På trods af dens kompleksitet har der under hele den israelsk-palæstinensiske konflikt altid været humanistiske strømninger, som var i stand til at forestille sig en fremtid, der tog hensyn til begge befolkningers grundlæggende interesser. Geneveaftalerne, som for nylig blev undertegnet af en gruppe fremtrædende palæstinensere og israelere, er et eksempel herpå.
Glæden ved en pigefødsel i Afghanistan skyldes udelukkende det faktum, at datteren vil indbringe godt 50 000 kroner, når hun engang skal giftes
Millioner af indiske piger mangler i befolkningsstatistikkerne, fordi deres forældre foretrækker abort eller dræber dem som spæde
Arrestasjonen av oljemagnaten Mikhail Khodorkovskij markerer starten på et generaloppgjør mellom Kreml og de russiske oligarkene. Yukos-sjefen har satt penger i opposisjonspartier, og satset på enda større innflytelse over politiske beslutninger etter valget på ny nasjonalforsamling i desember.
Det er mange grunner til at irakere sammenligner den amerikanske okkupasjonsmakten med Saddam Husseins regime. I likhet med den gamle tyrannen og hans folk, forskanser okkupantene seg bak høye murer, og er mest opptatt av egne interesser og egen sikkerhet. Foreløpig reagerer de fleste irakere med resignasjon. De er vant til å bli fratatt sitt land, sine ressurser og sin fremtid.
De grelle kontrastene mellom ulike livssfærer er blant de mest iøyenfallende trekkene ved det russiske samfunnet. Gjennom hele historien har landet vært preget av en dramatisk kamp mellom profane og sakrale krefter.
Amerikanernes overfladiskhed og russernes dybsindighed er en forskel, som russiske intellektuelle gerne fremhæver, skriver Vibeke Sperling i dette uddraget fra bogen Russland i stykker.
Da det spanske Amerika ble selvstendig på begynnelsen av 1800-tallet, brøt det alle forbindelser til Europa. Siden har kontinentet utallige ganger blitt offer for et nytt imperium, USA. Hvem skal Latin-Amerika nå vende seg mot, om ikke Europa? Det krever imidlertid at Europa gir det beste av seg selv
Da den sosiale bevegelsen ble knust på Den himmelske freds plass i 1989, var det et vendepunkt i Kinas historie. Bevegelsen besto ikke bare av de liberale studentdemonstrasjonene vi kunne se i nyhetsbildet, den nådde ut til hele folket. Nederlaget åpnet for Kinas omstilling til markedsøkonomien, i regi av den fortsatt autoritære kinesiske staten.
De meksikanske myndighetene viste til kampen mot smugling av narkotika, våpen og mennesker, da de i juli iverksatte Plan Sør for å skjerpe grensekontrollen til USA. Kritikerne er likevel ikke i tvil: Bruken av hær og politi bidrar til å kriminalisere innvandringen og legger til rette for korrupsjon og menneskesmugling.
Til tross for iherdige statlige forsøk på å tvinge gjennom en informasjonsstopp, begynner det nå å sive ut informasjon om Anlegg 1391, et israelsk fengsel hvor det i mer enn ti år skal ha foregått tortur og umenneskelig behandling av innsatte under sterkt hemmelighold.
Bernard Cassen, som har vært sentral i oppbyggingen av Attac og utviklingen av Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil, har nylig gitt ut en bok om de sosiale foraenes historie, fremvekst og utfordringer.
