Da romanene til Julio Cortázar, Mario Vargas Llosa og Gabriel García Márquez begynte å fylle hyllene i europeiske bokhandler på 1960-tallet, ble fenomenet døpt den latinamerikanske litterære boomen. Nå tar en ny generasjon forfattere over.
Er sjørøverne i Asterix spioner for romerne? Hvem har egentlig makten i gallerlandsbyen? Hvorfor styrter ikke de styrkedråpedrikkende gallerne Rom? Den finske statsviteren Keijo Karjalainen analyserer og gir svarene i boken Politix.
– Du var en av de første i Skandinavia til å peke på nye kontinentale tendenser i emning. Den gang sto «det postmoderne oppbrudd» i sentrum, stikkord: skepsis overfor metafortellingene, hyperrealitet, blendverk eller, din egen figur: «det vesentlige overfladiske». Det kan virke som vi har å gjøre med en mer eksplisitt politisk Carsten Juhl igjen på 2000-tallet. Lever vi i en verden der politisk stillingtaken og tenkning er blitt mer presserende? – Det er snarere en modpolitisering, der er blevet presserende. For at opretholde et råderum for etisk og æstetisk modtagelighed. Siden 1977 og punken har undersøgelser inden for kunst og filosofi ikke fundet sted med henblik på nogen magterobring. Men i det øjeblik staten politiserer kunstens og filosofiens frembringelser ved f.eks. at indskrive dem i en national identitet eller endog i en skadefryd over for de svage – flygtninge, asylansøgere og indvandre – så opstår der en krise i forholdet mellem de politiske institutioner og de institutioner, der tager sig af kunstens, videnskabens og filosofiens frembringelser. Da må det anmassende ved en sådan stat angribes gennem de nævnte frembringelser. For kunstens og filosofiens frembringelser tenderer altid mod at styrke det almene ved subjektivitet. Og det er det modsatte af det etniske og det nationale. – Din nye bok heter Globalæstetik – verdensfølelsen og det kosmopolitiske perspektiv. Globalestetikk, verdensfølelse: Disse begrepene har vel å gjøre med menneskehetens stadig mer universelle vilkår, samtidig som etniske, religiøse og klassemessige barrierer hindrer videreutviklingen av det allmennmenneskelige, av «multikulturen». Og de reelle verdensproblemene utfordrer nasjonalstatenes snevre grenser. Hva kan kritisk tenkning bidra med? – Det er det antiakklamatoriske, der udgør kunstens og filosofiens styrke. De behøver ikke bifald. De trives bedst på denne måde, eftersom deres resultat altid er antinomisk, dvs. uden mulighed for entydig tilslutning. Antinomi betyder jo, at vi kan opstille to forklaringer for en sag: de er begge sande, men gensidigt udelukkende. Det er naturligvis Kant og siden Arendt, Lyotard og Agamben, vi skylder tilrettelæggelsen af de antinomiske forklaringer. Kunstteorien trives kun i kraft af den antinomiske metode. Et værk skal kunne opleves uden hensyntagen til den kunstneriske intention. Modsat skal det også altid være muligt at diskutere den kunstneriske intention i forbindelse med oplevelsen. Og man når ikke frem til antinomien uden en kritisk analyse. – Du har alltid hatt et internasjonalistisk perspektiv. 2000-tallets protester mot «turbokapitalismen» har i overveiende grad hatt et antiglobalistisk, tendensielt proteksjonistisk perspektiv, noe du tar opp i boken. Disse protestbevegelsene er også mindre teoretisk fundert enn post-68-bevegelsene, selv om Negri og Hardts Empire har hatt et visst nedslagsfelt. Hva er framtiden til denne typen protester? «I Genova begyndte noget, der har med verdensproletariatets genopstandelse at gøre.» – I Globalæstetik omtaler jeg de nævnte protester (som Attac og G…teborg) som «paspral». Og det er kun de hvide, der har et pas at prale af, fordi det yder beskyttelse over mange landegrænser. Men der er også indbyrdes forskelle: I Seattle var man midt i magtens centrum. Seattle-demonstrationerne indgik i det fænomen, jeg har kaldt vore «clintonianske illusioner». Sådanne illusioner er ikke mulige efter etableringen af den globale undtagelsestilstand, genindførelsen af tortur mod politiske fanger samt afskaffelsen af habeas corpus. – I Genova i 2001, så var konflikten der sagen vedkommende: Den italienske situation er altid meget avanceret og har vel været det siden renæssancen. Genova 2001 den
Er det mulig å få sans for et globalt fellesskap, med en verdensfølelse og kosmopolitikk som strekker armene ut til verdens «fordømte»? Carsten Juhl foreslår en absolutt asylrett, flyktningens rett til å desertere, og en kobling av kunst og økonomi. Han går til frontalangrep på lummer nasjonalisme og ser heller for seg en global allianse mellom EU, India og Afrika.
