En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Tim Burton prøver i sit bud på Sweeney Todd-myten at kombinere sang og horror. Burton følger op det seneste årtis forsøg på at revitalisere musicalgenren med så forskellige værker som Lars von Triers Dancer in the Dark og Baz Luhrmanns Moulin Rouge. Hos Burton fungerer det kun momentvist. Men han iscenesætter med stor begavelse og overbevisende atmosfære London som forfaldets og det makabres centrum. William Blake ville juble.
Er høyhus løsningen på befolkningsveksten og miljøproblemene? Skyskrapere krever enorme ressurser og ser ut til å fornekte byen snarere enn å utvikle dens særegenheter. Kan skyskraperen være mer enn en fallos for en megaloman kapitalisme?
Veteranen Sidney Lumet lever fortsatt i beste velgående og beviser at filmkunsten er et land der også gamle menn har noe ugjort. Before the Devil Knows You’re Dead handler om et absurd ran som blir en familietragedie vondere enn noen mafiafilm. En gresk tragedie om den amerikanske drømmens kollisjon med skjebnen, og amerikanske realiteter.
Teaterstykket Jesus Kristus Frelseren kan ses som Klaus Kinskis anarkistisk-kristne-revolutionære-politiske testamente, hvor han for egen pen giver et bud på en ikke-ideologisk kristen etik. Men kan man overhovedet skelne Jesus fra Kinskis egomaniske portræt?
Danske Søren Kragh-Jacobsen har med sin nye film i Berlin truffet et svært aktuelt og ømtålig politisk tema: overvåking og terror.
Er det mulig å få sans for et globalt fellesskap, med en verdensfølelse og kosmopolitikk som strekker armene ut til verdens «fordømte»? Carsten Juhl foreslår en absolutt asylrett, flyktningens rett til å desertere, og en kobling av kunst og økonomi. Han går til frontalangrep på lummer nasjonalisme og ser heller for seg en global allianse mellom EU, India og Afrika.
Den amerikanske forfatter William S. Burroughs er den moderne tænker for den upersonlige magts virke. Le Monde Diplomatique har besøgt den danske filminstruktør og forfatter Lars Movin for at tale om William S. Burroughs med udgangspunkt i hans og Steen Møller Rasmussens nye film Words of Advice–William S. Burroughs on the Road.
Nakenbildet av Simone de Beauvoir som ble trykket i aviser og magasiner over hele verden i forbindelse med 100-årsjubileet for hennes fødsel, har skapte debatt. Men hvis vi ser videre på hva som blir sagt om filosofen og feministen Beauvoir, virker det som om Det annet kjønn ennå ikke har blitt utgitt. I det franske ukemagasinet Le Nouvel Observateur minimaliseres filosofen og aktivisten Beauvoir til fordel for sladrete framstillinger av hennes kjærlighetsliv. Det virker som hjemlandet ennå ikke er klar for filosofen de ønsker å hylle.
I Ang Lees Lust, Caution (Se, Jie) møter vi den unge, elegante Fru Mak i et japanskokkupert Shanghai, der kompliserte politiske og personlige spill utfolder seg mellom kollaboratører og motstandsbevegelsen. Filmen ble belønnet med Gulløven i Venezia i 2007. Priser er ikke noe nytt for den taiwanske regissøren. Fornuft og følelser, Snikende tiger, skjult drage og Brokeback Mountain er alle blitt belønnet med Oscars. Men hva er spesielt prisverdig med hans nye krigs- og pasjonsdrama fra Shanghai og Hong Kong?
Kapitalismen har fået mange navne: netværkskapitalisme, kognitiv kapitalisme, kreativ kapitalisme, katastrofekapitalisme, karaokekapitalisme og coolkapitalisme. Uanset hvad man foretrækker invaderer økonomien ikke længere kun vores arbejdsliv men hele vores eksistens. Den vareliggør sproget og intimsrelationer. Terapi og coaching tilhører nu medarbejderrollen og virksomheden ligner efterhånden en menighed. Walter Benjamin hævdet for snart 80 år siden at kapitalismen er den mest ekstreme kult verden har kendt. Og nu ser vi netop at den har overtaget religionens vigtigste opgaver om selvrealisering og frelse. Har økonomien overhovedet længere en grænse, eller skal vi få kapitalismen til at accelerere på andre måder som kræver ny opfindsomhed og varsomhed?
Humanitære Canada står for fall i en ny samling tegneseriereportasjer. I boken Extraction! rettes det et kritisk fokus på bergverksnasjonens aktiviteter innenfor utvinning av gull, bauksitt, uran og olje. Hva kan tegneserieskapere tillate seg, hvis de samtidig vil gjøre krav på journalistisk integritet?
