Det er livsnødvendigt for demokratiets muligheder i Rusland, at omverdenen bidrager til at vække de konflikttrætte russere til aktiv deltagelse i fremtidens udformning. For så længe vestlige ledere fortæller ikke bare sig selv, men også russerne, at Putins kurs i det store og hele er fin, ja, så bidrager de kun til styrkelse af løgnens kultur, skriver Vibeke Sperling i dette utdraget fra boken Russland i stykker.
Arbeidere og aktivister som opplevde Allendes regjeringstid og som overlevde Pinochets diktatur, er levende vitnesbyrd om demokratiet på de okkuperte fabrikkene og i den nasjonaliserte industrien i Chile. Deres historier bør ikke gå i glemmeboka.
1970 4. september: Salvador Allende, grunnlegger av det chilenske Sosialistpartiet og presidentkandidat for koalisjonen Unidad Popular blir valgt til president i Chile med 36,3 prosent av stemmene. 22. oktober: René Schneider, øverstkommanderende for hæren, blir drept. Allende utnevner Carlos Prats som hans etterfølger. 1971 Den amerikanske presidenten Richard Nixon iverksetter økonomisk boikott av Chile. 11. juli: Nasjonalisering (statsovertakelse) av kobberindustrien og store gruveforekomster. 2. september: Det erklæres unntakstilstand i landet. 1972 Oktober: Streik organisert av Transportarbeiderkonføderasjonen, i stor grad finansiert av CIA. Landet lammes av streiken. 1973 4. mars: med støtte fra kristelig-demokratene vinner Unidad Popular parlamentsvalget med 43,4 prosent av stemmene. 28. juni: Presidentpalasset utsettes for et militært angrep. Kuppforsøket mislykkes takket være general Prats, som støtter presidenten. 23. august: Prats går av, etter press fra offiserskorpset som ikke deler hans lojalitet overfor regjeringen. Allende utnevner general Augusto Pinochet til øverstkommanderende for hæren. 11. september: Militærkupp. Salvador Allende tar sitt eget liv i stedet for å overgi seg. Begynnelsen på et blodig slag som «offisielt» fører til 3000 drepte og forsvunne. 1974 26. juni: General Augusto Pinochet blir «nasjonens øverste leder» i følge et «dekret» fra militærjuntaen. 1980 11. september: Pinochet innfører en ny Grunnlov som sikrer at han kan holde på makten, og annonserer at det skal avholdes en folkeavstemming i 1988. 1988 5. oktober: Regimet forkastes av folkeavstemmingen. Pinochet erklærer at han blir sittende ved makten til hans mandat går ut i 1990. 1989 14. desember: Valgseier for koalisjonen Concertación Democrática, som samler 17 partier. Kristelig-demokraten Patricio Alwyn blir valgt til president med 55,2 prosent av stemmene.
Hvad vil «dansk filosofi» egentlig sige? Vi er vel blevet vant til – fra paralleller som «dansk litteratur» eller «dansk kunst» – at se for os disciplinens danske udvikling, hvor elev følger lærer (med passende generationsopgør) – hvor det altså samler sig i en særlig dansk kulturel historie, og hvor udenlandsk påvirkning eller påvirkning fra andre områder mere er et krydderi end et existensvilkår. Dansk filosofis historie kan imidlertid slet ikke beskrives på denne måde (og det rejser naturligvis spørgsmålet om hvorvidt dansk litteratur og kunst egentlig kan det!) – der er simpelt hen ikke nogen organisk, sammenhængende, endsige dansksproget tradition. Tværtimod foregår det hele på latin til langt op i 1600-tallet, og den typiske danske filosof er berejst og internationalt forbundet i det europæiske kulturfællesskab. Snarere end historien om udviklingen af noget særligt dansk er det derfor historien om et hjørne af europæisk kultur, set gennem en geografi. Kortlægningen af dansk filosofis historie kræver således i emninent grad europæisk udblik, og det har de to forfattere til det imponerende fembindsværk i støbeskeen da også. De hører til Københavns Universitets førende forskere – den klassiske filolog Sten Ebbesen, førende international kender af skolastisk tænkning, og filosofihistorikeren C. H. Koch, expert i renaissancens og oplysningstidens åndshistorie. Som antydet ligger det på flere måder ikke særlig lige for at kortlægge dansk filosofis historie, og de to første bind af værket bryder på flere måder helt ny grund. Det første bind er Ebbesens, der har stået centralt i arbejdet med etableringen af kritiske udgaver af dansk skolastik siden banebryderen Jan Pinborgs tidlige død – dvs. af filosoffer som Martinus de Dacia, Johannes de Dacia, Boethius de Dacia – eller Martin, Johannes og Bo fra Danmark, som de ville hedde på dansk. Disse filosoffer tilhører en tidlig tinde i dansk filosofi omkring «modismen» i 2. halvdel af 1200-tallet – dvs. den gren af den skolastiske filosofi, der udvider den netop genopdagede Aristoteles på logikkens og sprogteoriens område ved