Nye massemedier har ofte blitt brukt som forklaring på alle mulige samfunnsproblemer. Foruten frykten for De røde og UFO-hysteriet var det et tredje truende fenomen som herjet etterkrigstidens USA: tegneserieheftene. 60 år etter at tegneseriepanikken grep om seg, beskriver journalistprofessor David Hajdu i boken The Ten-Cent Plague sensurkampanjen inngående, og argumenterer for at utfallet forandret USA.
Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene?
Det hevdes at Nanni Morettis Il Caimano var med til at vælte Berlusconi i valget i 2006. Filmen slår sig op som en satire om Silvio Berlusconi, men i virkeligheden handler den forbavsende lidt om Berlusconi. Til gengæld viser den på raffineret facon, hvordan det er at leve i et samfund regeret af en mand som Berlusconi.
Antikolonialist, frihetskjemper, forsvarer for nazister, terrorister, diktatorer og holocaustfornektere: Den franske advokaten Jacques Vergès er vanskelig å gripe. En følelseløs jævel? En iherdig forsvarer av alles rett til et forsvar? Uansett hvordan man fortolker Vergès’ liv og virke, er han et levende symbol på de siste femti årenes mange politiske blindspor. Gjennom Schroeders film framvises foruroligende allianser mellom arabiske motstandsgrupper og Europas bruneste krefter.
40 år etter står fortsatt året 1968 som det sentrale vannskillet i nyere historie. Også for filmkunsten, som var tett sammenvevd med de politiske protestene. Året ble innledet av at kulturministeren avsatte cinematek-direktøren. Filmskapere ble tvunget til å ta stilling til filmkunstens politiske dimensjon. Men hva sier filmene fra denne tiden og ettertid om opprøret. Var det revolt eller revolusjon?
Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene? Le Monde diplomatique vil i mai og juni bringe et lengre essay fra Cahiers du Cinéma, som reflekterer over de nye tendensene filmer som No Country for Old Men og Paranoid Park viser.
Den beryktede selvbiografen Harvey Pekar har laget tegneseriedokumentar om det amerikanske studentopprøret på 60-tallet. Selv om organisasjonen kollapset like brått som den oppsto, kom den til å prege samfunnsutviklingen gjennom blant annet kvinnebevegelsen, kampen for homofiles rettigheter og miljøbevegelsen. Men hvor revolusjonære var egentlig studentrebellene?
Filmen Local Angel kan bedst opfattes som en intervention i den vanskelige og tilsyneladende uløselige konflikten mellem Israel og Palestina. Filmen til den israelfødte kunstner Udi Aloni er et enestående studie i hvordan man kritisere og kommentere den omsiggribende identitetsideologi.
Hva er forbindelsen mellom en forfatters skjønnlitterære fiksjon og de politiske realitetene som inspirerte den? Det var på barrikadene i juni 1848 at Hugo innså det fryktelige i at ens handlinger ikke alltid er i det godes tjeneste, en erkjennelse som gjennomsyrer Les Misérables. Mario Vargas Llosas studie av Hugos mesterverk, The temptation of the Impossible, retter et lidenskapelig og skarpt blikk på forholdet mellom fiksjonens liv og det virkelige livet. Men den peruanske forfatterens lesning unngår ikke sine egne ideologiske forutsetninger.
Hvilke kulturkonsumenter er i stand til å ta til seg Michael Hanekes politiske kritikk? Den østerrikske filmregissøren har gjennom hele sitt virke tatt opp temaer som fremmedgjøring, ødelagte fellesskap, personlig ansvar og kollektiv skyld. Kritikken hans gjelder særlig medienes voldsutnyttelse og publikums voldskonsum. Nå er han aktuell med en amerikansk nyinnspilling av Funny Games fra 1997. Har de elleve årene som har gått siden første versjon gjort uhygge på film til nok en vare?
Ole Christian Madsen har med Flammen og Citronen begået Danmarks hidtil dyreste film. Slutproduktet er et trivielt fortalt krigsdrama, som aldrig rigtig er hverken episk eller psykologisk i sin tilgang. Ikke desto mindre formår filmen at nuancere sondringen mellem at gøre modstand og lade stå til, når et land er besat. Virkelighedens reelle modstand er svær at få øje på.
Mens bataljen mellom Clinton og Obama går inn i siste fase og amerikanske medier spekulerer i hvem av dem som er det mest sannsynlige attentatmålet, kommer en ny presidentattentatfilm, Vantage Point. Selv om det denne gangen dreier seg om en actionfilm, betyr det ikke at det skorter på kunstgrep.
