Revolusjonens krumspring
Hva har skjedd i Tunisia etter revolusjonen?
Hva har skjedd i Tunisia etter revolusjonen?
Olje har i lang tid vært en ressurs stormaktene har kjempet om. I Libya har vestlige selskaper funnet et ideelt territorium for kampen. Lenge før intervensjonen.
Opprøret i Libya oppsto ikke spontant. Det har blitt forberedt både av regimets reformforsøk og av modige initiativ fra politiske aktivister.
Marokkanere fra svært ulike politiske hold fortsetter å demonstrere på tross av reformene kongen annonserte 9. mars. I tillegg til å vise sin misnøye mot kongen, krever de at hans viktigste rådgivere og statsministeren må ga av.
Under bakken ligger det store mengder kostbare mineraler, over bakken kan en stor elv gi strøm til nesten halve kontinentet. Likevel er statskassen tom, og strømbruddene hyppige. Den demokratiske republikken Kongo illustrerer et afrikansk paradoks. For å nyte av ressursene må kontinentet investere i infrastruktur, særlig på kraftområdet. I bytte mot råvarer bygger Kina infrastruktur. Men tjener befolkningen på det?
Undertrykking, mobilisering, represalier–en klassisk syklus. Hvordan seiret tunisierne?
Selv før opprøret startet i nabolandet Tunisia, opplevde Algerie en protestbølge mot høye priser som forverrer levekårene og svekker tilliten til elitene.
Spenningene mellom hutuer og tutsier som har preget Burundi og Rwanda helt siden uavhengigheten, er ikke lenger avgjørende for politikken i de to nabolandene. De nyvalgte presidentene Pierre Nkurunziza og Paul Kagame har spilt på andre strenger for å sikre sin makt.
Etter flere utsettelser blir det endelig presidentvalg i Elfenbenskysten 31. oktober. Valget har blitt forhindret av fem år med borgerkrig og uenigheter om valglister. Selv om det ikke vil løse alle problemer, er valget et stort skritt mot stabilitet og demokrati for det herjede vestafrikanske landet.
«Jeg gir høytidelig makten over til den nye presidenten, Ahmed Silanyo, som vant over meg i det nylige valget,» erklærte avtroppende statssjef Riyale Kahin 27. juli. Somaliland erklærte seg uavhengig i 1991, men har ennå ikke blitt anerkjent av det internasjonale samfunnet, på tross av demokratiske og fredelige valg.
Det nylig avsluttede fotballmesterskapet i Sør-Afrika ga en flom av avisartikler som hyllet det afrikanske kontinentet som et eldorado for vestlige bedrifter. Men økende sosiale forskjeller sår tvil om hvorvidt den gryende middelklassen vil bli en demokratisk faktor.
Sudans president Omar al-Bashir er den første sittende statslederen Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt arrestordre på. Selv om valgfusket var åpenlyst da han ble gjenvalgt 26. april, kan det virke som om Bashir nyter en viss popularitet i hjemlandet og i Afrika. Og FN-anklager Moreno-Ocampo legger knapt skjul på at arrestordren er politisk motivert.
Kabler legges overalt, operatører kjøpes opp, lisenser anskaffes. Mens markedet i Vesten er mettet og svekkes av økonomiske nedgangstider, håper telekomsektoren at Afrika skal bli redningen.
I disse dager feirer Senegal femti år som selvstendig stat. Men i skyggen lurer både interne trusler mot demokratiet fra president Wade og ekstern innblanding fra den tidligere kolonimakten Frankrike og de internasjonale finansinstitusjonene.
Senegaleserne fikk seg et sjokk 24. desember 2008 da den tidligere kolonimakten Frankrike bevilget et hastelån på 83 millioner euro for at Senegal skulle betale ut lønn til statsansatte. Samme måned ga Det internasjonale pengefondet (IMF) Senegal en bistandspakke på 75,6 millioner dollar for å dempe effektene av finanskrisen. Abdoulaye Wades parti PDS (Senegals demokratiske parti), som kom til makten i mars 2000, ble i sin tid kalt «partiet for sosiale krav», fordi forventningene i befolkningen var så store. Ni år senere er presidentens slagord «sopi» (forandring på wolof) erstattet med «sapi» (bitterhet).
Etter at et globalt fond ble opprettet i 2002, underprioriteres ikke kampen mot malaria lenger. Men sykdommen er fortsatt svært utbredt i enkelte land og tar mange liv, hovedsakelig i Afrika. Er det noe poeng å holde fast på drømmen om fullstendig utrydding?
Marokkanske og algeriske journalister strides om opprørerne i Vest-Sahara er separatister eller frihetsforkjempere.
28. februar avholdes presidentvalg i Togo, på tross av frykt for valgfusk. Demokratiet har vunnet fram på det afrikanske kontinentet, men er fortsatt skjørt. Det viser blant annet statskuppet i Guinea og de stadige utsettelsene av valget i Elfenbenskysten. I 2010 har 16 afrikanske land femtiårsjubileum som uavhengige stater. Det er en anledning til å se nærmere på hvordan det står til med demokratiseringen som startet i Afrika på 1990-tallet.
Algerie er i rekonvalesens. Samfunnslivet er på vei tilbake. I Tlemcen, 500 km fra Alger, lever byggeboom, arbeidsledighet og svartebørs side om side. Tilflyttingen fra landsbygda har fått enkelte i den gamle hovedstaden til å drømme om gammel storhet.
Sommerens valg i Kongo-Brazzaville, Mauritania og Gabon sikret de bestående diktaturene. Den franske solidaritetsorganisasjon Survie mener at Frankrike har hatt en finger med i spillet. Dette for å beholde sin geopolitiske kontroll, tilgang til råvarer og gunstige markeder i de tidligere koloniene.
Etter å ha blitt utsatt i fire år skal det endelig avholdes presidentvalg 29. november. Selv om freden kom tilbake i 2007, etter fem år med vold og væpnet konflikt, hjemsøkes landet ennå av sosiale spenninger. Og igjen er det ungdommen som veksler mellom å kjempe for å overleve og kjempe om makten, som står i sentrum for urolighetene.
Guinea antas sitte på en tredjedel av verdens bauxittreserver, reserver som har havnet på russiske hender gjennom oppkjøp av Guineas statlige gruveselskap. Men til innbyggernes store skuffelse har russerne verken modernisert utvinningen eller videreført de sosiale tiltakene til det tidligere statsselskapet.
Før finanskrisen slo til, strømmet vestlige gruveselskaper til Den demokratiske republikken Kongo, uten at det ga noen særlig bidrag til en slunken statskasse. Regjeringen vendte seg derfor mot Kina og inngikk avtaler om å bytte utbygging av infrastruktur mot gruvekonsesjoner. Da slo Det internasjonale pengefondet seg vrang.
Apartheidregimet oppsto i Sør-Afrika nesten samtidig som staten Israel ble proklamert. De to landene utviklet raskt et tett samarbeid, der Israel blant annet hjalp Sør-Afrika til å skaffe seg atombomber. Hvordan kunne to så tilsynelatende ulike regimer samarbeide tett i over førti år?