Latin-Amerika – Side 9

I februar 2008 ble to bønder drept av politifolk som angrep en veisperring under en landsomfattende jordbruksstreik i regionen Ayacucho-regionen. Noen dager seinere erklærte den peruvianske presidenten, Alan García, følgende: «Politiet handlet med fast overbevisning og besluttsomhet, jeg vil rose dem, det er utmerket at de forsvarer Peru […]. Forhåpentlig vil det være en lærepenge for de som offentlig oppmuntrer til streik og uro, slik at de skjønner hva det fører til.»1 Disse truslene hviler på et lovverk som ble etablert av regjeringen til Alberto Fujimori, og ytterligere innstrammet av Garcías regjering. Lovverket gjør det mulig å kriminalisere sosiale bevegelser, og gir straffefrihet til de væpnede styrkene. I likhet med politiet, har de fullmakt til fritt å bruke våpnene sine mot demonstranter uten å måtte stå rettslig til ansvar for skadde og døde. Definert som «utpressere» risikerer demonstranter inntil 25 års fengsel. Lokalmyndigheter som støtter streikene kan også bli dømt for «utpressing». Hvem som helst kan arresteres uten arrestordre og bli innesperret uten kontakt med omverdenen i ti dager. Politiet kan gjennomføre forhør uten at forsvarer er til stede. Fujimoris regjering oppmuntret til paramilitære styrker, García skapte et lovverk som legitimerer aktivitetene deres. ALIANZA POPULAR Revolucionaria Americana (Apra), regjeringssjefens parti, ble dannet på 1920-tallet, og har i tidens løp gjennomgått betydelige ideologiske forandringer. I stedet for antiimperialismen til grunnleggeren, Victor Raúl Haya de la Torre, har man fått Garcías doktrine, som blir kalt doktrinen til «gartnerens hund»: «Den som ikke sulter, men som hindrer de andre i å spise».2 Helt siden 2007 har han irettesatt de fattige: «[De] må slutte å mase, det gjør dem til parasitter.»3 Ved å knytte sosiale bevegelser, urbefolkning, naturvernere og venstreorienterte til «gartnerens hund», definerer president García dem som fiender av hans «moderniseringspolitikk». Denne «moderniseringen» er for en stor del utarbeidet innenfor rammen av de bilaterale forhandlingene som førte fram til frihandelsavtalen TLC, som ble undertegnet med USA 4. desember 2007. Her finner man nyliberalismens klassiske ingredienser: privatisering av natur- og energiressurser, oppretting av konsesjonsparseller i hjertet av Amazonas’ regnskog for å tiltrekke privat kapital, salg av jord i områder der det bor bønder og urfolk, intensivering av gruveindustrien ved hjelp av skattelette, privatisering av vann til landbruket. Til og med havet blir stykket opp og delt ut til private selskaper. I Peru er privatiseringen av jord der urbefolkningen bor ikke bare et økonomisk problem (som i seg selv er alvorlig nok). Det dreier seg også om angrep på en viss verdensanskuelse. For indianerne representerer jorda ikke bare et produksjonsmiddel som ble tatt fra dem ved starten av den europeiske koloniseringen, men også et sted der «barna våre kan leve» og «være lykkelige». En filosofi der det å forsvare miljøet ganske enkelt er det samme som å forsvare livet. Dette er grunnlaget for kampen de fører mot dekret 1090 (loven om skog og skogfauna) og 1064 (lovbestemmelser for utnytting av landbruksjord), som godkjenner kommersialiseringen av Amazonas og småsamfunnenes jord. Tolv måneder med grasrotprotester ledet av Den interetniske foreningen for utvikling av den peruvianske skogen (Aidesep), ble fulgt av en regional streik som varte i nesten seksti dager. Et forslag fra en rundebordskonferanse arrangert av Aidesep for å få i stand forhandlinger, ble av regjeringen møtt med unntakstilstand. En aksjon fra ordensmakten 5. juni i Bagua for å fjerne flere tusen indianere som blokkerte veikryss, endte

Obama har fordømt statskuppet i Honduras, mens Hillary Clinton har åpnet for en fordelaktig løsning for kuppmakerne.

