Datalagring har i de siste årene ført til at politi, etterretningsvesen og selskaper i Polen, Nederland og Tyskland har forsynt seg grovt av data om nett- og telefonibruk. I flere tilfeller har journalisters hemmelige kilder vært et eksplisitt mål. Personvernforkjempere i Polen mener dagens datamisbruk overgår overvåkningen i kommunisttiden.
I desember 2010 ble Sør-Afrika med i BRIC (Brasil, Russland, India og Kina). Denne utvidelsen skjedde på bakgrunn av en annen gruppe, nemlig den sju år gamle IBSA, som forente toneangivende demokratier i Sør.
Oppvåkningen i den arabiske verden har satt Vesten på sidelinjen ideologisk, realpolitisk og begrepsmessig.
Vestbredden og Israel er i dag i praksis én stat. Dermed er ikke løsningen to separate stater, men én sekulær, flernasjonal stat uten apartheid.
Det fantes ikke rom for kompromisser her, på samme måte som da kommunistregimene ble utfordret på slutten av 1980-tallet. Enten ville hele Mubaraks maktkonstruksjon falle, eller så ble opprøret absorbert og forrådt.
NATO lykkes ikke i Afghanistan, på tross av store amerikanske forsterkninger. Operasjonen kalt «internasjonal sikkerhetsassistanse» (ISAF) har utviklet seg til ren krigføring. Den tilsynelatende håpløse krigen hjemsøker europeiske makthavere og opinion. Dette gjelder særlig Tyskland, som nå har den tredje største styrken i Afghanistan.
I mai 2009 nedsatte Obama en granskningskommisjon for årsakene bak finanskrisen som felte flere store amerikanske finansinstitusjoner høsten 2008. Nylig leverte kommisjonen sin rapport, med to uforsonlige og avslørende verdenssyn.
Først finne ut hva leserne vil ha på bakgrunn av hva de søker etter på nett, for så å hyre inn en mengde lavtlønnede journalister til å produsere stoffet. Dette er prinsippet bak «innholdsfarmene» som brer om seg på nettet.
Så langt har WikiLeaks-saken vært fremstilt som en kamp mellom WikiLeaks og det amerikanske imperiet. Det WikiLeaks truer er imidlertid maktens formelle funksjon. De virkelige målene her er ikke de skitne detaljene og individene som var ansvarlige for dem; med andre ord ikke så mye dem som har makten, som makten i seg selv, dens struktur.
Den ofte nedlatende framstillingen av kvinners situasjon i Afrika, Asia og Midtøsten tilslører kvinnenes egne kamper. Som for kvinner i Vesten er ikke disse kvinnenes vilkår kulturelt uforanderlige. Hele tiden kjempes det for nye rettigheter og mot vold og diskriminering–i så vidt forskjellige land som Rwanda, Afghanistan, India og Marokko.
I mangel av en offentlig helseforsikring må sveitserne tegne forsikring hos private aktører. Prisene og utgiftene stiger stadig. For å dempe prisveksten har myndighetene satset på mer konkurranse på helsemarkedet. Uten resultat. En ny reform skal snart iverksettes, som vil avregulere helseområdet ytterligere.
Under bakken ligger det store mengder kostbare mineraler, over bakken kan en stor elv gi strøm til nesten halve kontinentet. Likevel er statskassen tom, og strømbruddene hyppige. Den demokratiske republikken Kongo illustrerer et afrikansk paradoks. For å nyte av ressursene må kontinentet investere i infrastruktur, særlig på kraftområdet. I bytte mot råvarer bygger Kina infrastruktur. Men tjener befolkningen på det?
Det afrikanske paradokset–landene er svært rike på ressurser, men befolkningen blir bare fattigere–skaper stadig mer uro i Afrika. Mye av bakgrunnen for opprørene som nå sprer seg i Nord-Afrika, ligger i fallende kjøpekraft. Prisene stiger raskere enn inntektene til brorpar-ten av befolkningen.
En sekulær revolusjon er underveis i de arabiske landene. Men etter å ha snakket om demokrati og rettferdighet, er vestlige ledere nå plutselig bekymret.
I 2009 gikk regjeringen i Bern endelig med på å utlevere bankopplysninger til utenlandske myndigheter. Men oppåpningen er heller begrenset, og finansindustrien gjør sitt beste for å lukke døra.
I november førte Unesco «det franske måltidet» opp på listen over menneskehetens immaterielle arv. Men hva er egentlig det franske måltidet, og hvor finner vi det?
