Politikk – Side 65

Antiamerikanismens problem

Det har lenge vært passende blant europeere å gjøre narr av det digre, skamløst rike og mektige landet der flere millioner mennesker tror de har blitt bortført av romvesener, der halve befolkningen ikke engang har pass, og enda flere er ute av stand til å plassere Irak og Afghanistan på verdenskartet.

Keynes’ verdensorden

Keynes tenkte seg et system der handelsavtaler ikke skulle stå i veien for sosiale fremskritt. Han så for seg fri handelsutveksling i sameksistens med sosial beskyttelse gjennom internasjonale økonomiske institusjoner. Hvilken status har slik tenkning i verden i dag?

Brændpunktsjournalistikken

Vestlige medier har «skånet» seere og læsere for de værste billeder. Men ingen gav os de irakiske soldaters stemmer. Men generelt har europæiske medier gjort deres arbejde meget bedre under denne krig.

mai 2003

Katastrofene blant oss

Det første stikket i magen der jeg plutselig befinner meg alene blant tusenvis av hodeskaller – det stikket, eller sjokket, går over etter hvert. Å bevege seg mellom oppstablede hodeskaller og beinpiper nede i Paris sine Katakomber, blir fort en vane etter noen kilometer i halvmørket. Jeg våger til slutt å kjenne på de døde, på hodeskallene, på beinpipene. Kjenne på skallenes forskjellige tykkelse, veie et gråmuggent hode i hendene, stikke fingeren inn i nesegrevet til det butter. Nysgjerrig leting etter knuste eller kulehullede hodeskaller. Nummenheten inntrer på vandringen forbi endeløse skjeletthauger – magestikkene er borte, jeg berøres nå bare av Katakombenes takdrypp der de treffer nakkegropen. Jeg beveger meg så nedenfra opp virveltrappen til dagslyset, rundt noen kvartal, og bort til samtidsmuseet Cartier Foundation. Der står den franske filosofen Paul Virilio bak utstillingen Unknown Quantity eller et Museum of Accidents (1). Vår tids ulykker, katastrofer og massedød er tema. Fascinasjonen for katastrofene blant oss – for Titanic, Hiroshima, Tsjernobyl, Challenger, WTC. De menneskeskapte katastrofene (eksplosjoner, branner, terrorisme) representerer nå sytti prosent, resten er naturkatastrofer som storm, oversvømmelse og jordskjelv. Denne dagen i Paris ender på kino med Minority Report – science-fiction av Steven Spielberg. Om fremtidssamfunnet som forutser mulige drap, hvor myndighetenes spesialtropper griper inn og fjerner potensielle mordere. Gravkamre, museum, kino. Det bringer oss til samtiden, til Irak-krisen. For beskrev ikke Minority Report nettopp hva Bush-administrasjonen nå bedriver? Forebyggende arbeid – Precrime i storskala – der enhver tenkt fiende skal tas på forhånd. En kontrollert og overvåket verden – Optisense i global målestokk. Som i filmen er det mulig at den «kriminelle» ikke vil begå mord – avviksrapport fra minoriteten av sci-fi orakler ser man bort fra i kampen om kontroll. Tvilen faller ikke allerede tiltalte til gode. «Minoritetsrapporter» fra en Chirac eller Schröder teller ikke lenger for den nye Bush-doktrinen. USAs tretti siders lange «Precrime»-dokument The National Security Strategy fra september i fjor er i korte trekk følgende: USAs militærmakt skal være på et så høyt nivå at den «aldri kommer i nærheten av å utfordres.» Hovedfiendene er definert som irrasjonelle fundamentalister villig til å ofre eget liv eller en hel befolkning, derfor skal USA ha rett til forebyggende angrep. Og denne «sikkerhetsstrategien» tar forbehold om rett til angrep på egenhånd om man ikke får tilstrekkelig internasjonal støtte. USA legitimerer bruken av en slik overmakt ved hjelp av sin nye «offerrolle». En paranoid logikk som forsvarer seg mot mulige fremtidige trusler. Den globale opprydningen som vi her ser begynnelsen av, krever at man konstant fremmaner utsiktene til fremtidige uhyrlige terrorhandlinger. Slik preges vår offentlighet av den permanent utsatte terrortrusselen. Det nye verdenspolitiet fjerner således mulige internasjonale «terrorister» – om enn ikke plassert hengende i et laboratorium slik som i Minority Report, men forviser dem til Guantanamo-lignende baser utenfor offentlighetens rekkevidde. Denne paranoide logikken er helt avhengig av vår redsel for nye fremtidige katastrofer. En angst forlengst etablert – det dreier seg om sikkerhet, om strategier for trygghet i vår «faretruende» verden. Eksempelvis viser Michael Moore i sin siste film Bowling for Columbine, at USAs våpenkultur baseres gjennomgående på frykt. Vår permanente katastrofebevissthet dreier seg heller om en ond sirkel enn om ondskapens akse. Om tredje verdens permanente katastrofesituasjoner, eller spektakulære enkeltkatastrofer som terror, industritragedier eller truende nye virus. Slik fylles vår forventningshorisont av en ukjent redsel, en