Bush in Babylon: Recolonising Iraq Tariq Ali. Verso, London, november 2003, 230 s. I november utgis boken Bush in Babylon: Recolonising Iraq av forfatteren og filmskaperen Tariq Ali, som er en av de sentrale skikkelsene i den globale antikrigsbevegelsen. Hans forrige bok, Clash of Fundamentalisms, ga en historisk og politisk analyse av fundamentalismen, både den vestlige og den islamske. Han ønsket blant annet å vise hvorfor det amerikanske imperiets undersåtter i Midtøsten ikke elsker sine undertrykkere. I Recolonising Iraq gir han en flengende kritikk av USAs okkupasjon av Irak. Han gir et detaljert innblikk i de imperialistiske ambisjonene til nøkkelfigurer i Bush-administrasjonen, og viser hvordan profitører som står Bush nært, håver inn penger som følge av kontrakter i Irak. Men Bush in Babylon går lenger enn til å beskrive dette plyndringstoktet. Tariq Ali ser på krigen i Irak, okkupasjonen og motstanden mot den som et historisk vendepunkt som kommer til å prege det 21. århundret. Den 15. februar demonstrerte opp mot 10 millioner mennesker på alle kontinenter mot en krig som ennå ikke hadde begynt. Mange flere enn noen gang ser det amerikanske imperiet som den største trusselen mot verdensfred, sammen med allierte som Blair og Sharon. Tariq Ali påpeker hvordan land som Japan og Frankrike til slutt kom USA til unnsetning, og tar opp FNs nytteløse motstand mot en igangsettelse av krigen. Ali foreslår at man gjenoppretter Mark Twains American Anti-Imperialist League (som blant annet besto av William James, W.E.B. DuBois, William Dean Howells, og John Dewey) for å føre antikrigsbevegelsen videre. Bush in Babylon gir også en grundig og omfattende innsikt i motstanden mot okkupasjonen inne i selve Irak, hvor irakerne krever uavhengighet i stedet for å vise «takknemlighet» for «frigjøringen». Som i sin forrige bok, blander Tariq Ali politkk, historie og kultur i sin analyse av verdenssituasjonen. We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism Notes from nowhere. Verso, London, 2003, 320 s. «Hvis en bok kunne være et karneval istedet for en lineær fortelling, ville den være som denne boken,» skrev Naomi Klein i forbindelse med den nylige utgivelsen av We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism. Dette er en bok av, om og for de som ønsker en annen globalisering og en annen verden. I 1994 kom Zapatistene ut av regnskogen med et «Ya Basta» (Nok er nok) mot den nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA. Disse mennene og kvinnene var blant inspirasjonskildene til en radikal motstandsbevegelsen som i løpet av de neste årene skulle utvikle seg over hele verden, fra «reclaim the street»-aktivister i London, til jordokkupanter i Brasil og indiske bønder i protest mot genmodifisering. Protester over hele verden hadde en felles fiende: den globale kapitalen. Begivenhetene spredte seg fra Chiapas til Seattle, fra Genova til Bangalore, fra Quebec til Cochabamba, fra Capetown til Buenos Aires – og bevegelsen har vokst til å bli en sterk politisk kraft, som har vist seg i stand til å stå i mot brutale reaksjoner fra flere stater. Utgiverne av We are everywhere har vært sentrale i denne bevegelsen siden starten, som skribenter, dokumentarister og aktivister. Boken består av fotografier, tekster og intervjuer som viser mangfoldet av ideer og aktiviteter i den antikapitalistiske bevegelsen. Notes from Nowhere, som bokens bakmenn og -kvinner kaller seg, er et redaksjonelt kollektiv bestående av Katharine Ainger, Graeme Chesters, Tony Credland, John
Det var et fullkomment demokrati. Ble kanskje ikke de grunnleggende menneskerettighetene overholdt – pressefriheten og de politiske friheter? At retten til arbeid, retten til bolig, retten til helse, retten til mat og en rekke andre, like grunnleggende rettigheter ble systematisk tråkket på, lot ikke til å redusere denne statens «demokratiske fullkommenhet» på noen måte. I Bolivia, et land med knapt 8,5 millioner innbyggere og noen av klodens rikeste ressurser i undergrunnen, har en håndfull velstående personer grafset til seg rikdommer og politisk makt i to hundre år, mens 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Indianerne, som er i flertall, diskrimineres fremdeles, barnedødeligheten ligger på et uanstendig nivå, arbeidsledigheten