Kafkas globale forvandling
Franz Kafka er et verdensfænomen som ingen kan eje, en forvandlingsmaskine for alverdens læsere og deres problemer, livsmuligheder, drømme og omvæltninger.
Franz Kafka er et verdensfænomen som ingen kan eje, en forvandlingsmaskine for alverdens læsere og deres problemer, livsmuligheder, drømme og omvæltninger.
Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og å skrive bøker. Fondation Saint-Simon oppstod som følge av at de såkalte modernisateurs, modernistene, ble oppløst da den franske venstresiden kom til makten i 1981 og ønsket et «brudd med kapitalismen».
Filmfestivalen i Cannes fortsetter sin frammarsj med å overdrevent spille på sin legendariske stilling. 4000 filmdistributører er til stede fra hele verden, og årets juryformann er Wong Kar-Wai. Festivalen har henfalt til den «individualistiske auteur-stilen» som gjør det mulig å ta opp all verdens problemer uten å egentlig måtte ta stilling til dem. En vektlegging av form framfor dybde, det individuelle framfor det kollektive, det estetiske framfor det politiske.
Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.
Underbetalte forskere i Storbritannia står uten stillingsvern. Disse forskerne produserer mer og er billigere for universitetene. Og æren for oppdagelser gjort av den «prekære» ansatte tilfaller gjerne forskningslederen.
Dagens intellektuelle i Frankrike nyter anerkjennelse, makt og medias gunst, om enn ikke i den grad deres store forgjengere gjorde det.
Det politiske er hva som konstituerer eller skaper former for våre vaner, våre tenkemåter, og problematisere våre væremåter slik vi stadig lar oss forme av rådende normer og doxa. Bli med, jeg inviter deg på en konferanseopplevelse.
Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Ifølge noen utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Men i dag trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere).
Udstillingen Rembrandt? Mesteren og hans værksted på Statens Museum for Kunst i København, viser en trend som man har kunnet iagttage i en række udstillinger af «Old Masters» i nyere tid
Alexei Monroe, Short Circuits Series, MIT Press, London 2005, s. 314.
Har psykoanalysen gått ut på dato eller er det først nå at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett? Vår tid preges mer og mer av å leve i drømme, av dagdrømmer, av mediene og datamaskinenes virtuelle verdener. Kan vi i dag bedre tre inn i Freuds drømmetydning, hans «traumarbeit» med basis i traumatiske møter? Og kan traumer vi konfronteres med i drømmen egentlig være mer reelle enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv? Vi kan i dag øyne en Freud langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud tilpasset i dagens «skuespillsamfunn».
Gerald Raunig, Verlag Turia + Kant, Wien 2005, s. 260.
Estetikk har i løpet av de siste 20 årene blitt det fremste stedet der tradisjonen for kritisk tenkning er forvandlet til en drøftelse av sorg, mener Jacques Rancière, mens Alain Badious holder fast på at kunsten i seg selv er en sannhetsprodusent.
Dypøkologien, slik Arne Næss og andre har utviklet den, har vært inspirert av ideer hentet fra den hollandske 1600-tallsfilosofen Spinoza. Men trenger ikke dypøkologien å hente inspirasjon fra en mer moderne og mer eksplisitt samfunnskritisk tenkning? Hos den tyske filosofen Adorno finnes det ansatser som kan bidra til å unngå noen av dypøkologiens vanligste fallgruber.
Pop. Mark Francis (red.) med tekst af Hal Foster, Phaidon, New York 2005, s. 304.
Hans Bellmer var den som utforsket seksualdriften og angsten til sitt ytterste. En psykologisk og kunstnerisk oppdagelsesferd.
Ifølge David Held viser det 20. århundredes statshistorie at stater ikke er i stand til at løse globale spørgsmål alene–end ikke rettighedsspørgsmål indenfor deres egne territorier. Vi er tvunget til at blive kosmopolitter, selv om en kosmopolitisk kultur vil tage nogle generationer at opbygge. David Held (1951-) er professor ved London School of Economics. Han er forfatter til bl.a. Models of Democracy (1996), Global transformations (1999), og senest The Global Covenant (2004).
FOTO. Det britiske samtidsfotografi indeholder alle facetter. Fra subtil politisk til morsom satirisk. Fra det voyeuristiske peep til det storladne landskab.
En samtale med forfatteren Peter Handke om lysten ved å skrive, å våge seg innpå fiksjonen, hva bildene gjør med oss, kampen om oppmerksomhet, om bokhandlere og ungdomsbegeistring. Dessuten om hans besøk hos Milosevic i Haag, om hans forsvar av serberne og hans reise til flyktningene i Serbia. Peter Handke er en av Europas mest kjente, og omdiskuterte, forfattere.
Centre Pompidou viser for tiden en utstilling over Charlotte Perriand (1903-99), en av pionerene i utformingen av modernismens design og arkitektur. Selv om hun tidligere er mest kjent for sin design, fokuserer utstillingen på hennes boligarkitektur. Hun samarbeidet med le Corbusier, men hennes politiske engasjement fikk henne til å bryte med ham.
Hva er egentlig grensene for ny arkitektur? Hallstein Guthu's boligprosjekt på vannet er en nyvinning i grenseland mellom båt og bolig.
Portrett av en palestinsk «terrorist» – Leila Khaled. Filmskaperen setter spørsmålstegn ved terrorismen som legitimt middel i løsningen av konflikter. Hvor langt kan man gå for å forsvare friheten.
Nam June Paik var ikke blot videokunstens fader. Med sine kombinationer af træk fra kompositionsmusik, performance og medieteknologi, og af østlige og vestlige tankesystemer, var han en af det 20. århundredes betydeligste avantgardekunstnere. Som installationskunstner svingede Paiks værker mellem mellem Zen-inspireret enkelhed og spektakulær monumentalisme. Dessuten advarede Paik imod intelligentsiaens arrogante venden ryggen til populærkultur og massemedier. Han døde 29. januar, 73 år gammel.