Den amerikanske forfatter William S. Burroughs er den moderne tænker for den upersonlige magts virke. Le Monde Diplomatique har besøgt den danske filminstruktør og forfatter Lars Movin for at tale om William S. Burroughs med udgangspunkt i hans og Steen Møller Rasmussens nye film Words of Advice–William S. Burroughs on the Road.
Nakenbildet av Simone de Beauvoir som ble trykket i aviser og magasiner over hele verden i forbindelse med 100-årsjubileet for hennes fødsel, har skapte debatt. Men hvis vi ser videre på hva som blir sagt om filosofen og feministen Beauvoir, virker det som om Det annet kjønn ennå ikke har blitt utgitt. I det franske ukemagasinet Le Nouvel Observateur minimaliseres filosofen og aktivisten Beauvoir til fordel for sladrete framstillinger av hennes kjærlighetsliv. Det virker som hjemlandet ennå ikke er klar for filosofen de ønsker å hylle.
I Ang Lees Lust, Caution (Se, Jie) møter vi den unge, elegante Fru Mak i et japanskokkupert Shanghai, der kompliserte politiske og personlige spill utfolder seg mellom kollaboratører og motstandsbevegelsen. Filmen ble belønnet med Gulløven i Venezia i 2007. Priser er ikke noe nytt for den taiwanske regissøren. Fornuft og følelser, Snikende tiger, skjult drage og Brokeback Mountain er alle blitt belønnet med Oscars. Men hva er spesielt prisverdig med hans nye krigs- og pasjonsdrama fra Shanghai og Hong Kong?
Kapitalismen har fået mange navne: netværkskapitalisme, kognitiv kapitalisme, kreativ kapitalisme, katastrofekapitalisme, karaokekapitalisme og coolkapitalisme. Uanset hvad man foretrækker invaderer økonomien ikke længere kun vores arbejdsliv men hele vores eksistens. Den vareliggør sproget og intimsrelationer. Terapi og coaching tilhører nu medarbejderrollen og virksomheden ligner efterhånden en menighed. Walter Benjamin hævdet for snart 80 år siden at kapitalismen er den mest ekstreme kult verden har kendt. Og nu ser vi netop at den har overtaget religionens vigtigste opgaver om selvrealisering og frelse. Har økonomien overhovedet længere en grænse, eller skal vi få kapitalismen til at accelerere på andre måder som kræver ny opfindsomhed og varsomhed?
There Will Be Blood er det største oljeeventyr på lerretet siden Giganten. Det har blitt en episk film om en nybrottsmann og klassisk kapitalist i Max Webers forstand. En storslått film, men uten de kunstneriske høydene regissør Anderson tidligere har nådd.
I Erik Nietzsche – De Unge År portrætteres Lars von Triers tid på Den Danske Filmskole i slutningen af 70’erne og begyndelsen af 80’erne. Filmen kan ses som en nøglefortælling, hvor man kan muntre sig med at genkende virkelige personer, som karikeres og til tider latterliggøres. Eller man kan se filmen som en dannelsesrejse gennem skolesystemet, hvor en kejtet og uskyldig dreng transformeres til en viljestærk, kompromisløs men også opportunistisk kunstner.
Humanitære Canada står for fall i en ny samling tegneseriereportasjer. I boken Extraction! rettes det et kritisk fokus på bergverksnasjonens aktiviteter innenfor utvinning av gull, bauksitt, uran og olje. Hva kan tegneserieskapere tillate seg, hvis de samtidig vil gjøre krav på journalistisk integritet?
Vi blir støtt og stadig påminnet om at vi lever i individualismens tidsalder. Men hvor individuell er denne individualismen?
Den amerikanske independentfilmen har passert middagshøyden, og blitt fanget opp av den kulturindustrien den var en reaksjon mot. Nå viser den engasjerte og engasjerende dokumentarfilmen seg som en verdig arvtaker.