april 2003

Et ulovlig angrep

I innledningen til FN-pakten, jordklodens felles lov, slås det høytidelig fast at «Vi, De Forente Nasjoners folk som er fast bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe […] og ved godkjenning av visse prinsipper og innføringen av visse fremgangsmåter sikre at væpnet makt ikke blir brukt uten i felles interesse […] har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål». Og allerede i første artikkel understrekes det at FNs fremste mål er å «undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd». Da USA og deres britiske allierte om morgenen torsdag 20. mars innledet en «preventiv krig» mot Irak og invaderte landet uten FNs godkjenning, var altså dette et brudd på internasjonal lov. De tråkket på FNs grunnleggende prinsipper, satte seg selv utenfor loven og oppførte seg åpenlyst som angripere. En slik forbrytelse mot freden stiller verdenssamfunnet overfor en hittil ukjent situasjon. Siden opprettelsen av FN i 1946 har det aldri skjedd at to av statene som var med på å grunnlegge organisasjonen, og som er permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet (og to av de eldste demokratiene i verden) så brutalt forbrutt seg mot internasjonal lov og gjort seg til det man kan kalle «forbryterstater». Verdensordenen er inne i en brutal omveltning. Men ikke når det gjelder maktbalanse. Washington representerer fremdeles en ubestridt stormakt. Nei, det gjelder snarere politiske verdier. Millioner av verdens innbyggere har protestert – selv i USA og Storbritannia protesterer folk mot denne krigen ut fra en følelse av at den er dypt umoralsk. Uten å gjøre seg for mange illusjoner, forventer hver og en av oss at verdens mektigste land også er en etisk stormakt, en rettens forkjemper og et forbilde på respekt for loven. I det minste forventer vi at det ikke vender ryggen til de viktigste prinsippene i politisk moral. Men etter attentatene 11. september 2001 virker det som om USA under George W. Bush forsvarer en utpreget kynisk forståelse av statens rett og nasjonale interesser. Som et ekko av Machiavellis gamle råd – «dersom en fyrste vil beholde makten, må han ofte handle i strid med loven, medlidenheten, det menneskelige og religionen» – har Bush og haukene som omgir ham bestemt seg for å handle i strid med loven, moralen, menneskerettighetene og internasjonal rett. Da Robin Cook gikk ut av Tony Blairs regjering i protest mot at Blair stilte britiske tropper til rådighet for USA, forklarte han det slik: «Den brutale sannhet er at man har bedt Storbritannia å delta i en krig som ikke har støtte i noen av de internasjonale institusjonene vi er medlem av. Og uten godkjenning fra verken NATO eller EU, og heller ikke etter enighet i Sikkerhetsrådet. Å befinne seg i en slik diplomatisk isolasjon er et alvorlig tilbakeskritt.» Etter en diplomatisk katastrofe uten sidestykke, der vi har vært vitne til at supermakten USA har vært ute av stand til å få oppslutning om sine argumenter i Sikkerhetsrådet fra land som lenge har vært under USAs innflytelse – som Mexico, Chile og Pakistan – fikk Washington nok et alvorlig skudd for baugen da dets gamle allierte Tyrkia nektet å la amerikanske tropper passere gjennom tyrkisk territorium. Bush har imidlertid oversett slike ubeleiligheter og holdt fast ved sitt forsett om å angripe Irak, og kunngjorde at USA har støtte fra en meget uensartet «koalisjon» som består av et førtitalls land, herunder

april 2003

Microsofts skjulte imperium

I fremtiden kan vi tenke oss skrivere som ikke godtar billigpatroner, men krever dyre «originaler». Ny Microsoft-teknologi kan hindre deg å bytte merke, eller tvinge frem unødvendige og kostbare «oppgraderinger» gjennom planlagt foreldelse.

april 2003

Debatten om Le Monde

Å avsløre skjulte forbindelseslinjer er blant journalistikkens viktigste oppgaver, som staten ikke kan kneble. Men utøvelsen av disse oppgavene forutsetter også respekt for visse prinsipper og en viss ansvarsfølelse.

april 2003

Kloningens skjulte sider

Både når det gjelder genmodifiserte organismer og terapeutisk kloning, er vitenskapsfolk delt i synet på konsekvensene av deres forskning. Det er opp til regjeringer, folkevalgte og samfunnet som helhet å avgjøre hvordan man skal forholde seg til denne nye teknologien.

april 2003

Politisert forbruk

I en globalisert verden der handel blir en stadig viktigere årsak til økonomisk utvikling vil den enkelte forbruker bli ansvarlig for andres utvikling i et helt nytt omfang. Spørsmålet er derfor om vi bør være mer etiske og politiske i våre forbrukerliv.

april 2003

På lag med transnasjonale selskaper

En håndfull transnasjonale selskaper kontrollerer utbredelsen av genmodifiserte organismer i landbruket. Faren for genetisk forurensning blir forsøkt dysset ned. EUs midlertidige forbud mot import av genmodifiserte produkter motarbeides nå av EU-kommisjonen selv.

april 2003

Monopoliseringen av amerikanske medier

I 2001 var amerikansk mediesektor dominert av kun ti store selskaper. De fleste av dem blir styrt av forretningsmenn med utdannelse fra business schools. Deres forpliktelse overfor aksjonærer og interesser i bedriftenes børsnoteringer seirer nesten alltid over redaktørenes og produsentenes protester.

april 2003

Att regera Sverige

Den svenska socialdemokratins genialitet låg i att den förmådde dra nytta av de nya krafterna som definierade efterkrigstidens värld, och skapa en nationell identitet som var nästan helt fiktiv och ändå fullständigt operationell i den bemärkelsen att den kunde konstruera några av de mest effektiva «ideologiska statsapparater» som någonsin funnits.

Å beleire Imperiet

Hva mener vi egentlig når vi snakker om Imperiet? USA og dets europeiske satellitter, Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet, Verdens Handelsorganisasjon og de multinasjonale selskapene? Er Imperiet bare det? Har det ikke også farlige biprodukter i mange land – nasjonalisme, religiøs fanatisme, fascisme og selvfølgelig terrorisme – som går hånd i hånd med det liberale globaliseringsprosjektet?

april 2003
1 63 64 65