Visste du at Russland og Kina ønsker å innføre en ny universalvaluta, eller at det amerikanske forsvaret er verdens største forurenser? Om du ikke vet det, er det ikke din skyld men medienes, skal vi tro organisasjonen Project Censored.
En nettside har fått Obama-administrasjonen til å skjelve. Men uansett hva enn som vil skje med WikiLeaks, kan ingenting hindre framtidige lekkasjer i samme størrelsesorden. I kjølvannet av avisoverskriftene, er et nytt informasjons- og nyhetslandskap i ferd med å få fotfeste.
I oktober 1962 var verden på randen av atomkrig. I forkant av de amerikanske mellomvalgene gjentok John Kennedy til stadighet at sovjetiske angrepsraketter ikke ville bli utplassert på Cuba – og at det ikke ville aksepteres. Moskva ignorerte dette, men visste ikke om de amerikanske erklæringene var beregnet på velgerne eller om de var en reell advarsel. Via hemmelig korrespondanse presiserte hovedpersonene sine intensjoner, og løste krisen. Amerikanerne antydet at de utvilsomt ville gå med på – senere og mer diskret – Moskvas krav, nemlig at NATO skulle fjerne missilene de hadde utplassert i Tyrkia. I et brev til Kennedy signaliserte Nikita Khrusjtsjov at hvis amerikanerne lovet ikke å invadere Cuba så ville han kunne fjerne missilene fra den karibiske øya uten å miste ansikt. Forstyrrer WikiLeaks diplomatiet fra å forhindre krig, som i 1962, eller fra å planlegge krig? For alle lekkasjene blir tydeligvis ikke sett på med samme alvor. Da den serbiske «Potkova-planen» ble oppfunnet av det tyske militæret for å legitimere Kosovo-krigen eller da New York Times ukritisk videreformidlet Pentagons påfunn om masseødeleggelsesvåpen i Irak, krevde ikke Det hvite hus noen sanksjoner. Det hevdes at avsløringene av hvem som har besøkt ulike amerikanske ambassader vil sette de besøkendes liv i fare. Men om denne faren var reell (ingen ofre har så langt blitt rapportert), hvorfor var da hemmelighetene så dårlig beskyttet (se Felix Stalders artikkel på side 6–7)? Hva med den politiske risikoen? Den franske sosialistlederen François Holland som sa til en av George W. Bushs utsendinger i 2006 at den franske regjeringens motstand mot Irak-krigen hadde vært «for åpen», eller den franske sosialisten (Pierre Moscovici) som sa at relasjonen mellom de to landene «alltid var best når venstresiden satt med makten», ville sikkert foretrukket at disse samtalene forble skjult i et par tiår til. ambassadører er imidlertid ikke vanlige budbringere. For å vise seg dugelig kan de overdrive holdningene personene de møter har til sitt hjemlands posisjoner. Utsagnene som tilskrives diplomatenes samtalepartnere har ikke blitt bekreftet av de som skal ha uttalt dem. Begrunnelsen for å publisere dem er åpenbart at de later til å skrike av sannhet, det vil si at de samsvarer med det man allerede antok. Trusselen mot USAs sikkerhet tar den amerikanske forsvarsministeren Robert Gates med stor ro: «Fakta er at regjeringene handler med USA fordi det er i deres interesse, ikke fordi de liker oss, ikke fordi de stoler på oss, og ikke fordi de tror vi kan holde på hemmeligheter.» Oversatt av R.N.
WikiLeaks viser at indignasjonen er en politisk kraft på godt og vondt.
Respekt for identitet og kultur, mistro mot progressiv tenkning, kritikk av rasjonalisme og universalitet. Dette er noen av kjennetegnene til en politisk strømning i samtiden. Strømningen oppsto på 1700-tallet som en reaksjon på ideen om det autonome individet, demokratiets hovedprinsipp.
Religionshistorien presenterer ofte monoteismen som en endelig etappe i trossystemenes utvikling. Selv om monoteismen har ekspandert stort, har ikke polyteismen forsvunnet fra vår forestillingsverden. Snarere tvert imot.
I Spania har et åpenlyst konservativt parti samlet Franco-nostalgikere. I Italia har den ene fløyen av det ytre høyre blitt stuerein, mens den andre jobber for separatisme.
Den radikale høyresiden har opplevd en formidabel vekst i Øst-Europa. Retorikken er imidlertid svært forskjellig fra det vesteuropeiske ytre høyre. Uten innvandrere, står striden om de historiske grensene.
