FNs panamerikanske røtter
I 1890 inviterte USA til et møte med de latinamerikanske landene. USAs ambisjon om å sikre kontroll over sin «bakgård» mislyktes, i stedet oppsto en tvetydig panamerikanisme som la et fundament for FN.
De siste skrittene mot menneskelig seleksjon
De genetiske verktøy vi har i dag åpner for at menneskearten kan fjerne seg fra homo sapiens på få generasjoner.
Genredigering
Hvordan endre et bestemt gen i det enorme DNA-molekylet? Med molekylærverktøy kalt nukleaser som gjenkjenner den bestemte sekvensen og klipper de to DNA-strengene på riktig sted. Metoden ble mulig for over tretti år siden med oppdagelsen av meganukleaser i gjærsopper, og senere med framstillingen av kunstige nukleaser kalt «zinc-fingre» på midten av 1990-tallet, og siden 2010 med avledede bakterie-aktivatorer. Bakterienukleaser kalt Cas (akronym for «Crisp-associated») har de siste årene gjort «redigeringen» langt lettere. Crispr er et akronym for det gåtefulle Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats – «Klynger med korte palindromiske gjentakelser med regelmessige avstander» – noe som kanskje høres mer ut som et litterært eksperiment à la Georges Perec enn molekylærgenetikk. Disse nukleasene blir enten injisert i levende celler eller, mer vanlig, syntetisert av disse cellene etter å ha gitt de midlertidig de nødvendige genene. Når DNA-molekylet er klippet på det ønskede stedet, kan man velge hvilken type reparasjon man ønsker. For eksempel inaktivere et skadelig gen ved å la sammenspleisingen skje av seg selv. Eller reaktivere et defekt gen, ved å gi cellene et DNA-segment med den riktige sekvensen. Eller modifisere funksjonen eller produktet av et gen ved å gi DNA-segmenter laget for formålet. Mulighetene er uendelige. Før man bruker de genetisk modifiserte cellene, forsikrer man seg med en resekvensering av hele genomet (eller lignende prosedyrer) om at den ønskede modifiseringen er til stede og at ingen andre uønskede endringer har skjedd. Jacques Testart er biolog, forskningsdirektør emeritus ved Institut national de la santé et de la recherche médicale (Inserm).
Det tomme sentrum
De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt ute på høyresiden drømmer Alternative für Deutschland og de nye høyreradikale bevegelsene om å bli den store kulturelle og politiske motmakten
Politikk for avpolitisering
«Politikken for avpolitisering og demoralisering» har vunnet en solid seier, men kampen har bare så vidt begynt.
Kapitalisme forklart med ketsjup
Et vanlig glass med tomatpuré inneholder to århundrer av kapitalismens historie.
En verden på autopilot
Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i sin siste bok. Hva betyr kritisk tenkning i en tid der styringen stadig oftere er overlatt til automatiske systemer som er i ferd med å løpe løpsk?
Sentrumspopulisme
En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstre-siden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme.
De glade årene
I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen». De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er like ribbet for forestillingsevne og karisma, vil nå videreføre sin forgjengers politikk. At
En god business
Humanitære katastrofer er ikke katastrofale for alle. Konsulentselskaper, supermarkedkjeder, finansselskaper og møbelgiganter prøver alle å få innpass i det humanitære milliardmarkedet.
Moskvas myke makt
«Propagandakanalen» RT forsøker å ta opp kampen mot de store vestlige nyhetskanalene. Kanalen får stadig flere seere i USA og Europa med en redaksjonell linje som er åpenlyst kritisk til Vesten.
Det utenkelige
Partiene er i oppløsning, i likhet med tilliten til det politiske systemet. Etter Trump og brexit er det utenkelige ikke lenger fullstendig usannsynlig i Frankrike.
Fra den kalde krigen til invasjon av Irak
Internasjonale medier er blitt hovedvåpenet i jakten på innflytelse.
Motsatsen til CNN i Syria
Dekningen av erobringen av Aleppo viste to tv-kanaler med diametralt motsatt innstilling.
Noen lærer aldri
I valgtider snakkes det ofte om å «reorientere» EU. Forsettet er prisverdig, men man bør lære av erfaring.
Utenfor systemet
Emmanuel Macron er et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken.
FN-kamp mot drapsroboter
De første formelle drøftingene i FN om forbud mot såkalte drapsroboter skal finne sted i Genève i april. Uten en enighet om sterke begrensninger kan virkeligheten snart minne om Terminator med maskiner som dreper på egen hånd.