at interessere sig for «modi significandi», betydningsformer. Boethius vandt sig en tidlig hæder ved at stå centralt i den berømte liste på 219 antagelser, som biskoppen af Paris fordømte i 1277 i et forsøg på at dæmme op for aristotelismen og i bredere forstand for at inddæmme den skolastiske filosofis stadig større selvstændighed i forhold til kirken. Boethius’ ry varede imidlertid ikke længe og med den store nedgang i filosofien, der fulgte med renaissancehumanisternes vending mod det praktiske liv og hårdhændede opgivelse af skolastikkens indsigter, blev hans kiste for alvor forseglet. Ebbesen er imidlertid blandt de forskere, der ser Boethius som en af de største og mest orginale filosoffer i skolastikken – på linje med Abélard, Aquinas, Duns Scotus, William af Ockham osv. – og Boethius får da også en absolut hovedrolle i bind 1. Hele hans aktive virke udspiller sig – ligesom sine skolastiske landsmænd – i det internationale filosofiske kredsløb med center i Paris; først med Københavns Universitets grundlæggelse i 1479 får Danmark en egen basis for filosofisk udvikling. Boethius hævder, at «Alt der er til er enten en ting eller en måde ved en ting» – han arver fra den persiske aristoteliker Avicenna den ide, at ting generelt er «fællesnaturer», der hverken er almene eller singulære (og derved undslipper universaliestriden, i det mindste i dens mere primitive form) – de kan så i
Den andre palestinske intifadaen befinner seg i en strategisk blindgate, med ledere som trekker i vidt forskjellige retninger. Statsminister Mahmoud Abbas setter sin lit til Bush-administrasjonen, mens Hamas går den militaristiske veien. Ingen av dem argumenterer for å mobilisere hele den palestinske befolkningen til kamp for demokrati og selvstyre.
Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad ble nylig utgitt i fransk oversettelse. Vi bringer her Le Monde diplomatiques omtale av boka.
Kjernen i den nyliberale offensiven har vært å overføre eierskap fra det offentlige til det private. Er det legitimt med privat eierskap av naturlige eller sosiale produkter som jord, luft, produksjonsmidler og kunnskap?
For to år siden, i juli 2001, samlet hundretusener av demonstranter seg i Genova for å protestere mot G8, men også for å markere starten på en ny sosial offensiv, med nye krefter, metoder og alternativer. Genova ble et avgjørende vendepunkt for den italienske venstresiden, skrev Toni Negri i forbindelse med ettårsjubileet for protestene. Le Monde diplomatique bringer her hans artikkel fra august 2002.
I etterkant av terroraksjonene i Moskvas Dubrovkateater i oktober 2002, har det kommet frem at Russlands hemmelige politi, FSB, kjente til gisselaksjonen før den fant sted og bidro til å gjennomføre den.
Allendes regjeringsperiode i Chile er et av historiens mest storslagne forsøk på radikal forandring av samfunnet. 11. september 1973, dagen for militærkuppet, begikk Allende selvmord som en bevisst politisk kamphandling, ifølge Tomas Mulián.
Tidenes oppløp mot nyliberalisme skjer i Latin-Amerika. Klassekamp og radikale nye sosiale bevegelser inspirerer hverandre på tvers av landegrensene. Ikke før har den ene protesten avtatt og elitene har trukket et lettelsens sukk, før den neste starter.
Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.
I en artikkel som vakte oppsikt, tok Ray Stannard Baker avstand fra jernbaneselskapenes fremgangsmåter:
Det er lenge siden amerikansk presse anså det som sin plikt å avsløre korrupsjon, maktkonsentrasjon og utnytting, men leser man hundre år gammel amerikansk «møkkagraversjournalistikk», vandrer tankene lett til dagens multinasjonale selskaper. Men hvem skal i dag granske de mektige konglomeratene, når mediene selv inngår i dem?
Stortinget bruker stadig oftere høringer og revisjon som styringsinstrumenter, og offentlig sektor skifter til new public management. Samtidig utøver det liberale samfunn makt til å få individer til å regjere seg selv, med idealer og skjemaer som gjør dem til «brukere» og «klienter».
Innføringen av den islamske sharia-loven nord i Nigeria for tre år siden reiste store forhåpninger hos befolkningen om sosiale forbedringer. Internasjonal presse har gitt Safiya Husseini og Amina Lawal-sakene enorm oppmerksomhet, mens landets økende fattigdom og sosiale problemer har kommet i skyggen.
Den komplekse virkeligheten på bakken i Nigeria.
Doris Lessing flyttet til Sør-Rhodesia sammen med sine foreldre i 1925 da hun var 6 år. 84 år gamle går nå ikke av veien for å uttrykke sin skuffelse over styresmaktene i det landet hvor hun så lenge kjempet for selvstendighet, Zimbabwe.
Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.
