umodenhed likviderer og gør grin med de afghanske ofre. Alligevel er det svært at føle anstød over filmen. For krig er vel bare sådan?
Tintin i Tana
Tintin er stevnet for en belgisk domstol anklaget for rasisme. Hva er det med serien som gjør at det blir rettssak i 2010 av et åtti år gammelt album? Et ubehagelig spørsmål på den samiske skolen i Tana fikk meg til å tenke på i hvor stor grad også dagens norske tegneserier baserer seg på reaksjonære fordommer for å score lettvinte humoristiske poeng.
Når dokumentarer betyr noe
Norske Beate Arnestad viser seg som en av Norges mest interessante internasjonale filmskapere for tiden. Etter at hun grep an tamilenes situasjon på Sri Lanka, fulgte hun en talende rettssak etter folkemordet i Rwanda. Dokumentarene viser stadig enkeltmennesker i pressede situasjoner.
Fra anti-ikonet Mao til filmhistoriens politikk
Etter mai 68 ble Mao en viktig skikkelse for Jean-Luc Godard. Men hvor maoistisk var filmskaperen egentlig, og hva har perioden fått å si for hans filmkunst fram til i dag? Godard er på 60-tallet en av de mest reklamebevisste kunstnere overhodet og bruker Mao som anti-ikon heller enn som intellektuell ledestjerne, skriver Arnstein Bjørkly i andre og siste del av sitt essay om Godard.