Dagens unge fra middelklassen ser sitt håp om en bedre framtid knuses av arbeidsledighet og en sosial mobilitet som bare går nedover. Sinnet i okkuperingsbevegelsene verden over gjenspeiler et ubehag over en politisk orden som unndrar seg borgernes kontroll og et oligarki som stikker av med samfunnets verdier.
Historien siden den franske revolusjonen viser middelklassen som en viktig, men ustadig maktfaktor. Dens vingling mellom overklassen og arbeiderklassen er fortsatt det uløste problemet for enhver idé om politisk endring.
I slutten av mai samles NATO-medlemmene til toppmøte i Chicago. NATO har gått seg vill i de afghanske fjellene og svekkes av kutt i forsvarsbudsjetter. USA har derfor lansert konseptet smart defense: europeerne tar regningen, mens USA beholder førersetet.
Forandringen er nå. Oppmuntret av valgseieren overtar statslederen styring over sentralbanken, innfører reguleringer på valutatransaksjoner og annonserer at regjeringen vil nasjonalisere en økonomisk nøkkelsektor som ble solgt på billigsalg 13 år tidligere.
Middelklassen blir tilskrevet svært motstridende sosiale funksjoner, enten som stabiliserende i parlamentarisk-kapitalistiske samfunn eller som mer eller mindre smygrevolusjonær i autoritære framvoksende land som Kina.
Al-Jazeera har mistet sin troverdighet som opposisjonell røst i kjølvannet av den arabiske våren. Tv-kanalen forsvarer nå ofte interessene til Qatar og Saudi-Arabia. Samtidig oppstår nye tv-kanaler finansiert av saudisk kapital.
Ikke bare Frankrikes framtid bestemmes av den kommende presidentens valg, men også EUs. Mohammed Merahs drap i Toulouse har midlertidig vendt den franske presidentvalgkampen bort fra de avgjørende økonomiske sakene.
Den greske krisen er ikke et nytt fenomen. Men andre land som har vært tynget under store gjeldsbyrder, har valgt å slutte å betale, slik Argentina gjorde i 1990-2010. Eksemplet viser ikke bare hvilke faktorer som førte til katastrofen, men også hva som kan gi Hellas litt pusterom.
Portugal har ifølge Det internasjonale pengefondet en fordel Hellas ikke har, nemlig «politisk og sosial enighet». Men denne «harmonien» er mindre en beskrivelse av folkets holdning til sparetiltakene landet er påtvunget enn en konstatering av at landets elite er utdannet på samme handelshøyskole.
Den 1. april trådte Det europeiske medborgerinitiativet (ECI) i kraft. Med en million signaturer fra statsborgere i minst en fjerdedel av medlemslandene kan EU-borgere be Europa-kommisjonen foreslå lovhandlinger innenfor de områdene medlemslandene har gitt EU makt. En rekke initiativ er allerede under utarbeiding, blant annet mot genmodifiserte organismer, for innføring av skatt på finanstransaksjoner, for endring av opphavsretten.
Nigeria blir ofte kalt «democrazy» på grunn av den sosiale og kulturelle uroen som preger landet. Nå har Nigeria skaffet seg et monster: Boko Haram. For tolv år siden var dette bare en opposisjonell religiøs bevegelse som forsøkte å fylle et tomrom skapt av venstrepartienes passivitet. Men frankensteinene i regjeringen klarte å gjøre sekten til en geopolitisk innsatsfaktor, til en drivkraft i en like spektakulær som dødelig runddans av angrep og represalier.
Med beskjedne lån skal de fattige frigjøres som næringsdrivende. Men i India har kapitalens logikk seiret: Mikrokredittselskaper har tjente seg søkkrike på å blodsuge samfunnets mest sårbare.
I 2010 mistet EU mer enn fire millioner industriarbeidsplasser og hadde ved utgangen av fjoråret 23,8 millioner arbeidssøkende. Det er på høy tid at Europa begynner å bekymre seg for sin industrielle, vitenskapelige og teknologiske framtid.
Den amerikanske bilindustrien er på bedringens vei. Den tyske eksportindustrien blomstrer. Industri flyttes tilbake. Men bak denne utviklingen skjuler det seg en mindre strålende virkelighet.
Hva skal vi leve av i framtiden? Spørsmålet stilles stadig og som oftest med retorisk intensjon om å skape skremselsbilder. Etter flere tiår med utflytting av produksjon til lavkostland har denne outsourcingen nå blitt et sentralt stridstema i presidentvalgkampene i USA og Frankrike. Insourcing er hovedbudskapet, industrien skal hentes hjem for å reparere skadene etter at finansindustrien utløste den økonomiske krisen i Vesten (se Gérard Duménil og Dominique Lévys artikkel på side 12–13).
Menneskerettighetene respekteres ikke stort bedre i Saudi-Arabia enn i Iran. Er det dermed det wahhabistiske kongedømmets status som verdens største oljeeksportør og USAs allierte, som mirakuløst nok gjør at det spares av «det internasjonale samfunnet»?
«Om det ved Tokaimura eller Fukushima skulle skje en ulykke som fører til nedsmelting av atomreaktorene, vil skadene for det japanske samfunn bli tunge å bære,» skrev forfatteren
Natsuki Ikezawa i 1993. Han skriver her om katastrofen i fjor.
I partikkelakseleratoren i CERN leter man etter den mystiske «gudspartikkelen», Higgs-bosonet, som kan forklare universets egenskaper. Jakten på det uendelig lille gir løfter om en forklaring på det største av alt, selve kosmosets opprinnelse.
De «antikapitalistiske» protestbevegelsene i Vesten er offisielt rettet mot markedets brutale logikk, men er i praksis protester mot den gradvise forvitringen av en privilegert økonomisk posisjon. Det tradisjonelle borgerskapet er i ferd med å forsvinne, til fordel for en ny gruppe lønnsarbeidere: De som gis en merverdilønn i bytte mot sosial stabilitet.
FNs nye generaldirektør for mat og landbruk, José Graziano da Silva, har lovet å prioritere økt matproduksjon i Afrika. Men økt produksjon i seg selv vil ikke forhindre sult, særlig ikke nå når finanssektoren har festet øynene på matvaremarkedene.
For politiske institusjoner er de ubegripelige. For copyright-organisasjoner er de en pest og en plage. «Anonym» er blitt navnet på en bevegelse som bruker enkle verktøy og regler for å koordinere stadig mer politisk motiverte kollektive protestaksjoner, særlig mot autoriteter som forsøker å regulere nettet.
Lønningene er under press i Europa med den tyske modellen. Og massearbeidsledighet er blitt et stadig mer dominerende fenomen. Tiden er inne for å drøfte arbeidets sosiale og omfordelende rolle.
I 1997 introduserte denne avisen ideen om å skattlegge finanstransaksjoner.1 Disse transaksjonene var på den tiden 15 ganger større enn den årlige globale produksjonen. I dag er de nesten 70 ganger større.
Minstelønnen er i dag veletablert. Hvorfor ikke også en maksimumslønn? Før Occupy Wall Street var den tilsynelatende et politisk fantasifoster. Nå støtter forskere opp om ideen, som lenge har ligget i dvale i USA.
