Hvordan forsvare kollektiv eiendom når regjeringer legger offentlige tjenester og naturressurser ut på billigsalg for å «balansere» budsjettene? Begrepet fellesgoder kan overskride ideen om at valget står mellom privat eller offentlig eierskap.
Markedet for antipsykotika har vært et av USAs mest lønnsomme i femti år. Da Obama reformerte det amerikanske helsesystemet i 2009 ble 544 millioner dollar brukt for å sikre interessene til forsikringsbransjen og legemiddelindustrien.
Endre politikken, skape likestilling, oppfinne nye styringsformer, deltakelse fra folket. I 1871 gjorde pariserne opprør for å gi konkret innhold til disse i dag forslitte slagordene.
Europeiske venstrepartier våger ikke å utfordre den rådende økonomiske orden. I beste fall lover de å lappe sammen systemet, men som oftest forsøker de å vise «ansvarlighet» med å anbefale de samme hestekurene som høyresiden. Hvor lenge kan dette politiske spillet vare etterhvert som folkets sinne stiger?
Etter at arbeid og tortur har blitt outsourcet, etter at ekteskapsbyråer har outsource dating, ser amerikanerne at de i lang tid også har latt sitt politiske engasjement bli outsourcet. De vil nå ha det tilbake.
Mens hungersnød herjer på Afrikas horn, er forskere opptatt med å gjenopprette den økologiske balansen. For å hindre ørkenspredning og øke matproduksjonen har flere afrikanske land lansert et prosjekt om en grønn mur tvers over kontinentet.
Hva vil det si å være til venstre? Spørsmålet har sjeldent vært mer relevant enn de siste årene.
På begynnelsen av 1980-tallet reformerte revolusjonslederen Thomas Sankara, «Afrikas Che», Burkina Faso. Det kostet ham livet.
Industrimagnaten Henry Ford ville realisere sin drøm om det dydige småby-Amerika i Amazonas.
Det tyske mesterverket Faust har blitt fortolket på svært ulikt vis. Mens det i stor grad ble oversett i Vest-Tyskland, og DDR fortolket Faust som symbol på byggingen av et nytt samfunn, gis Faust i dag et nytt aspekt med den økonomiske krisen: Faust, globaliseringens første entreprenør, er blitt en antihelt.
Obama gikk til valg på «endring», uten å presisere hva det gikk ut på. Når hans første periode nå går mot slutten, er det ikke mange tegn til endring. En annen bevegelse har imidlertid dukket opp i skuffelsen over tingenes tilstand i amerikansk politikk og samfunn.
Mindre enn et år etter selvmordet til Mohammed Bouazizi i Sidi Bouzid, som startet de arabiske opprørene, begir tunisierne seg til stemmeurnene 23. oktober. En forvirrende valgkamp finner nå sted på et bakteppe av sosial nød.
Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.
Einmal ist keinmal, heter det. Det må en andre gang til for å innstifte første som realitet. Sommeren 2011 ligner en gjentakelse av 2008. Igjen faller børsene, det snakkes om «nervøse» markeder og advares om resesjon.
Verdensøkonomien befinner seg igjen på kanten av stupet. Sommeren 2011 ligner mye på høsten 2008.
Bilder av hungersnøden i Afrika går verden rundt. Men det er lite fokus på hvordan matkrisen er knyttet til eiendomsspekulasjon på det afrikanske kontinentet. Etiopia har solgt flere tusen hektar til utenlandske selskaper som erstatter matproduksjon med eksportplantasjer.
I deres iver etter å beskytte den jødisk-kristne arven, er disse nye fanatikerne rede til å forsake selve kjernen i den kristne arven. Den virkelige trusselen mot den europeiske arven er folk som Breivik, selverklærte forsvarere av Europa som dreper «av kjærlighet» til Europa.
Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.
Det skremmende med 22. juli er at det meste av terroristens begrunnelse ikke er ny. Det er ikke en gal manns ville oppspinn, men noe vi har hørt mange ganger før. Å lese seg bakover i nær fortid, setter mange ytringer i et beskt lys.
Krangelen mellom Barack Obama og det republikanske flertallet i Kongressen om hvordan man skal få redusert den amerikanske gjelden, tilslører det som her er det vesentligste: At Obama har gitt etter for utpressingen fra sine politiske motstandere og gått med på at mer enn tre fjerdedeler av budsjettinnstrammingene de ti neste årene, det vil si 3000 milliarder dollar, skal komme fra kutt i sosialbudsjettene. Den amerikanske høyresiden kunne sagt seg fornøyd med denne seieren, men de krever stadig mer. Selv om deres mangel på fleksibilitet risikerer å skade deres popularitet.
Gjeldskrisen har underkastet europeiske stater udemokratiske institusjoner. Folkets skjebne i Hellas, Portugal og Irland bestemmes ikke lenger i parlamentene, men i korridorene til Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF. I Spania, Hellas og England vender folk seg mot systemet og krever reelt demokrati.
Atomkraft representerer et håp om billig og ren strøm i store mengder, for den industrialiserte verdens umettelige appetitt. I veien for dette håpet står den potensielle risikoen, som driver opp kostnadene i Europa, i den grad at markedsøkonomi og atomkraft virker uforenlig. Mens planøkonomien i Asia stormer fram som de nye stormaktene innen atomkraft.
Den økonomiske og demokratiske krisen i EU reiser fire sentrale spørsmål: Hvorfor har en politikk man visste ville lede til fallitt blitt ført med en så åpenlys iver i fire land (Irland, Spania, Portugal og Hellas)?
Noe er råttent i EU. Stéphane Hessel, motstandsmannen som var med å bygge opp den franske velferdsstaten etter andre verdenskrig og utarbeide FNs menneskerettighetserklæring, har gitt navn til bevegelser som langt overskrider den lille pamfletten Indignez-vous!