Med Paranoid Park fullbyrder Gus Van Sant veien han har lagt ut på med Gerry, Elephant og Last Days. Filmen er nok et steg mot Gus Van Sants utskilling av den etisk-estetiske erfaringen i hverdagen. Historien om skateren Alex som forårsaker en vekters død, gir Vant Sant anledningen til å kaste seg ut i en verden som har blitt til en fornøyelsespark.
I sin seneste film In the Valley of Elah sætter Paul Haggis fokus på hjemvendte soldater, der har gjort tjeneste sammen i Irak. Med gruppen som omdrejningspunkt og en forfærdelig episode som dramatisk nerve, tegner Haggis et billede af krigens traumer, der aldrig kan rystes af. Traumer som inficerer det amerikanske samfund i en sådan grad, at dysfunktionalitet og inhumanitet bliver mærketegn for USA snarere end demokrati og frihed.
«Jeg har ikke noe spesielt ønske om å ha noen ‘mening’,» sa filmregissør Greenaway til meg da jeg møtte ham i Trondheim. «Mine filmer gir meg muligheten til å leke med språket, for språket er mye mer interessant enn innholdet,» fortsatte den 66 år gamle briten, etter å ha erklært filmen som død. Jeg er nok blant flere som heller ville ha foretrukket franske Jean-Luc Godards blikk på filmhistorien og hans vilje til politisk forandring.
Tegnefilmserien Lil’ Bush beskrives som «Rakkerungene med atomvåpen». Ved å karikere Bush-administrasjonen som kranglevorne småunger, gjør tv-serien sitt beste for å trampe ned siste rest av George W. Bushs ettermæle som president. Men er den for sent ute?
Nylig er der kommet en række bøger om Che Guevara, Lenin og Castro. Hvad er det vi i dag søger når vi igen og igen ser forfattere, journalister og andre kaste sig over de gamle koryfæer? Jagter man den gode historie oplevet gennem et kendt menneskes liv, forsøger man at bore endnu engang i håb om at finde guldet, en ny vinkel?
Filmen No Country for Old Men markerer et comeback for Coen-brødrene etter noen svake filmer. Deres adaptasjon av Cormac McCarthys roman med samme navn viser i sannhet en amerikansk kultur i forfall. Filmen avdekker et land som gjør det meste for å dekke til en nihilistisk virkelighet.
Zombiefilmen har vendt tilbake med full kraft. Sjangeren er uløselig knyttet til George A. Romeros Dead-trilogi. Hos Romero framstår de levende døde som deformerte gjenspeilinger av tidsepoken hver film ble laget i. De nye filmene iscenesetter også sivilisasjonsubehagene som preger vår samtid, men få av dem klarer å uttrykke noe annet enn blind frykt for verdens undergang, eller en konvensjonell nostalgi overfor en svunnen samfunnsorden.
Danske Søren Kragh-Jacobsen har med sin nye film i Berlin truffet et svært aktuelt og ømtålig politisk tema: overvåking og terror.
Tim Burton prøver i sit bud på Sweeney Todd-myten at kombinere sang og horror. Burton følger op det seneste årtis forsøg på at revitalisere musicalgenren med så forskellige værker som Lars von Triers Dancer in the Dark og Baz Luhrmanns Moulin Rouge. Hos Burton fungerer det kun momentvist. Men han iscenesætter med stor begavelse og overbevisende atmosfære London som forfaldets og det makabres centrum. William Blake ville juble.
Veteranen Sidney Lumet lever fortsatt i beste velgående og beviser at filmkunsten er et land der også gamle menn har noe ugjort. Before the Devil Knows You’re Dead handler om et absurd ran som blir en familietragedie vondere enn noen mafiafilm. En gresk tragedie om den amerikanske drømmens kollisjon med skjebnen, og amerikanske realiteter.
TV-serien Battlestar Galactica viser science fictionsjangerens potensial. Her møter vi ikke en dystopisk framtidsvisjon, men heller en omplassering av hendelser i vår egen samtid. Serien retter søkelyset mot politiske intriger og etiske paradokser, og drøfter dermed implisitt dagens «krigen mot terror» og tilstanden i USA etter terrorangrepene 11. september 2001.
Teaterstykket Jesus Kristus Frelseren kan ses som Klaus Kinskis anarkistisk-kristne-revolutionære-politiske testamente, hvor han for egen pen giver et bud på en ikke-ideologisk kristen etik. Men kan man overhovedet skelne Jesus fra Kinskis egomaniske portræt?
