Europeisk oppløsning
EU synes å ha bestemt seg for å gjenta fortidens feiltrinn med lite gjennomtenkte utvidelser.
EU synes å ha bestemt seg for å gjenta fortidens feiltrinn med lite gjennomtenkte utvidelser.
Mens mye av dagens journalistikk går seg stadig mer vill i jakten på klikk med sjokk og sensasjoner, har Le Monde diplomatique holdt stø kurs. Mer enn noensinne trengs det en virkelig selvstendig kvalitetsjournalistikk.
Sett fra Afrika er den europeiske migrasjonspolitikken hyklersk. Parallelt med en krigersk retorikk oppmuntres det til arbeidsutvandring fra Afrika for å bøte på manglende arbeidskraft i Europa.
I lang tid oppmuntret de franske elitene landets rike til å ta kontroll over informasjonsmidlene. Nå har tonen endret seg.
Reaksjonene på opptøyene i franske byer de siste tiårene viser i hvor stor grad det politiske landskapet i Frankrike har blitt forflatet av sikkerhetsbesettelse og etnonasjonalisme.
Meloni-modellen – nasjonalistisk, men pro-europeisk og forankret i NATO – har spredt seg over hele kontinentet etter Russlands invasjon av Ukraina.
Mens russiske leiesoldater med hakekors-tatoveringer hevder at de driver med «avnazifisering» i Ukraina, brukes også historien som våpen i de vestlige parlamentene.
Mathjelp var i utgangspunktet tenkt som et nødtiltak, men er nå blitt vanlig i vestlige land på grunn av arbeidsledighet, økonomiske innstramminger, koronapandemien og en brutal inflasjon.
President Emmanuel Macron har tvunget igjennom sin ekstremt upopulære pensjonsreform. Det vil føre til oppsving for ytre høyre og svekke tiltroen til politikken.
Vesten leverer stadig mer avanserte angrepsvåpen til Ukraina. Det kan bidra til å utvide konflikten og gjøre den enda mer destruktiv.
På tre hundre år har matsminking gått fra å være lite kontrollert og straffbart til å bli vanlig industriell praksis.
Offentlige myndigheters politikk er ofte bestemmende for hvordan innvandring blir oppfattet.
For å løse dagens kriser for miljø, samfunn og demokrati må den rådende «liberale radikalismen» erstattes av en motsatt radikalitet. Men det forutsetter en annen venstreside enn den striglete, sosialliberale varianten som i dag er dominerende.
Grønne partier er i ferd med å innta regjeringskontorene i Tyskland og andre europeiske land for å endre systemet fra innsiden. Men så langt har maktutøvelse endret miljøpartiene mer enn de har forandret systemet.
Migrantkrisen på den hviterussiske grensen er ikke et stort komplott mot EU. Den handler snarere om en nokså enkel bumerang-effekt.
Et hus med hage, langt unna storbyens kjas og mas. I Frankrike lar stadig flere byboere seg friste av tanken om et liv på landet i kjølvannet av koronapandemien. Det har fått mediene til å spå et løft for landsbygda. Men virkeligheten på bakken tilsier noe annet.
Mange hevder at storbyene nå vil oppleve fraflytting, men den demografiske nedgangen begynte faktisk før koronapandemien.
Verdens storbyer blir stadig likere hverandre. De huser samme velstående og høyt utdannede befolkning, de samme skyskraperne, sterile kjøpesentrene og «kreative klyngene». Nå har de også begynt å organisere seg for å få mer makt i verden.
Dagens politikk blir stadig mer preget av skandaler og en retorikk der moralisme har erstattet ideologisk debatt.
I over to århundrer har innbyggerne i USA måttet oppgi sin «rase» i folketellingene. Statistikken brukes mot diskriminering, men kan også forsterke etniske identiteter og legitimere skillene den skal bekjempe.
Den fransk-amerikanske journalisten Stephen Smith mener i en bok som hylles av den franske presidenten, at økonomisk og demografisk vekst i Afrika vil føre til en masseutvandring mot Europa. Det er en sannhet med store modifikasjoner.
Stadig flere europeere blir vegetarianere, også franskmennene, Europas største forbrukere av rødt kjøtt.
Seattle satser hardt på å framstå som en tolerant, progressiv og miljøvennlig by, for å tiltrekke seg den kreative økonomiens gullkalver, på bekostning av arbeiderklassen.
Richard Florida har klart å gjøre store penger på suksessen til boka The Rise of the Creative Class for femten år siden. Mediene har gjort ham til ekspert og han dukker stadig opp på tv og i artikler i New York Times, Wall Street Journal, Financial Times, USA Today, The Atlantic og Time Magazine – som mener at professoren har en av de 140 mest innflytelsesrike Twitter-kontoene i verden. Økonomen har startet sitt eget konsulentselskap, Creative Class Group, med en imponerende kundeliste. Her finner vi en rekke byer som Memphis, San Diego, Tampa, Rochester, Des Moines, El Paso, Milwaukee, Austin, Baltimore, Detroit, Cleveland, Toronto, Montreal, Vancouver, Dublin, Pamplona, Brisbane, Cape Town og Jerusalem. Museer, stiftelser og universiteter er også kunder, i tillegg til FN, det amerikanske arbeidsdepartementet og forumet Global City i Abu Dhabi. Florida jobber også med private selskaper. Han har gitt råd til spritselskapet Bacardi om hvordan det skal nå fram til den «kreative klassen», og Air Canada som ønsket å selge inn Canada som et «dynamisk» land. Også Cirque du Soleil har rådført seg med professoren for å vite hvilke amerikanske byer de skulle sette opp forestillinger i. Andre kunder er BMW, Converse, Absolut Vodka, hotellkjeden Le Méridien, Google og Microsoft. I tillegg til konsulentrapportene selger Richard Florida også foredrag. På nettsiden sine reklamerer Creative Class Group for foredrag for eiendomsutviklere som leter etter det ideelle stedet for å «maksimere avkastningen». Et annet handler om «talentkrigen» og hvordan bedriftsledere og personaldirektører kan «tiltrekke seg og holde på talenter». Foredraget om «markedsføring for den kreative klassen» lover å legge i detalj ut om profilen til denne forbrukergruppen. «Florida har mange år med data om hvem de er, hvor de er, hva de leser, hva de kjøper og hva som ligger bak beslutningene deres», understreker nettsiden. I et annet foredrag foreslår han løsninger for å «forvandle mangfold til merverdi». Og prisen på foredragene? 30 000–40 000 dollar stykket. Oversatt av redaksjonen Benoît Bréville, i Seattle for Le Monde diplomatique.