Denne måneden feires trettiårsdagen for diktatoren Anastasio Somozas fall i Managua. Sandinistene som kastet diktatoren i 1979 sitter igjen med makten etter at Daniel Ortega ble valgt til president- i 2006. Vil partiet som nå har makten på alle nivåene i landet, fullføre den sosiale omfordelingen som ble sabotert av contras på 1980-tallet, eller har veien til makten medført for mange hestehandler?

Da finanskrisen bygde seg opp mente president Lula at Brasil ikke ville bli rammet, fordi landene i «periferien» var i ferd med å frikoble seg fra «sentrum». Noen måneder senere slo krisen innover landet for fullt. Hvis vi ser bort fra Lulas villedende retorikk, er Brasil et skoleeksempel på hvordan drømmen om økonomisk uavhengighet har blitt forvandlet til sin motsetning.

Hvilket regime er det Norge vil inngå frihandelsavtale med?

Latin-Amerikas nære historie er full av plutselige omveltninger. De siste årene har de fleste landene valgt mer eller mindre sosialistiske ledere med sterk tilknytning til grasrotbevegelser. Vil kontinentets folkebevegelser vise vei for venstresiden verden over, eller er faren fortsatt til stede for at fortidens diktatoriske tilbøyeligheter igjen vil få fotfeste i landene?

Er vejen frem for Argentinas økonomi belagt med togskinner og genopbygning af Sydamerikas tidligere største jernbanenet? De sidste 20 års afmontering af det argentinske jernbanenet er symptomatisk for en national afmontering af Latinamerikas tidligere mest udbyggede velfærdsstat.

Chile er det eneste landet i verden som har våget seg på en fullstendig privatisering av pensjonene. Siden 1981 har nærmest hele den chilenske befolkningen vært nødt til å betale pensjonsinnskudd til private foretak. Det siste året har de chilenske fondene mistet 26,7 prosent av sine verdier. Argentina ønsker å unngå samme skjebne og nasjonaliserer nå pensjonsordningene. Vil flere land følge etter?

Den argentinske journalist José Natanson har taget pulsen på de sidste par års mere eller mindre venstredrejede regeringer i Sydamerika. Hvad ligger der bag, kan de overholde fremover, hvorfor har de til forskel fra den tidligere venstrefløj styr på statsfinanserne? Natansons La nueva izquierda (Det nye venstre) er en roadbook, en rundrejse, til Argentina, Brasilien, Chile, Ecuador, Paraguay, Peru, Venezuela og Uruguay.

Den argentinske forfatter Uki Goñi håber med hans reviderede udgave af The Real Odessa: Smuggling the Nazis to Perón´s Argentina på en kædereaktion, der får familier verden over til at træde frem med hemmeligheder om nazisternes krigsforbrydelser.

Argentinas vej mod mindre ulighed, økonomisk, socialt og kulturelt, er belagt med en ny medielov som første skridt mod mere bevidste og i sidste ende demokratiske borgere. Og medier. Nuværende medielov er en arv fra diktaturet 1976–83, som forsterker mediemonopolerne i et land uden debat om medierne.

Morales vant tilbakekallingsvalget 10. august med stor margin. Men det gjorde også i utbryterguvernørene i sine departementer. Le Monde diplomatique har besøkt et urolig Bolivia.