Europa skal forvandles til en stor kulturel smeltedigel, der er åben for indvandrerne og gør dem til ligeværdige politiske medborgere. Ellers kan demokratiet gå i opløsning, frygter Mikel Azurmendi, formand for spansk immigrationsråd
Etnisitet, språk, religion, interessefellesskap, geografisk tilhørighet, felles historisk arv, og eksistensen av en felles fiende kan gi en pekepinn på hva som utgjør den felles europeiske identiteten. Eller kan de det?
Journalisten Sergio Gonzáles Rodrígues har gjennom flere år fulgt denne saken, og antyder at forbindelsene mellom visse kriminelle miljøer og den økonomiske og politiske makten er det som hindrer en reell etterforskning og oppklaring av disse drapene, som i stor grad rammer fattige kvinner.
«Krigen mot terror» overdøver for tiden Bush-administrasjonens krig mot amerikanske arbeidere og den amerikanske fagbevegelsen. Staten griper stadig inn for å sikre arbeidsgivernes interesser, mens sosiale og faglige rettigheter angripes. Samtidig er amerikansk fagbevegelse i ferd med å radikaliseres. Store deler av den gikk i mot Irak-krigen.
FN representerer en av det 20. århundrets viktigste nyvinninger. Organisasjonen er fremfor alt blitt et ufravikelig redskap for forvaltning av et stadig større mangfold av problemer. Multilateralismen, det vil si nasjonenes arbeid med hverandre, fremstår som en nødvendighet tatt i betraktning at de fleste problemstillinger har en global dimensjon. Å tro at det kunne være mulig å forestille seg et unilateralt hegemoni, er absurd. Selv om statene stadig disponerer over de fleste beslutningsmyndighetene, utgjør samarbeidet mellom regjeringer imidlertid ikke lenger den eneste dimensjonen i det internasjonale samarbeidet: nye relasjoner skapes mellom regjeringsinstansene og de frittstående aktørene. Statssuvereniteten blir stadig mer innskrenket, ikke bare av de økonomiske og finansielle kreftene som utøver sitt press, men også – noe den raske utviklingen av World Social Forum i Porto Alegre viser – av et stadig økende antall ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og borgere som engasjerer seg i dem. FN-pakten var forøvrig en forløper for dette: det var den som innførte termen NGO (non-governmental organisation) ved å tilkjenne disse en rådgivende rolle i organisasjonen. Derfor er det også takket være FNs virksomhet at disse nye kreftene har dukket opp, spesielt de siste ti årene av det 20. århundret. I 1945 var det kun fagforeninger, enkelte menneskerettighetsorganisasjoner samt de parlamentariske organisasjonene som var tilstede på den internasjonale scenen… I stadig økende grad kom så andre organisasjonstyper til syne, ikke bare i nord, men også i sør, spesielt i Brasil og i Afrika. Denne veldige aktiviteten er også den symbolisert gjennom World Social Forum, som fra år til år blir stadig mer omfattende, og som holder sitt neste møte i Bombay i 2004. Til tross for ovennevnte vitalitet har vi imidlertid ennå ikke funnet en måte å gi NGOene en mer effektiv adgang til selve regjeringsinstansene på. Hvilken rolle kunne for eksempel et verdenssenat eller en verdensforening av borgere spille? Hvilke representasjonsformer kunne vi komme til enighet om? Dette er et viktig problem, for det er ekstremt vanskelig å finne én sann legitimitet i disse bevegelsenes mangfold. Allerede nå kan vi i det minste gjøre nytte av alt det bevegelsene tilfører ved sin alterglobalisering1 basert på folkelig engasjement, moralske verdier og menneskerettigheter. De grunnleggende rettighetene har en sentral plass i FNs arbeid, og organisasjonen burde kunne garantere at disse respekteres. Strukturer som Menneskerettighetskommisjonen og Høykommissariatet for menneskerettigheter eksisterer allerede, og gjør det mulig å øve press på land som begår overtramp på menneskets rettigheter. Men FNs effektivitet må likevel forbedres. Hvordan? Ved å gi «skarpere tenner» til internasjonale konvensjoner og pakter (om frihet, miljø eller helse…). Hvordan kan vi for eksempel på verdensbasis forestille oss en like effektiv instans som Europarådet, hvor Europadomstolen sanksjonerer brudd på fundamentale menneskerettigheter?2 Til forskjell fra hva som skjer i Europa, eksisterer det nemlig ikke på internasjonalt nivå en samme grad av demokratiske fellesverdier, og heller ikke felles styringsprinsipper som kunne legitimere opprettelsen av en slik instans.3 Og hvordan ville man dessuten kunne stille et fattig land som Peru eller Fiji for retten – på grunn av brudd på normer for helsestell, bolig eller utdannelse? Vi må altså arbeide for en gradvis felleserkjennelse på verdensbasis, og gi FN-pakten en utøvende kraft. Paktens innledning fastsetter omfattende mål for organisasjonen: fred og sikkerhet, utvikling av vennskapelige forhold mellom nasjonene med basis i like rettigheter og befolkningenes selvbestemmelse, internasjonalt samarbeid for å løse problemer av