er kronisk, analfabetismen dominerer, og 51 prosent av innbyggerne har fortsatt ikke tilgang til elektrisk strøm. Men det rører ikke ved det vesentlige, nemlig at det dreier seg om et «demokrati». Den 11. og 12. oktober skjøt hæren, etter ordre fra president Gonzalo Sanchez de Losada, med tunge maskingeværer på demonstrantene. Rundt 60 personer ble drept og hundrevis såret. Da Condoleezza Rice, sikkerhetsrådgiver for USAs president, omtalte dette opprøret for medlemmene i Det interamerikanske presseforbundet (SIP) på et møte i Chicago, erklærte hun at Washington advarte demonstrantene(!) mot «ethvert forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt». Da Venezuelas demokratisk valgte president Hugo Chávez 11. april 2002 ble midlertidig styrtet av militære som støttet arbeidsgiverne og de store mediene, skyndte Washington seg som kjent å anerkjenne kuppmakerne, ut fra det løgnaktige påskuddet at Chávez «hadde gitt ordre om å skyte på sitt eget folk» … «Slakteren», som bolivianerne kalte Sanchez de Losada etter dette, søkte naturlig nok tilflukt i Miami 17. oktober, uten at USA har noen planer om å stille ham for noen form for domstol for forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor skulle de det? Som planleggingsminister fra 1986 til 1989 utsatte Sanchez de Losada, etter råd fra økonomen Jeffrey Sachs, landet sitt for «sjokkbehandling», slik Washington ønsket. Følgen av denne politikken ble at titusener av ansatte i offentlig sektor ble oppsagt. I sin første presidentperiode (1993-1997) gikk den ultraliberale presidenten, som nå var blitt en av de rikeste i landet, med på å iverksette et program for å få slutt på cocadyrkingen i landet, fortsatt under press fra USA. Dette programmet ruinerte hundretusener av bønder som ikke fikk noen annen mulighet til å overleve, og som siden har vært i konstant opprørstilstand. Presidenten gikk også i gang med å privatisere alt det staten hadde av verdier, til fordel for firmaer som i alt vesentlig var nordamerikanske: jernbanen, gruvene, oljen, elektrisitetsforsyningen, telefonnettet, flyselskapene, vannforsyningen. Privatiseringen av vannforsyningen i byen Cochabamba, som ble overtatt av det nordamerikanske firmaet Bechtel (en av de fremste profitørene på det totale privatiseringsprogrammet som okkupasjonsmyndighetene nå gjennomfører i Irak), førte til opprør i april 2000. Det endte med at Bechtel forsvant, regjeringen gjorde retrett og vannforsyningen ble renasjonalisert. Som følge av disse to konfliktene – opprøret blant cocadyrkerne og opprøret i Cochabamba – dukket det frem en folkelig leder utenom det vanlige: Evo Morales. Denne 42 år gamle, selvlærte aymara-indianeren og fagforeningslederen har i nesten 20 år stått bak den mest offensive sektoren i befolkningen, nemlig bøndene som ble ruinert da cocadyrkingen ble avviklet. Over hele Latin-Amerika og blant de som ønsker en annen globalisering, er Evo Morales blitt en svært populær person. Han er
Arnold Schwarzenegger vant guvernørvalget ved å begrense sine offentlige opptredener til underholdningsprogrammer på tv, og generelt snakke minst mulig om politikk. Han henvendte seg til «folket», men var likevel de rikes kandidat.
Jeg skal ikke glemme å snakke om selvmordsbomberne. De er de palestinske barna, denne krigens frukter, og jeg kjenner dem. Jeg kjenner dem som ikke lyktes med å dø, jeg representerer dem, skriver den israelske advokaten Leah Tsemel.
BOLIGPOLITIKK. Det foregår en stille revolusjon i USA. Den sosiale boligbyggingen er i ferd med å avvikles, og nedslitte offentlige boliger rives ned. De fattige er på vei ut av bykjernene, mens middelklassen overtar i rehabiliterte sentrumsstrøk.
Franske fengsler har aldri vært så overfylte som nå, og antallet fengslede kvinner har økt. Mange av dem har begått lovbrudd i et desperat forsøk på komme seg ut av en håpløs økonomisk situasjon, og er sjelden innblandet i voldskriminalitet.
Sommeren i Frankrike ble preget av at kulturarbeidere streiket mot kutt i systemet for utbetaling av arbeidsledighetstrygd til frilansere. Flere store festivaler ble avlyst på grunn av streiken. I franske medier ble de streikende ofte redusert til irrasjonelle følelsesmennesker, og konflikten omtalt som et «selvmord». Fordi det dreide seg om kunstnere?
