Demokratisk brudd

Mens høyreradikale nasjonalistpartier er på frammarsj i store deler av Europa, viser konflikten mellom Catalonia og den spanske staten at den tradisjonelle politikken i Europa også er utfordret av en annen type, langt mildere og åpen nasjonalisme.

Uten horisont

Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med konkurranse som kardinaldyd ble stående igjen uten konkurrenter, endret maktbalansen mellom samfunnsgruppene snarere enn å oppheve forskjellene.

Illusjonen om de 99 prosentene

Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I

Det tomme sentrum

De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt ute på høyresiden drømmer Alternative für Deutschland og de nye høyreradikale bevegelsene om å bli den store kulturelle og politiske motmakten

Sentrumspopulisme

En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstre-siden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme.

De glade årene

I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen».1

Det utenkelige

Partiene er i oppløsning, i likhet med tilliten til det politiske systemet. Etter Trump og brexit er det utenkelige ikke lenger fullstendig usannsynlig i Frankrike.

Utenfor systemet

Emmanuel Macron er et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken.

Amerika først

Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn

Murer og våpen

På nesten alle kontinenter reises det nye murer og grensebarrierer, og militærutgiftene øker like ufortrødent.

Antipolitikk

Etter flere tiår med økende ulikheter, fallende lønninger og en stadig mer arrogant elite har mange amerikanere åpenbart villet sprenge hele systemet med en dynamittkubbe kalt Donald Trump. Valgresultatet skriver seg inn i en lang rekke «proteststemmer» både til venstre og høyre – fra Syriza i Hellas, Podemos i Spania og entusiasmen rundt Bernie Sanders

Døve ører

Legitim og velbegrunnet kritikk mot frihandelsavtaler møter døve ører i EU-systemet. Det vil på sikt bare forsterke uføret EU er i.

En tid for sinte menn

Den kapitalistiske modernitetens løfter om fred og velstand hadde allerede forduftet før finanskrakket i 2008. Nå er turen kommet til dens kultur, ånd og dens dannede, men svikefulle ledere.

Mistroen til rettsstaten

Vi er i krig,» erklærte Frankrikes president François Hollande etter de groteske angrepene i Paris. Med denne gjentakelsen av Bush-administrasjonens reaksjon på angrepene i USA 11. september, varslet han nye tiltak som forsterker Vestens ferd fra rettsstat til sikkerhetsstat.

Frankrikes fall

Vi må helt tilbake til Suez-ekspedisjonen i 1956 eller krigen i Algerie for å finne en forløper for Frankrikes aktuelle diplomatiske selvutslettelse. Verken Klimatoppmøtet i Paris, presidentens krigerske taler eller utenriksminister Laurent Fabius’ uforbederlige selvtilfredshet1 Laurent Fabius, BFM-RMC, 2. mars 2015: «Det jeg får høre – og jeg vil, selvsagt, ikke være arrogant – er

Økonomismens forrang

I fravær av utsikter til reelle og tilstrekkelige utslippskutt tenderer klimadebatten mot å bli et spill av tomme ord som utsetter handling og hindrer en grunnleggende refleksjon. For over tjue år siden skrev Fredric Jameson at det er lettere å forestille seg verdens ende enn kapitalismens endelikt. Den dystre påstanden er nærmest blitt en klisjé,

Mediemotstand i et dystert klima

Det dukker opp stadig flere forsøk på å bryte med nyliberal politikk. Etter Syriza i Hellas, kan det uventende valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder i Storbritannia kanskje smitte over på Spania. Disse forsøkene fører ikke alltid fram, det så vi i Athen i juli. Men i det minste er noen av hindringene nå blitt

Ingen alternativ

Det er forunderlig hvordan politiske nykommere og utfordrere til de rådende partiene skaper krasse reaksjoner. Den britiske pressens atferd etter hvert som det viste seg at Corbyn kunne bli neste Labour-leder har gitt stoff nok til flere lærebøker i kampanjejournalistikk. Så ille var det at det dukket opp twitterkonkurranser og nettsider med forslag om hvilke

Pengenes primærvalg

I 2012 brukte Barack Obama og Mitt Romney én milliard dollar hver på valgkampene sine. I stedet for å gi penger til en kandidat i 2016, har New York-milliardæren Donald Trump bestemt seg for å stille selv: «Jeg tjener 400 millioner dollar i året, så hvilken forskjell gjør det for meg?» I 1992 lovet en

Stengte grenser

Flyktninger fra borgerkrigen i Syria har sluttet seg til strømmen av migranter mot Europa og skapt enda mer akutte problemer for et Europa som i lang tid har forsøkt å gjøre grensene ugjennomtrengelige for uønskede. Krisen er symptomatisk for en delt verden og krever et helhetlig syn på migrantene og murene Europa bygger. Borgerkrigen i

1 2 3 4 5 12