Mai, et håp om hav

Mai 1968 var generalprøven som aldri fikk noen premiere. Arven etter opprøret har i ettertid blitt skjemmet av at de mest tvilsomme deltakerne har fått mest mediedekning.

Utopien som brast

Annonsemodellen har ofte blitt framstilt som et nødvendig onde for å gi gratis tjenester, men siden det amerikanske presidentvalget i 2016 har plattformenes natur vist seg å være dypt problematisk.

/

Med rett til å drepe

Russiske sikkerhetstjenester har utvilsomt likvidert mange opposisjonelle i utlandet, men andre stater har opp igjennom tydd til vel så avskyelige gjerninger uten at det har vekket like mye diplomatisk oppstyr.

NATO-kaos

NATOs nyformulerte rett til å gå til krig har hatt katastrofale konsekvenser. Libya ligger i ruiner, mens Irak-krigen har destabilisert hele Midtøsten og skapt grunnlaget for mye av kaoset i Syria i dag.

/

Macrons offensiv

Overalt går reformene for full maskin – de franske statsbanene (SNCF), offentlig administrasjon, sykehus, skole, arbeidsmiljøloven, kapitalbeskatning, innvandring og offentlig rikskringkasting – under påskudd om en nært forestående katastrofe og galopperende gjeld.

/

Måtehold og presisjon

Mens Den islamske stat (IS) er i ferd med å utraderes i Syria, har krigen i landet tatt en ny og brutal vending. Den sju år lange konflikten har lagt store deler av landet i ruiner, men den lille kurdiskstyrte enklaven Afrin i nordvest har vært relativt uberørt av krigen og også tatt imot mange fordrevne fra resten av landet. Det endret seg da Tyrkia startet en omfattende luft- og bakkeoperasjon med det orwellske krig-er-fred-navnet «Olivengren» 20. januar. Afrin er en av tre kantoner i Nord-Syria som har vært styrt av det kurdiske partiet PYD (Parti for demokratisk union) siden

Tragedie og farse

Det iranske militærbudsjettet er en åttendedel av militærutgiftene til USAs allierte i regionen, og en førtiendedel av Pentagons. Likevel hamrer amerikanerne på krigstrommene.

Putinparanoia

At USAs politiske establishment heller vil skylde på Russland enn å tenke tanken på politisk reform, lover ikke godt for det amerikanske demokratiet.

Religionskrig

I Frankrike har religionskrigene ikke alltid vært metaforiske. Har ikke en diskreditert presse bedre ting å gjøre enn å starte en ny?

Demokratisk brudd

Mens høyreradikale nasjonalistpartier er på frammarsj i store deler av Europa, viser konflikten mellom Catalonia og den spanske staten at den tradisjonelle politikken i Europa også er utfordret av en annen type, langt mildere og åpen nasjonalisme.

Uten horisont

Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med konkurranse som kardinaldyd ble stående igjen uten konkurrenter, endret maktbalansen mellom samfunnsgruppene snarere enn å oppheve forskjellene.

Illusjonen om de 99 prosentene

Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til

Det tomme sentrum

De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt ute på høyresiden drømmer Alternative für Deutschland og de nye høyreradikale bevegelsene om å bli den store kulturelle og politiske motmakten

Sentrumspopulisme

En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstre-siden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme.

De glade årene

I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen».1 Alain Duhamel, «Macron: première victoire contre le populisme», Libération, Paris, 10. mai 2017. De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er

Det utenkelige

Partiene er i oppløsning, i likhet med tilliten til det politiske systemet. Etter Trump og brexit er det utenkelige ikke lenger fullstendig usannsynlig i Frankrike.

Utenfor systemet

Emmanuel Macron er et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken.

Amerika først

Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt.

Murer og våpen

På nesten alle kontinenter reises det nye murer og grensebarrierer, og militærutgiftene øker like ufortrødent.

1 2 3 4 5 13