I kølvandet på den mikroelektroniske revolution er et stadigt større antal mennesker og deres arbejdskraft blevet overflødige og ude af stand til at få adgang til den værdi, der skabes. Er det virkeligt muligt ikke blot at gentage den avisdresserede opinion, når desinformationen råder og alt forsøges reduceret til «kamp mellem civilisationer»?
Med utgivelsen av Guy Debords samlede verker, har man nå fått tilgang til en rekke upubliserte skrifter. Han er kjent for tidlig å ha kritisert mediesamfunnet, for vår besettelse av den «evige nåtiden» og hvordan varelogikken har bredt seg over alle aspektene ved hverdagslivet, og at fritiden den tekniske utviklingen har skapt, ikke har gitt nye friheter, men snarere en utvidelse av «skuespillsamfunnet».
Filmen foregreb det moderne arbejdsliv og den moderne mediekultur præget af opmærksomhedsøkonomier, interaktivitet og mødetilstande. Men er vår tids billedunivers den globale kapitalismes kampplads for den permanente krig og kamp om selve vores opfattelse og hvordan vi ser?
nettserien Shooting War angriper der de etablerte avistegneseriene ligger lavt. Med handling i år 2011 er serien et satirisk bombardement av «krigen mot terror», men diskuterer også nyhetsformidlingens kår når alle skal blogge.
Er psykisk syke farligere enn vanlige dødelige? Nei, alle studier viser at proporsjonalt sett begår den «vanlige» befolkningen flere forbrytelser. I virkeligheten stiller samfunnet først og fremst spørsmålet om de psykisk syke fra et sikkerhetsperspektiv.
Både Vassilij Kandinskij og Arnold Schönberg brøt ned århundrelange konvensjoner. Deres utvikling dominerte den vestlige kunsten mens de levde, og innflytelsen deres fortsetter den dag i dag. Kandinskij stilles nå ut på Tate Modern og konserter med verk av Schönberg, som hadde innflytelse på maleren, framføres i London.
Arkitekten David Chipperfield bygger Tysklands nye templer. Nå åpner det nye museet for modernistisk litteratur på Schillerhøyden i Marbach–et hjem for modernismens litteratur, for manuskripter, typoskripter, dagbøker, skriblerier og notisesker. Chipperfield har blitt skjelt ut som «pinglete ruin-romantiker». Men ifølge ham selv, gir han avkall på all form for historiefetisj. Han gjør som italienerne som forstår seg på retusjeringskunsten–de tilpasser det nye til det gamle.
Daniel Defert deltok på det fransk-norske seminaret Foucaults aktualitet i Paris 16. til 19. juni i fjor på Maison des sciences de l’homme. Innlegget hans het «Foucault at work». Det som her oversettes her er en kortere versjon på fransk, men verken foredraget på engelsk eller denne franske versjonen som her foreligger på norsk har vært publisert tidligere.
To af den tidlige netkunsts sande pionerer udstiller nyere værker i København og viser en udvikling af kunstarten hinsides mediespecifikke problematikker mod en mangefacetteret kritisk og kreativ udforskning af teknologikulturen, urbane rum og sociale systemer. Gennem subtile kidnapninger og direkte udfordringer af bevidstheden, spørger udstillingen til de begærs- og magtmekanismer, der styrer politiske realiteter og ikke mindst vores forestillinger om og engagement i dem.
En nyligt åbnet udstilling på Lunds Konsthall giver anledning til diskutere Gustav Metzgers vidtfavnende historiske værk og dets mangfoldige forbindelser til samtidskunstens tematiseringer af miljø, teknologi og markedet. Dette er manden som har brugt tombomben som en implicit referenceramme, satt fokus på krigsindustriens negative effekt på den teknologiske udvikling, forbrugskulturens forurening af miljøet og nazisternes jødeforfølgelse. Manden som var en inspirationskilde for så forskellige folk som Pete Townsend fra The Who og William Bourroughs. Få kunstnere, hverken dengang eller i dag, formår som Metzger at skabe kunst uden samtidig at skabe objekter, der tjener institutionens økonomi.
TEGNESERIER. De siste årenes råeste nordiske satireserie er Jørgen Bitschs OverDanmark. Nå er stripene samlet i eget album, en tragikomisk kavalkade over absurd retorikk, grådighet og manipulasjon. En usedvanlig oppsummering av dansk politikk i perioden 2003-5.
I fotografiene til den iranske kunstneren Shadi Ghadirian befinner den moderne kvinnen seg i historiske kulisser. Hun snakker ikke om slør, men om kvinner, ektefeller, husmødre — en global problematikk. Møter hun samtidig et vestlig blikk som kategoriserer henne? Ifølge Ghadirian krever den vestlige kunstscenen at hun gjør noe som direkte dreier seg om hennes situasjon som kvinne i Iran.
Hvem andre enn Warhols formår at vise verden i sin kølige bogstavelighed og gådefuldhed uden at omdanne den til en mediesensation?
Det eneste tema Louis Bunuel var interessert i å lage filmer om, er de man aldri diskuterer i såkalt dannet selskap – nemlig, sex, religion og politikk.
The Société Anonyme: Modernism for America er vesentlig og opplysende for å forstå ny utstillingspraksis, presentasjon, mottagelse og tolking av modernismen i Amerika.
Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.
Udstillingen Rembrandt? Mesteren og hans værksted på Statens Museum for Kunst i København, viser en trend som man har kunnet iagttage i en række udstillinger af «Old Masters» i nyere tid
Alexei Monroe, Short Circuits Series, MIT Press, London 2005, s. 314.
Gerald Raunig, Verlag Turia + Kant, Wien 2005, s. 260.
Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Ifølge noen utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Men i dag trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere).
The Israeli Anti-Semitic Cartoons Contest.
Etter de mange bokutgivelsene de siste månedene å dømme, er Kina – landet som så lenge ble oversett, nå gjenstand for lidenskapelig interesse i Vesten. Blant denne rikholdige strømmen av bøker, hever John Gittings bok, The changing face of China1 (Kina, et land i endring), seg over gjennsomsnittet. Den tidligere Guardian-korrespondenten i Beijing, som har inngående kjennskap til landet, gir her en historisk oversikt over «de to kinesiske revolusjonene» – den som ble anført av Mao Zedong, og den som ble innledet etter hans død. Gittings tar utgangspunkt i dette «nye Kina», som Den store styrmann «hevdet han ville bygge opp takket være arbeidernes og bøndenes forbund». Og ender opp ved «det nye tusenårets Kina», et land i frenetisk vekst, men hvor arbeiderne lever «en sørgelig tilværelse». Aller verst er migrantenes situasjon, samt framveksten av sosial utrygghet og forurensningsproblemer.Langt fra å presentere et svart-hvitt syn, peker Gittings på mentalitetsendringene og framveksten av nye generasjoner som er mer opptatt av økonomiske goder enn ideologi. Ved å konsentrere seg om globaliseringen og dens konsekvenser for land som Frankrike, har Philippe Cohen og Luc Richard2 tatt på seg å ville beskrive de negative ringvirkningene ved den rivende utviklingen i Kina, så vel innenfor som utenfor landets grenser. Forfatterne støtter seg til gripende vitnesbyrd for å understreke hvordan en liten del av befolkningen tørster etter mer rikdom, et fenomen som står i skarp kontrast til utbyttingen og den ekstreme fattigdommen størsteparten av det kinesiske folk opplever. De avdekker effektivt denne hyperkapitalismen, mot et bakteppe av autoritær kommunisme. De refser begeistringen i den vestlige verden, og særlig da i pressen, for dette nye eldoradoet. Synd at de under sin framstilling innimellom har funnet det nødvendig å diabolisere kinesernes erfaring, som er mer kompleks enn det den later til. Kina sett med kinesernes øyne begynner å stige fram. I sitt utmerkede, ikke helt ferske, arbeid har Chaohua Wang samlet tekster skrevet av om lag femten ulike intellektuelle (fra de sterkt kritiske til de fullstendig integristiske)3 under tittelen One China, many paths. Man bør i tillegg hilse med glede initiativet tatt av forlaget Alternatives Sud, som gir ut kinesiske forfatteres synspunkter på det rurale Kina, den skjeve utviklingen, fagforeninger, kvinner, og så videre. Flere av tekstene er heller konvensjonelle, men alle gir en pekepinn på refleksjonsnivået blant en del av eliten. En annen kineser, som var tvunget til å dra i eksil, Cai Chongguo,4 tegner et langt mørkere bilde av de sosiale forholdene. Ved å engasjere seg i organisasjonen China Labour Bulletin, som har utmerket seg med å avdekke overtrampene mot rettigheter og verdighet som arbeiderne utsettes for, prøver forfatteren å vise at utvikling og økonomisk åpenhet ikke nødvendigvis fører med seg demokrati. Man bør også bite seg merke i de mange nye biografiene som har kommet ut. Her finner man blant annet én om Qu Qiubai5 (1899-1935), heller lærd i sin form, men den beretter om livsløpet til en engasjert intellektuell. Og én om Qiu Jin6 (1875-1907), som anses for å være en av de første kinesiske feministene.Fotnoter:1 Oxford University Press, 2005.2 La Chine sera-t-elle notre cauchemar? Les dégats du libéral-communisme en Chine et dans le monde (Blir Kina vårt mareritt? Liberal-kommunismens skadevirkninger i Kina og ellers i verden), Mille et une nuits, Paris, 2005.3 Le miracle chinois vu de l’intérieur (Det kinesiske mirakel sett innenfra),
I Frankrike er 60- og 70-tallet det naturlige referansepunktet for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forleggeri. Men utviklingen av denne intellektuelle produksjonen blir stadig mer spesialisert, og har store problemer med å nå et større leserpublikum. Andelen slike lesere (de som faktisk leser mer enn 25 bøker i året) har nesten halvert seg fra 22 prosent i 1973 til 13 prosent i 2003. Bøkene er utsatt for hard konkurranse fra andre medier. Industrikonsentrasjon er en tung trussel mot rikdommen og mangfoldet i fransk forlagsbransje.
Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og å skrive bøker. Fondation Saint-Simon oppstod som følge av at de såkalte modernisateurs, modernistene, ble oppløst da den franske venstresiden kom til makten i 1981 og ønsket et «brudd med kapitalismen».