Vi blir støtt og stadig påminnet om at vi lever i individualismens tidsalder. Men hvor individuell er denne individualismen?
There Will Be Blood er det største oljeeventyr på lerretet siden Giganten. Det har blitt en episk film om en nybrottsmann og klassisk kapitalist i Max Webers forstand. En storslått film, men uten de kunstneriske høydene regissør Anderson tidligere har nådd.
I Erik Nietzsche – De Unge År portrætteres Lars von Triers tid på Den Danske Filmskole i slutningen af 70’erne og begyndelsen af 80’erne. Filmen kan ses som en nøglefortælling, hvor man kan muntre sig med at genkende virkelige personer, som karikeres og til tider latterliggøres. Eller man kan se filmen som en dannelsesrejse gennem skolesystemet, hvor en kejtet og uskyldig dreng transformeres til en viljestærk, kompromisløs men også opportunistisk kunstner.
Den amerikanske independentfilmen har passert middagshøyden, og blitt fanget opp av den kulturindustrien den var en reaksjon mot. Nå viser den engasjerte og engasjerende dokumentarfilmen seg som en verdig arvtaker.
Storbritannias nye terrorlovgivning førte til at Samina Malik ble dømt til ni måneders fengsel for noen bøker og et internettalias.
Her skal det handle om noen bemerkelsesverdige (men ikke nødvendigvis gode) filmer fra 2007, fortrinnsvis fra årets siste måneder–filmer som vi av ulike grunner ikke har hatt anledning til å anmelde. Tre mafiafilmer, to fra New York, to med russisk mafia i hovedrollen, og en tidligere mafiafilmkonge med psykolingvistisk drama fra Romania.
Klimaendringene setter spor i vidt ulike animasjonsfilmer: Internasjonale miljøorganisasjoner lager filmer som skal vise konsekvensene av klimaendringer og motivere til handling. En ny musikkvideo behandler temaet på surrealistisk vis. Og en kinoaktuell japansk familiefilm skildrer klimakampen allegorisk som en fantasyfortelling.
Det er få romanfilmatiseringer som tilfører fortellingen særlig mer enn en serie illustrasjoner.
Om forlatelse er en overraskende god adaptasjon av Ian McEwans roman med sammen navn.
Men hva bør vi forvente av en adaptasjon?
Av uante grunner vil ikke Paul Verhoevens nye film Black Book bli satt opp på kino i Norge. Men den kom nå nettopp på DVD og vi gir den her det fokus den fortjener. I filmen fortsetter den hjemvendte Hollywood-regissøren sitt kritiske arbeid. Denne gangen dreier det seg om skyggesidene i hans fødelands historie. Med sin ironiske, men langt fra kyniske filmkunst, forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag (1944–45). I fortellingen om jøden som forelsker seg i en nazist, vendes rollene stadig om. Motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser. En scenebevisst Verhoeven sniker seg stilsikkert inn Hitchcock-tradisjonen.
I’m Not There av Todd Haynes og We Own the Night av James Gray viser hvor den nyklassiske amerikanske filmen står i dag. Begge forsøker å skape tidløse, monumentale verk, men innfanges av klisjeene de vil ødelegge.
Vi har snakket med regissøren bak kjente filmer som Basic Instinct, Total Recall og Starship Troopers. Paul Verhoeven forteller om sin nye film Black Book som tar et oppgjør med nederlandsk krigshistorie.
En ny generasjon forfatter og poeter gjør opprør i Vietnam. De angriper og latterliggjør krigsromantikk og sosialrealismen kommunistpartiet hyller. Og får kommunistpartiet til å framstå som et ambivalent og visjonsløst parti. Den nye generasjonen forfattere konfronterer ideologiske og kulturelle tomrommet de kapitalistisk-marxistiske «nytenkerne» i partiet har skapt. Et samlet og selvstendig Vietnam tvinges til å finne sin plass i en globalisert verden.
Etter Ceauşescus fall har også filmkunsten omsider fått en ny vår i Romania. De nye rumenske filmene preges av en tett fiksjon som holder seg til tidens enhet. I Cristian Mungius kinoklare 4 måneder, 3 uker og 2 dager får vi solide doser både av angst, ekkelhetsfølelse og situasjonskomikk. Med Ceauşescu-regimets tyranniske abortlover som bakgrunn, forteller filmen med sitt mikropolitiske perspektiv en nesten like skremmende historie som den sterke DDR-dystopien De andres liv.
