En ny generasjon israelske historikere som ikke er belemret med fortidens synder, er nå i ferd med å avsløre mytene om «uavhengighetskrigen». 14. mai er det 60 år siden Israel erklærte seg selvstendig. 15. mai minnes palestinerne hendelsen som Yawm al-nakba, Katastrofedagen. Hva skjedde forut for og etter opprettelsen av staten Israel?
I august 2007 demonstrerte titusener i Jakarta for gjeninnføring av det islamske kalifatet. Bak disse kravene står Det islamske frigjøringspartiet. Partiet som i lang tid har hatt en heller laber oppslutning, har de siste årene fått en oppblomstring blant frustrerte arabere. Og ikke minst har det blitt omfavnet av forkjemperne for «krigen mot terror» som kan hevde å ha bevis for trusselen om en islamsk konspirasjon om å ta over verden.
Algeries kamp for uavhengighet skulle vise seg å bli svært blodig. Den franske kolonimakten og de franske bosetterne med OAS i spissen slo brutalt ned på enhver motstand. Flere hundretusen algeriere måtte bøte med livet før landet ble uavhengig i 1962. De fleste franske bosetterne dro umiddelbart til moderlandet, tilsynelatende i frykt for represalier, men noen ble igjen. Hva skjedde med dem som ble igjen? Le Monde diplomatique har besøkt de gjenværende «pieds-noirs».
Avraham Burgs Å beseire Hitler har ramaskrik i Israel, men han får også mye støtte fra kvinner og menn som ønsker en grunnleggende reform av staten Israel.
Hvor har det blitt av de progressive kreftene i den arabiske verden? Siden den første Golfkrigen har de arabiske landene i Midtøsten opplevd en rekke store omveltninger. Likevel har de fleste makthavere taklet de politiske og sosiale utfordringene, og klarte å bevare arkaiske strukturer som verken andre verdenskrig eller avkoloniseringen fikk bukt med. Det finnes få effektive opposisjonsbevegelser som kjemper for sårt etterlengtede endringer. Og regimene som så ut til å miste all troverdighet, har spilt kortene riktig i «krigen mot terror». Er alt håp ute for en demokratisering av den arabiske verden?
USA har hatt suksess i Irak de siste månedene. Dødstallene både blant sivile og egne tropper har gått kraftig ned. Mot slutten av 2006 virket situasjonen uutholdelige for de amerikanske troppene, og kravet om tilbaketrekning økte kraftig. Bush nektet å endre kurs. Han har pøst på med soldater og kjøpt seg mange allierte. Men irakerne ser fortsatt på USA som en okkupant med en egen agenda. Noe som viser seg i de daglige strømbruddene, omfattende mangelen på rent drikkevann og manglende helsetjenester. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag?
Etter at det islamske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) vant valget i juli, har fundamentene til den sekulære tyrkiske staten begynte å briste. AKP ønsker å reformere grunnloven for å gjøre den mer demokratisk. Og ortodokse kemalister svarer med å anklage statsministerer Erdogan og president Gül for å ville innføre et Iran-lignende system. Men det dreier seg hovedsakelig ikke statsledernes tro eller militærets rolle som garantist for en sekulær stat. Sakens kjerne er hvor mye makt kemalistene egentlig har. I det sekulære Tyrkia er «kemalistreligionen» overalt, alle tyrkiske landsbyer har en byste av det moderne Tyrkias grunnlegger. Kemalistene kontrollerer ikke bare militæret, men også de hemmelige tjenestene og politiapparatet så vel som store deler av rettsvesenet, universitetene og byråkratiet. Og i øst blir kurderne stadig mer aktive. Le Monde diplomatique har besøkt Tyrkia.
Den tyrkiske hæren trapper opp kampen mot de kurdiske separatisten. På tross av at det ble erklærte våpenhvile i oktober 2006, har det militære nærværet i den kurdiske delen av Tyrkia og langs grensen til Irak økt. Og sammenstøtene inntreffer fortsatt mellom den tyrkiske hæren og PKK. Hærens og medienes krigeriske holdninger står ikke i stil med den reelle trusselen PKKs 3000 soldater utgjør. Den omfattende ødeleggelsesoperasjonen den tyrkiske hæren påbegynte i 1992 har ført til stor utvandring fra de rurale områdene, og svekket den politiske kampen for selvstendighet. Le Monde diplomatique har kjørt gjennom de kurdiske områdene. Vil et selvstendig Kurdistan noen sinne se dagslys?
