Matvarekrisen i 2008 gjenopplivet debatten om genmodifiserte matvarer. Argumentet fra de multinasjonale
matvarefirmaene er at bioteknologien vil øke matvareproduksjonen. Men så langt har bøndene i Vest-Afrika motsatt seg å bruke
de svindyre såkornene. Dette har fått agrogiganten Monsanto til å gå til frontalangrep på det svakeste leddet i regionen,
nemlig det lutfattige Burkina Faso og landets korrupte president Blaise Compaoré.
19. desember ble den antatte hjernen bak folkemordet i Rwanda, Theoneste Bagosora, dømt til livsvarig fengsel av Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda. Men de rwandiske myndighetene er ikke fornøyde før Frankrikes rolle i folkemordet blir klarlagt. Frankrike beskylder på sin side tutsiene for et «hevnfolkemord» mot hutuene.
Bakenfor konflikten i Øst-Kongo foregår det et geopolitisk spill om regionens gruverikdom.
«En stor seier for FNs grunnleggende verdier!» kalte FNs generalsekretær Ban Ki-moon Nigerias fredelige tilbakeføring av Bakassi-halvøya til Kamerun 14. august i år. Men separatister og væpnede nigerianske bander motsetter seg tilbakeføringen og krever en deling av oljeressursene.
AFRIKA: De afrikanske helsetjenestene dekker kun 5–10 prosent av befolkningens behov. Etter at de fleste afrikanske landene privatiserte helsetjenestene sine på 80-tallet, er de nå i ferd med å snu sine helsepolitikker. Selv Verdensbanken som i årtier har kjempet for privatisering, har endret mening. Men flere utfordringer venter for de afrikanske landene som de siste årene har mistet mye av sitt kvalifiserte helsepersonell til Vesten.
Biafra-krigen blir regnet som startpunktet for moderne humanitært hjelpearbeid. Men hjelpen under krigen var svært tvetydig: Under Røde Kors-banneret ble det ikke bare fløyet inn mat og medisiner, det ble også gitt våpen og ammunisjon til ibo-separatistene.
Innbyggerne i Redeyef fikk i begynnelsen av året nok av det kolonialistiske gruveselskapet CGP og de korrupte lokalmyndighetene. Et bemerkelsesverdig sammensveiset og tilsynelatende ukuelig opprør oppsto, som nå har blitt den kraftigste og den mest modne sosiale bevegelse i landets nyere historie. Protestbevegelsen har ennå ikke spredd seg, mye takket være statens tette grep om mediene, men mye kan endre seg før neste års presidentvalg.
Den nylige bølgen av fremmedfiendtlig vold i Sør-Afrika bryter det idylliske bildet av «regnbuenasjonen».
Prisstigningen på råvarer er i ferd med å endre maktforholdene i Afrika. Flere land har nå besluttet å reforhandle avtalene med de multinasjonale selskapene som i lang tid har fått gjøre som de vil på kontinentet. I tillegg har Kina for alvor kommet på banen. Dette får ressursrike Kongo nå erfare på godt og vondt. Gruvedistriktet Katanga overtas av multinasjonale selskaper som jager bort de gruvearbeiderne, samtidig har staten sørget for at gruveselskapene bidrar til å gjenoppbygge det krigsherjede landet.
Mens Frankrike og andre vestlige land kritiserer Tyrkia for å fornekte folkemordet på armenerne, erkjenner heller ikke Frankrike sin delaktighet i folkemordet i Rwanda. Dette er en verkebyll for flere franskmenn. Rwanda ligger mellom det franskspråklige Vest-Afrika og det engelskspråklige Øst-Afrika, og frykten for anglosaksisk dominans i Vest-Afrika drev franske myndigheter til en skruppelløs politikk da konfliktene red Rwanda som verst. Journalisten Patrick de Saint-Exupéry har bidratt til å få landets dystre rulleblad fram i lyset.
Den globale klimatrusselen har på ny gjort uran til en ettertraktet råvare. Dette får nå innbyggerne i Niger erfare på godt og vondt, etter hvert som de fordrives fra forfedrenes land for å gi plass til gruveselskaper. Landet er verdens tredje største uraneksportør, men også et av verdens fattigste land, og har vært hardt rammet av repressive regimer og blodige opprør de siste 30 årene.
Etter 30 år med borgerkrig og invasjoner opplever Angola en ny gullalder takket være enorme oljeinntekter. Det sorte gullet sørger for hele 60 prosent av landets BNP. Selv om skyskrapere spretter opp som paddehatter i hovedstaden Luanda, er oljepengene først og fremst forbeholdt eliten. Og sårene etter borgerkrigen er langt fra helet. Le Monde diplomatique har besøkt Luanda.
Volden i Lhasa har sjokkert omverdenen. Flere titalls munker har mistet livet. Det kinesiske militærets vold har blitt besvart med vold fra demonstrantene, som lenge har vært kjent for sin ikke-voldelige kamp. Opprøret har også islett av etniske motiver, ettersom både han-kinesere og hui-muslimer har blitt angrepet av demonstrantene. Og i eksil sitter Dalai Lama som vil ha selvstyre, men avviser uavhengighet og OL-boikott. Vil kineserne kunne forsette sin brutale undertrykkelse når verdens øyne rettes mot Lhasa?