I 1870 var Bolivia og England nær krig. Bolivia sin diktator, president Melgarejo, vart så rasande då ein britisk diplomat ba om å få varm sjokolade i staden for maisølet som presidenten hadde servert at han tvang mannen til å drikke eit enormt kar fullt av varm sjokolade, før han lot sine folk leie han rundt i gatene i La Paz sittande baklengs på eit esel. Då Dronning Victoria fekk høyre om korleis hennar mann hadde vorte behandla ville hun først gå til krig mot landet. Rådgjevarane hennar motsette seg dette, med argument om at Bolivia låg fysisk langt unna England sine strategiske interesser. Dronninga ba så om å få sjå eit kart, og da hun med eigne auge fekk stadfesta det rådgjevarane sa, tok ho og teikna eit stort kryss over Bolivia med dei nedlatande orda: «Bolivia no longer existsBolivia no longer existsBolivia no longer exists». Le Monde diplomatique er altså i kongeleg selskap, men denne gongen er det urfolk i Bolivia som vert «utsletta» med eit pennestrøk i artikkelen «Det splittede Bolivia». Artikkelen framstiller urfolk i Bolivia som dumme, lette å manipulera, tause, triste, likegyldige og «utslettede». «Fattige stakkarer»Artikkelen skildrar den andinske høgsletta (Altiplano) som ein grusom stad. Det vert ikkje trekt fram noko positivt, alt er einsidig negativt. Det er kaldt på høgsletta, men og vakkert. Fattigdomen er stor, men evna til å overleva er sterk. Innbyggjarane er av og til tause, men svært ofte hever dei stemma, anten det er i kamp for sine rettar, i ein heftig handel eller i søskenkrangel om oppvasken. Svært sjeldan er hendene tomme, men ber bøker, reiskapar, mat eller pengar. Eller ei øl eller eit glas maisøl. Bolivia si historie er ei historie om opprør og urfolk sin kamp for sine rettar, samstundes med undertrykking og ekskludering. Tupak Katari, Bartolina Sisa og Zarate Willka er berre nokre av dei mange fridomsheltane som kjempa for urfolk sine rettar i Bolivia. Det er breie lag av urfolksorganisasjonar som førte Evo Morales til presidentstolen, og det er dei som let han sitja. Det fortel ei anna historie enn den Le Monde diplomatique prøver å teikna av «triste, tause, utslettede» urfolk i Bolivia. 63 prosent av innbyggjarane i Bolivia definerer seg som tilhøyrande ei av dei 36 urfolksgruppene i landet. Le Monde diplomatique definerer dei som «fattige stakkarar». «Omvendt rasisme?»Le Monde reiser spørsmålet om dei sosiale tiltaka retta mot fattige i Bolivia er omvendt rasisme. Svaret er «Kanskje. Til en viss grad». At det finst rasistiske haldningar på dei fleste sider i Bolivia, er det lite tvil om. Det underlege er at Le Monde diplomatique «til ei viss grad» fører høgreeliten i Bolivia sin retorikk, der sosiale tiltak retta mot dei fattige i samfunnet er «omvendt rasisme». Heile artikkelen nyttar omgrep og skildringar som høyrer til den tradisjonelle rasismen, og som kler anekdoter om dronning Victoria betre enn Le Monde diplomatique anno 2008. Under koloniseringa av Latin-Amerika vart urfolk sett på som dyr, og då paven i 1537 prøvde å slå fast at indianarane hadde sjel vart han møtt med motstand. Heilt fram til revolusjonen i 1952 vart bolivianske urfolk nekta tilgang til dei viktigaste offentlege plassane. I artikkelen til Le Monde diplomatique vert urfolk i Bolivia skildra som svært ulike oss andre. Dei er «likegyldig til den manglende komforten og kulden» og vert

Den lukrative sukkerindustrien i Den dominikanske republikk lokker mange haitiere til å krysse grensen ulovlig. Men på den andre siden venter tvangsarbeid og et diskriminerende og rasistisk samfunn, som gjør alt for å undertrykke arbeidsinnvandrerne.

De sidste fem måneder har samtlige presserende politiske beslutninger i Argentina blevet paralyseret af en konflikt om eksportskatter på råvarer. Mediekarusellen har gjort sit til, at hvad der begyndte som et teknisk spørgsmål om procentdele for eksportafgifter er blevet til et mistillidsvotum for den unge Cristina-regering.