USA VS. IRAN: For tiden er Iran i USAs øyne den store fienden. USAs språkbruk blir stadig mer aggressiv. Men er Iran virkelig dette skumle, mangehodete uhyret som Washington melder om? Hvor stor er atomfaren? I over 15 år har amerikanske rapporter meldt at Iran ville få atombomben i løpet av to eller tre år. Men Iran besitter fortsatt ikke atomvåpen. I tillegg er landets presteskap splittet over Irans styreform. Bruker Bush Iran som en avledningsmanøver for problemene i Irak?
USAs visjon om «Stor-Midtøsten» har bidratt til å skape en «ekstrem krigssone». Regionen er i dag åsted for en rekke blodige konflikter, der vestlige hærstyrker deltar direkte. Dette er vår tids avgjørende ideologiske krig, sier George W. Bush. Regionen erstattet Latin-Amerika som USAs «bakgård». For Washington finnes det ikke lenger noe palestinsk problem eller noen somalisk statskrise, men en verdensomspennende konfrontasjon mellom det Gode og det Onde. Denne retorikken gir næring til Al-Qaidas propaganda om en krig mot «korsfarerne». Står vi foran en total kollaps i Midtøsten?
Vil «Fredskonferansen» i USA i november fører til en ny mislykket prinsipperklæring? I så fall vil kløften mellom Hamas og Fatah bli enda dypere. Aldri tidligere har palestinerne vært så splittet. Sommerens kamper på Gazastripen har minket presset på de israelske okkupantene, mens de palestinske områdene er blitt til kruttønner som når som helst kan eksplodere. Osloavtalen har ført til en «hegemonisk fred» som tjener israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i regionen. Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler som kun har ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Vil en «Oslo 2» igjen gjøre palestinerne til de store taperne?
Situasjonen er svært anspent i det irakiske Kurdistan. Den tyrkiske hæren truer med massive intervensjoner mot soldater fra Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK). Dette er nok en kilde til ustabilitet i en allerede eksplosiv region. Men hvem er disse mennene og kvinnene som er klare til å dø for å virkeliggjøre den gamle drømmen om en kurdisk renessanse?
Regimet i Egypt fortsetter å slå hardt ned på alle tilløp til protester. På landsbygda kjemper bøndene nå en innbitt kamp for retten til jord. Før revolusjonen i 1952 levde de egyptiske bøndene under svært harde arbeidsvilkår i et tilnærmet føydalt landbruk. Gamal Abdel Nasser mislikte oppblomstringen av en uavhengig bondebevegelse, men han gjennomførte likevel en landbruksreform i 1961. Nå truer nye lovreformer med å gjeninnføre føydale tilstander.
CIA har det siste tiåret utført hemmelige operasjoner mot regimet i Teheran. Men fram til nå har de måtte gå gjennom stedfortredere, som Pakistan og Israel. Bush har nå formalisert disse operasjonene gjennom et «hemmelig» direktiv. Hva vil opptrappingen føre til?
I oktober 2006 ba den daværende franske presidenten Jacques Chirac filosofen Régis Debray om å «gjennomføre en granskning på stedet av situasjonen til de forskjellige etnisk-religiøse folkegruppene i Midtøsten». 15. januar 2007 mottok de franske myndighetene et notat fra Debray om Palestina og farene ved den internasjonale politikkens bedragerske retorikk. Dette notatet har senere blitt referert til i flere offisielle rapporter fra institusjoner som Verdensbanken og FN. Selv om teksten tar hensyn til notatsjangerens strenge regler (kortfattet og forsiktig), mener vi at den gir en nøkkel til å forstå den lange utviklingen i gal retning i Midtøsten. Debray påpeker motsetningen mellom den konkrete, tragiske situasjonen i de palestinske områdene og de internasjonale avtalenes retorisk blendende makkverk. LMD bringer her Debrays tekst.
Finkelstein gir en velbegrunnet analyse av Israels kriger.
Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?
Den kvindelige instruktør Sharareh Attari har fået tilladelse af Ministeriet for Islamisk Retledning og Kultur til at vise sin film om transseksuelle i hjemlandet. Men kun én gang. Iran har siden revolution i 1979 været underlagt islamisk lovgivning, og aktive homoseksuelle kan idømmes dødsstraf. Hvordan kan Irans dybt konservative præstestyre støtte et så kontroversielt fænomen som kønsskifteoperationer? Ud fra et traditionelt islamistisk synspunkt burde et kønsskifte være den ultimative manifestation af en dekadent vestlig kultur.
De amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak har mislyktes med å gjenoppbygge landet. I det siste har historier om grufull inkompetanse og forsømmelser dukket opp. USA har for eksempel brukt penger fra Olje-for-mat-programmet til å gi amerikanske selskaper lukrative kontrakter. Det finnes dessuten dusinvis av eksempler på slurvete arbeid, varer som aldri har blitt levert, og utstyr som aldri har fungert. Og i flere tilfeller har pengene simpelthen forsvunnet. Det er mulig Bush-administrasjonen ikke ser sammenhengen mellom det irakiske opprøret og det bedrøvelige gjenoppbyggingsforsøket. «Frigjøringen» av Irak er ikke lenger noe irakerne tror på.
Tidligere har FN bare opprettet straffedomstoler for å imøtekomme behovet for å dømme de alvorligste internasjonale krigsforbrytelsene–som domstolene utnevnt som reaksjon på den «etniske rensningen» i det tidligere Jugoslavia eller folkemordet på tutsiene i Rwanda. Nå blir FNs spesialdomstol for Libanon den første internasjonale jurisdiksjon som behandler forbrytelser som er «internasjonale» i lys av Sikkerhetsrådets beslutninger–forbrytelser som hittil kun har vært underlagt den libanesiske strafferetten. Det internasjonale rettsvesenet framstår som styrt av politiske baktanker. De syriske myndighetene anser Sikkerhetsrådets opprettelse av en domstol for å være en operasjon rettet mot dem. Hizbollah anser den internasjonale domstolen som et redskap for disse stormaktene. Det at forbrytelsene betegnes som «terrorhandlinger» kan spores tilbake til resolusjon 1595. Eksempelvis tilføyer resolusjon 1636 at mordet på Rafic Hariri er underlagt kapittel VII av FN-charteret.
Som første land, har Norge endte sin boikott av Hamas. Hamas har så langt fått sin legitimitet gjennom krigen mot Israel, men kampen mot Israel viser seg ofte å være sekundær i forhold til målet om å gjøre Palestina til en islamsk stat.
En liten jødisk stat med 5.5 millioner jøder, omgitt av to hundre millioner arabere, gjør hele den arabiske verden til sin fiende. Det finnes ingen garanti for at en slik stat kan overleve. Å redde palestinerne betyr derfor også å redde Israel. Men USA har de siste tiårene aldri tatt hensyn til arabiske og muslimske interesser. De har hatt sine egne motiver for å sikre en stabil oljeforsyning og demonstrere sitt hegemoni som den eneste supermakten. Følgen er at den amerikanske katastrofen i Irak har gitt Iran nye muligheter til å lede den arabiske motstanden under islamsk flagg. Kan dette være grunnen til at den amerikanske presidenten og hans visepresident har åpnet for muligheten til å bruke atomvåpen? Eller kan Saudi-Arabia og Gulf-landene, Egypt, Jordan, kurderne, irakiske og libanesiske sunnier og palestinske fatah-tilhengere med støtte fra USA og Israel, motvirke innflytelsen til det sjiadominerte Iran, alawitedominerte Syria og deres allierte i Libanon, og Hamas i Palestina? For å oppnå en fornuftig løsning må vestlig ledere forstå at Al-Qaida, Baath, Hamas, Syria og Iran ikke kan puttes i den samme kategorien − «ondskapens akse».
Israelske Joseph Cedar vant sølvbjørnen på Berlinialen med filmen Beaufort. Det blåser for tiden en ny vind i israelsk film. Men hvordan forholder de seg til de konfliktfylte realitetene i landet? Mens dokumentaristene er opptatt av hverdagens tragedier og søker etter årsaker til dem, unngår de fleste fiksjonsfilmene direkte referanser til palestinerne og okkupasjonen.
Oslo-avtalens største tragedie fra 1993 var dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, opprettingen av permanente kontrollposter og hovedterminaler som deler landet i bantustaner, samt doblingen av antallet israelske bosettere. 19. februar stadfestet Ehud Olmert og Mahmoud Abbas deres engasjement for en tostatsløsning overfor Condoleezza Rica. Denne prinsipperklæringen har derimot små sjanser for å lykkes–så lenge kolonialiseringen av Vestbredden fortsetter. Det palestinske lederskapet har også sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Nå hever stadig flere heller stemmen for å opprette én felles demokratisk stat med to nasjoner–i hele det historiske territoriet til Palestina. En idé om én stat for alle innbyggerne–muslimer, jøder og kristne. Og dette fordi regionen går mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.