Boligmangelen er prekær i Sør-Afrika. Bare i provinsen Western Cape venter 500 000 mennesker på boliger. Men i stedet for å bygge boliger, fjerner regjeringen ulovlige boligområder for å gjøre plass til en plasskrevende middelklasse. De sosiale ulikhetene i Sør-Afrika er kolossale, og har bare økt i takt med regjeringens nyliberale politikk. Le Monde diplomatique har besøkt slumbyene utenfor Cape Town.
Krigsutbruddet i Tsjad i januar har brakt for dagen store spenninger mellom nabolandene Tsjad og Sudan. Sentralt i konflikten står Darfur, som lenge har vært tilholdssted for både tsjadiske og sudanske opprørsgrupper. Statslederne i begge land appellerer til hverandres opprørsgrupper for å slå ned på sine egne motstandere. Dermed er faren stor for at det kan oppstå full krig mellom de to landene.
Den uventede fredsavtalen som ble inngått 4. mars 2007, baner vei for forsoning i det borgerkrigsherjede landet. Og en krigstrett befolkning har begynte å finne tilbake til håpet og livsappetitten. Etter fem år med konflikt, deler nå statslederen og opprørslederen makten. Likevel lar framskrittene vente på seg. Selv om landet offisielt er gjenforent, har avvæpningen av militsen og registreringen av stemmeberettigede foran presidentvalget blitt forsinket. Av den grunn valgte FN 20. oktober 2007 å opprettholde sanksjonene mot landet.
Hundrevis ble drept i opptøyene som fulgte etter at Mwai Kibaki ble gjenvalgt i slutten av desember. I sammenstøtene mellom politi og demonstranter, ble det etniske aspektet brukt for alt det var verdt av ledende politikere. Men krisen har lite å gjøre med etnisitet. Mindre enn to kilometer fra forretningsstrøket i Nairobi tikker et hundretalls bølgeblikkbyer som tidsinnstilte sosiale bomber. Fem år med kibakisme har også bidratt til å øke det sosial gapet mellom rike og fattige i et samfunn der 50 prosent av befolkningen lever for under to dollar dagen. Og i bakgrunnen lurer USA som vil ha sin nye militærkommando for Afrika (Africom) i Kenya.
På 90-tallet var Uganda et forbilde for kampen mot aids i Afrika. Men trenden snudde samtidig som den angloamerikanske pinsebevegelsen bredte om seg. De siste årene har «korstog» og menigheter med selsomme navn avløst hverandre.
Situasjonen i Somalia er Afrikas verste mener FNs spesialutsending. Geriljakrigen fortsetter selv om det islamistiske regimet falt etter at etiopiske styrker gikk inn i Mogadishu. Islamistene har vunnet mye terreng etter at de ble undertrykt under Siad Barres regime (1969–91). I juni 2006 utpekte Osama bin Laden Darfur og Somalia som ett av stedene der slaget mot «Den store amerikanske satan» skulle stå. De amerikanske hemmelige tjenestene fryktet «et nytt Afghanistan» og en gjentakelse av den mislykkede operasjonen i 1993, og overlot «det skitne arbeidet» til Etiopia. Konflikten er spent. Etiopia og Somalia betrakter hverandre som arvefiender. De to landene var i krig med hverandre i 1964 og fra 1977 til 1978 på grunn av en grensestrid. Amerikanerne har dermed valgt en strategi som på ny truer med å sette Afrikas Horn i brann.
Mytene og klisjeene om Afrika er seiglivede. Titt og ofte spekuleres det om kontinentets ?suicidale tendenser?, ødeleggende befolkningsøkning, etniske problemer og de afrikanske samfunnenes korrupte gaveøkonomi som ødsler bort enorme naturressurser. I fire nye bøker tar europeiske og afrikanske forskere og skribenter for seg mytene. Afrika arvet ikke et levedyktig statsapparat etter kolonitiden, slik mange har hevdet de siste årene, men et dårlig utgangspunkt for demokrati og utvikling. Men et land er ikke nødvendigvis bare fattig fordi det har et dårlig styresett. Det har også et dårlig styresett fordi det er fattig. Afrikas store utfordring i det 21. århundret ligger ikke i den demografiske eksplosjonen, men snarere i å få til en mer rettferdig global økonomisk vekst.
Thomas Sankara (1949–1987) er i Afrika symbolet på kampen mot nykolonialismen. Han var en politisk strateg, en kreativ, engasjert og energisk president som ofret seg til det ytterste. En stemme som talte høyt og tydelig om den tredje verdens krav. Men i 1987 var han blitt for brysom for de andre vestafrikanske lederne og Frankrike.
Thomas Sankaras tale til FNs generalforsamling 4. oktober 1984.
Seksuelle overgrep har nådd epidemiske høyder i Kongo, og lite har blitt gjort for å stoppe dem.
Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.