Storbritannias nye terrorlovgivning førte til at Samina Malik ble dømt til ni måneders fengsel for noen bøker og et internettalias.
Her skal det handle om noen bemerkelsesverdige (men ikke nødvendigvis gode) filmer fra 2007, fortrinnsvis fra årets siste måneder–filmer som vi av ulike grunner ikke har hatt anledning til å anmelde. Tre mafiafilmer, to fra New York, to med russisk mafia i hovedrollen, og en tidligere mafiafilmkonge med psykolingvistisk drama fra Romania.
Klimaendringene setter spor i vidt ulike animasjonsfilmer: Internasjonale miljøorganisasjoner lager filmer som skal vise konsekvensene av klimaendringer og motivere til handling. En ny musikkvideo behandler temaet på surrealistisk vis. Og en kinoaktuell japansk familiefilm skildrer klimakampen allegorisk som en fantasyfortelling.
Det er få romanfilmatiseringer som tilfører fortellingen særlig mer enn en serie illustrasjoner.
Om forlatelse er en overraskende god adaptasjon av Ian McEwans roman med sammen navn.
Men hva bør vi forvente av en adaptasjon?
Av uante grunner vil ikke Paul Verhoevens nye film Black Book bli satt opp på kino i Norge. Men den kom nå nettopp på DVD og vi gir den her det fokus den fortjener. I filmen fortsetter den hjemvendte Hollywood-regissøren sitt kritiske arbeid. Denne gangen dreier det seg om skyggesidene i hans fødelands historie. Med sin ironiske, men langt fra kyniske filmkunst, forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag (1944–45). I fortellingen om jøden som forelsker seg i en nazist, vendes rollene stadig om. Motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser. En scenebevisst Verhoeven sniker seg stilsikkert inn Hitchcock-tradisjonen.
I’m Not There av Todd Haynes og We Own the Night av James Gray viser hvor den nyklassiske amerikanske filmen står i dag. Begge forsøker å skape tidløse, monumentale verk, men innfanges av klisjeene de vil ødelegge.
Vi har snakket med regissøren bak kjente filmer som Basic Instinct, Total Recall og Starship Troopers. Paul Verhoeven forteller om sin nye film Black Book som tar et oppgjør med nederlandsk krigshistorie.
En ny generasjon forfatter og poeter gjør opprør i Vietnam. De angriper og latterliggjør krigsromantikk og sosialrealismen kommunistpartiet hyller. Og får kommunistpartiet til å framstå som et ambivalent og visjonsløst parti. Den nye generasjonen forfattere konfronterer ideologiske og kulturelle tomrommet de kapitalistisk-marxistiske «nytenkerne» i partiet har skapt. Et samlet og selvstendig Vietnam tvinges til å finne sin plass i en globalisert verden.
Etter Ceauşescus fall har også filmkunsten omsider fått en ny vår i Romania. De nye rumenske filmene preges av en tett fiksjon som holder seg til tidens enhet. I Cristian Mungius kinoklare 4 måneder, 3 uker og 2 dager får vi solide doser både av angst, ekkelhetsfølelse og situasjonskomikk. Med Ceauşescu-regimets tyranniske abortlover som bakgrunn, forteller filmen med sitt mikropolitiske perspektiv en nesten like skremmende historie som den sterke DDR-dystopien De andres liv.
Noen filmer klarer å endre historiens gang. Den aktuelle No End in Sight kan være en av dem. Dokumentarfilmen om USAs okkupasjon av Irak har rystet mange langt inn i republikanernes rekker. Snart kommer den på NRK.
Le Monde Diplomatique har mødt den efterhånden verdenskendte engelske filosof Simon Critchley på Square Hotel i hjertet af København omgivet af Danish Design, metropolens energi og Københavns Dokumentarfilmfestival hvor Critchley vil give sit bud på politisk modstand i dag.
Wong Kar-Wais filmer har en billedskjønnhet som få andre kan konkurrere med. Nå har han forlatt sitt Hongkong og dratt til Hollywood for å lage film. My Blueberry Nights er blitt en cinefil kaféfilm med innslag av road movie og skillingsvise, som verken mangler kamerapoesi eller forførende fargebruk. Men er dette nok til skape en god film?