Kunsten å blåse opp trusler
På tross av nedtrapping i Irak og Afghanistan er de amerikanske forsvarsutgiftene på vei opp. Og NATO-landene har lovet å bruke to prosent av BNP på forsvar. Det eneste som mangler er en reell «eksistensiell trussel».
Amerika først
Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt.
Den kommende krisen
«Hvis jeg for åtte år siden hadde sagt at vi vil komme oss ut av en stor resesjon, ville dere svart at jeg var for ambisiøs,» skrøt Barack Obama i sin avskjedstale. Men finanskrisen ligger på ingen måte bak oss.
Om å sivilisere sivilisasjonene
Å påta oss ansvaret for miljøkatastrofen kan være en slu måte å unngå å erkjenne katastrofens virkelige dimensjoner på. Vi liker å være skyldige, for hvis vi er skyldige, da avhenger alt av oss.
Det vi (virkelig) har behov for
Etterkrigstidens kapitalisme var basert på et umettelig forbruksbegjær, som nå blir stadig mindre forenlig med planetens ressurser. Vi må revurdere hva vi har behov for, for å skape et tilfredsstillende og bærekraftig samfunn.
Murer og våpen
På nesten alle kontinenter reises det nye murer og grensebarrierer, og militærutgiftene øker like ufortrødent.
Verken stat eller kapital
Fellesgoder og allmenninger er blitt populære begreper i Europa. Studier av felles forvaltning avkler myten om at privatiseringen gir mest effektiv bruk av ressurser. Samtidig sår begrepene også tvil om statens rolle, på godt og vondt.
Antipolitikk
Etter flere tiår med økende ulikheter, fallende lønninger og en stadig mer arrogant elite har mange amerikanere åpenbart villet sprenge hele systemet med en dynamittkubbe kalt Donald Trump. Valgresultatet skriver seg inn i en lang rekke «proteststemmer» både til venstre og høyre – fra Syriza i Hellas, Podemos i Spania og entusiasmen rundt Bernie Sanders til brexit og de høyreradikales frammarsj over hele Europa. På godt og vondt har ingen av protestene ført fram. Med Trump kan det endre seg. Endring som noe mer enn vage valgløfter ligger åpenbart i tiden. Endring til det bedre eller det verre. Det skremmende er at det kan se ut som om sosial-liberalerne i sentrum foretrekker det verre. I Demokratenes primærvalg strømmet folk til Bernie Sanders’ valgmøter, men i stedet for å gripe tak i den enorme entusiasmen og bygge en virkelig folkebevegelse ble kandidaturet hans unisont motarbeidet av den amerikanske pressen og partiledelsen. Deres kampanje mot Sanders var som et ekko fra Labour-ledelsens behandling av Jeremy Corbyn, hvor de gamle partitoppene heller vil senke hele partiet enn å tenke at en nyvalgt partileder som har doblet partiets medlemstall også burde ha gode sjanser til å vinne valg. Hovedkritikken mot både Sanders og Corbyn har vært at de ikke er «valgbare»: Sosialister vinner ikke valg, verken i USA eller i Storbritannia. Men det er nettopp politikken deres som har gjort de to gamle traverne populære, ikke personlighetene deres. De som derimot presenteres som valgbare har en påfallende mangel på politikk. Clinton gikk tilsynelatende til valg med CV-en i hånda som om det hele var et langtrukket jobbintervju hvor hun var overbevist om at hun var den best kvalifiserte kandidaten til stillingen. Som et tegn på hennes innholdsløse kampanje prøvde hun ut ikke mindre enn 85 slagord før hun falt ned på det intetsigende «Stronger Together». Kampanjelederen hennes måtte til og med spørre hva som skulle være hennes budskap (se side 12–13). Alt syntes å hvile på at hun, i motsetning til sin motstander, var en valgbar person med mye erfaring. Det postpolitiske samfunn møtte det postfaktuelle. Det påfallende med Trump er at han tross alle selvmotsigelsene og de hårreisende uttalelsene sine skilte seg ut fra Clinton ved at han faktisk kom med politiske forslag – en hel haug, selvmotsigende, barnslige og skremmende, ja, men det lignet politikk. Hans lemfeldige forhold til fakta er en integrert del av denne politikken. Han er selv budskapet: en forretningsmann som tar alle snarveiene, lyver og jukser for å ivareta sine interesser. Han gikk til valg på å gjøre det samme for nasjonen og forvandle klisjeen om nasjonalstaten som et AS til noe mer enn en loslitt metafor. Trump er et nasjonalkapitalistisk svar på en økonomisk og politisk krisetilstand, en autoritær bedriftsleder satt til å lede en demokratisk stat. © norske LMD Remi Nilsen er redaktør i norske Le Monde diplomatique