De fleste bøker om globalisering konsentrerer seg om globaliseringens økonomiske dimensjon. Men globaliseringen representerer en mangfoldig sosial realitet som omfatter både kultur, idealitet og subjektivitet. Tre nylig utkomne bøker omhandler nettopp disse aspektene ved globaliseringen.
Ti år etter at Sovjetunionen brøt sammen, er og blir dette sammenbruddet en gåte. Sovjetologene klarte ikke å forutse hendelsen, og mistet derfor all tiltro. Hva deres etterfølgere angår, fordelte de seg på diverse tematiske og geografiske områder – de 15 nye statenes utenrikspolitiske orienteringer, regional geopolitikk, Russlands økonomiske overgangsperiode, oljeressursene i det Kaspiske hav, indre konflikter i Kaukasus – og analyserte begivenhetene samtidig som de fant sted. Det har tatt ti år å få i gang en virkelig diskusjon om årsakene til og konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Mark Beissingers bok Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, som utkom i fjor,1 markerer i så måte et fremskritt. Beissinger undersøker hvordan «ideen om Sovjetunionens oppløsning, som syntes helt utenkelig, på få år ble fullstendig uunngåelig». Når det gjelder spørsmålet om sammenbruddet var en logisk følge av strukturelle problemer i Sovjetunionen, har forfatteren en nyansert tilnærmingsmåte: Han undersøker hvordan den nasjonalistiske mobiliseringen forandret oppfatningen av Sovjetunionen, og endte med å legge den i ruiner. Han analyserer Sovjetunionens sammenbrudd fra tre synsvinkler: de allerede eksisterende strukturene, begrensninger pålagt av institusjonene, og endelig de innvirkninger pågående utviklingsprosesser hadde på senere handlinger – med særskilt vekt på det siste punktet. De baltiske republikkene observerte for eksempel den gunstige mobiliseringen i Armenia omkring spørsmålet om fjellområdene i Karabakh, noe som førte til at andre handlinger ble igangsatt. Vil den Russiske føderasjonen følge den sovjetiske modellen og gå i oppløsning den også? Frykten for at dette skal skje, har tjent som offisiell berettigelse for Russlands to siste invasjoner i Tjetsjenia, i 1994 og 1999. I sin siste bok, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?,2 mener Matthew Evangelista at en slik berettigelse er overdrevet. Boris Jeltsin iverksatte den første krigen fordi han ikke var i stand til å forhandle med den tjetsjenske lederen Dudajev. Sammen med sine rådgivere håpet han dessuten å kunne bruke krigen som et middel til å bøte på sin dalende popularitet. Denne politikken fikk katastrofale konsekvenser både for Russland og Tjetsjenia. Evangelista mener også at rubelens sammenbrudd i 1998 beviser at det ikke lenger fantes noen løsrivelsesvilje i de russiske provinsene, og at Putins krig i Tjetsjenia året etter, skyldtes mer det nye russiske prosjektet om å påtvinge et «lovdiktatur», enn et ønske om å sikre føderalsystemet. Forfatteren beskylder vestlige journalister og analytikere – især engelske og amerikanske – for ikke å være kritisk nok innstilt til de massive bruddene på internasjonal lov i Tjetsjenia – brudd som forfatteren betegner som «krigsforbrytelser». En slik mangel på kritisk distanse vender en bort fra tilnærmingsmåter basert på spørsmål om legalitet og moral. Når det gjelder den generelle krigsoppfatningen, fører mangelen på distanse dessuten til at militære angrep, inkludert angrep mot sivile skyteskiver i «fiendenasjonen», gis illegitime berettigelser hvis egentlige mål er å forsvare angriperlandets eget militære. En tendens som har økt ytterligere etter 11. september 2001. 1 Mark R. Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, 504 sider.2 Matthew Evangelista, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?, Brookings Institution Press, 2002, 244 sider.
Det er livsnødvendigt for demokratiets muligheder i Rusland, at omverdenen bidrager til at vække de konflikttrætte russere til aktiv deltagelse i fremtidens udformning. For så længe vestlige ledere fortæller ikke bare sig selv, men også russerne, at Putins kurs i det store og hele er fin, ja, så bidrager de kun til styrkelse af løgnens kultur, skriver Vibeke Sperling i dette utdraget fra boken Russland i stykker.
