Donald Trumps forakt for de europeiske landenes suverenitet har lagt for dagen hvor svakt EU er, politisk, økonomisk og diplomatisk. De europeiske lederne mener at løsningen ligger i «mer Europa», men det vil bare styrke USAs makt over kontinentet.
Israels nye offensiv mot sosiale medier.
Donald Trump hadde god grunn til å ha store forhåpninger om å få Nobelprisen i år.
Om det finnes en tydelig korrelasjon mellom innvandring og oppslutning om ytre høyre, viser undersøkelser at korrelasjonen er enda større for utvandring.
I snart tretti år har Netanyahu forsøkt å få USA til å gå til krig mot Iran. Han fikk endelig ønsket sitt oppfylt av en president som gikk til valg mot «endeløse kriger».
Selskaper bruker milliarder på markedsføring med influensere, fordi det fungerer. Men konkurransen er knivskarp og algoritmene nådeløse. I den franske influensersfæren tjener bare et lite mindretall mer enn minstelønnen.
Svaret på Trumps nasjonalistiske, utpressende proteksjonisme er ikke mer frihandel, men en tilbakevending til visjonen fra Seattle i 1999 om en mer rettferdig og miljøvennlig handel.
Å kriminalisere politiske motstandere er en velkjent strategi for autoritære regimer, men den har nå spredd seg til demokratiske stater.
På tjue år har Rassemblement national fått åtte millioner flere stemmer. Er det fordi det franske samfunnet har tatt et godt skritt til høyre og blitt mer fremmedfiendtlig?
Med sine spektakulære knefall for Donald Trump har tek-lederne vist seg som nakne keisere.
En ny presedens er blitt satt for annullering av valgresultat man ikke liker.
Kan du slå deg på brystet samtidig som du kryper på knærne? Ja, men det vil se latterlig ut. Like latterlig som de europeiske ledernes reaksjon etter Trumps valgseier.
Sparepolitikken er tilbake, men ingen vil innrømme det.
Nasjonale parlamenter og EU-parlamentet har de siste årene blandet seg inn i historikerstrider for å lovbestemme fortiden av politiske grunner.
«Ro» kan aldri være startpunktet, men det er et mulig resultat av en politikk som tar tak i splittelsene som skaper uro.
President Emmanuel Macrons utskrivning av nyvalg er en velkjent taktikk i Frankrike: å skremme velgerne med ytre høyre for å sikre gjenvalg. Men denne gang kan det bli skjebnesvangert, for etter femti år er Rassemblement national i ferd med å bli landets største parti.
Hvorfor forlot ukrainerne til slutt forhandlingsbordet, selv om de hadde fortsatt diskusjonene til tross for massakren i Butsja, og fred var innen rekkevidde?
Det er tydeligvis ikke mulig å forsikre seg mot klimaendringene.
Kriger ender sjelden i total seier for en av partene. Unntaket er andre verdenskrig, som likevel er blitt den foretrukne analogien for historieløse ledere og kommentatorer.
Det strider mot grunnprinsippet i moderne rett, men verken i Palestina eller Frankrike synes kollektiv avstraffelse å tilhøre fortiden.
Bøndene i Europa har i lang tid balansert på en knivsegg. Nå har de fått nok.
I den ene konflikten står USA og EU på det angrepne landets side, i den andre på angriperens.
EU synes å ha bestemt seg for å gjenta fortidens feiltrinn med lite gjennomtenkte utvidelser.
Mens mye av dagens journalistikk går seg stadig mer vill i jakten på klikk med sjokk og sensasjoner, har Le Monde diplomatique holdt stø kurs. Mer enn noensinne trengs det en virkelig selvstendig kvalitetsjournalistikk.