Mens krigen mot palestinerne fortsetter med uforminsket styrke, fører Sharon-regjeringen en annen krig mot den israelske befolkningen. Enorme summer bevilges til militæret av «sikkerhetsmessige» grunner, men den sosiale sikkerheten rives ned gjennom dramatiske velferdskutt.
Culture and resistance. Conversations with Edward W. Said David Barsamian og Edward Said, Pluto Press, 2003. 225 s. Edward Said døde 26. september, 67 år gammel. Said var verdenskjent for sin humanistiske forskning og for sitt utrettelige politiske engasjement. Han var professor i litteratur ved Colombia University, og i et av sine hovedverk, Orientalisme: vestlige oppfatninger av Orienten, som utkom for første gang i 1978, utfordret Said vestens oppfatninger av Islam og Midtøsten, samt de litterære fremstillingene om denne delen av verden og dens befolkning, ofte kategorisert som «de andre». Said var en av de sterkeste forkjemperne for palestinernes sak, og brukte mye av sin energi og kunnskap til å gjøre den kjent, spesielt i USA. Said var også en av de skarpeste kritikerne av Yassir Arafat, og så på Osloavtalen som en «Palestinsk Versailles-traktat». Boken Culture and resistance består av intervjuer og samtaler med Edward Said, hvor han snakker om hvor sentral folkelig motstand er for hans forståelse av kultur, historie og sosial forandring. Intervjuene, som er gjort av David Barsamian, kretser rundt aktuelle tema som krigen mot terrorisme, årsaker til terror, og ikke minst den palestinsk-israelske konflikten. Said beskriver sine tanker om et sekulært, demokratisk Midtøsten, med utgangspunkt i en en-statsløsning i Palestina, hvor israelere og palestinere lever side om side. Dette er den eneste farbare veien ifølge Said, som ikke så noen «militær» løsning på konflikten. Said hadde mange motstandere blant makthaverne både i vesten og i den arabiske verden. Han ble av meningsmotstandere i USA kalt «terrorprofessoren», mens bøkene hans må selges illegalt i Palestina. Men Said ga enorm inspirasjon til forkjempere for frihet og forståelse verden over. Edward Said var en sentral bidragsyter til Le Monde diplomatique. Se blant annet «Et annet Amerika» (Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003) og «Humanisme eller barbari» (Nordiske Le Monde diplomatique, september 2003). Krig om Vattnet. Plundring och profit Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 186 s. Skydda eller skövla. Patent, etik och nykolonialism Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 156 s. Den indiske fysikeren og aktivisten Vandana Shiva er en sentral skikkelse i kampen for biologisk mangfold, og er kjent for sitt feministiske økologiske perspektiv på blant annet landbrukspolitikk og ressursforvaltning i verden. To av hennes bøker er nylig kommet ut på svensk. Den ene, Krig om Vattnet, handler om et av de sannsynligvis mest avgjørende spørsmålene i dette århundret: hvem skal kontrollere denne livsnødvendige ressursen, og skal private selskaper kunne profitere på den? I Nord-Amerika forbruker hver innbygger over 1600 kubikkmeter vann per år, mens i Afrika er det tilsvarende tallet knapt 200. I Turkmenistan har bare 2 prosent tilgang til rent vann. Vannet er dermed et symbol på de dramatiske forskjellene mellom fattige og rike, og et område hvor sterke krefter ser en gullkantet mulighet til å tjene penger. I følge Shiva er det et angrep på menneskeheten å tilegne seg denne livsnødvendige ressursen, for så å profitere på den. Det samme gjelder å forurense vannet, demme det opp og fordrive mennesker fra sine hjem, noe som skjer i stor skala i Shivas hjemland India. Shiva forteller også om vellykket motstand mot privatisering av vannet, som for eksempel i Bolivia, hvor folkelig motstand har drevet privatiseringen på retur. Et annet sentralt spørsmål i dagens kritikk av den nyliberalistiske globaliseringen, dreier seg om patentrettigheter. Vandana Shivas bok Skydda eller
