Kulene som dreper kan være sjia eller sunni, moderate eller radikale, pro-vestlige eller «anti-imperialistiske». Det kan ofrene også. Men regimene som skyter, ligner hverandre. Regimet i Tripoli har dessuten erstattet kallet om verdensrevolusjonen med vakthold ved EUs grenser.
Både i Tunisia og i Egypt grep hæren inn og støtte folkeopprøret mot makthaverne. Hvorfor gleder folket seg når militæret griper inn? Securitokratiene i Nord-Afrika og Midtøsten er bygd rundt et kompleks nettverk bestående av hæren, sikkerhetstjenestene og den politiske makten. Dette er årsaken til at opprørene har fått en vidt forskjellig skjebne i Libya og Algerie enn i Tunisia og Egypt.
I slutten av februar bestemte Det muslimske brorskapet seg for å dannet Partiet for frihet og rettferdighet. Dermed har de fått en politiske gren som kan få stor innflytelse på Egypts politikk, men ikke nødvendigvis i islamistisk retning.
«Det er nok nå, det holder! Vi kan ikke feire i all evighet! Landet må bygges, vi må arbeide!» Bak rattet i bilen sin, noen skritt fra Tahrir-plassen i Kairo, skjeller Mohammed Farid Saad på folk som myldrer i gata og hindrer ham i å komme videre. De er i ferd med å avslutte en lang festnatt, de synger og hamrer løs på ulike, mer eller mindre improviserte, instrumenter. Denne tidlige lørdagsmorgenen 12. februar våkner Egypt etter en tretti år lang natt. Hosni Mubarak dro til Sharm el-Sheikh dagen før. Makten er overdratt til hærens øverste råd. Demonstrantenes viktigste krav er innfridd: Mubarak er vekk. Revolusjonen ser ut til å være over.
Samtidig som forhandlingene om Irans atomprogram startet i Istanbul i januar, dukket det opp noen sensasjonelle avsløringer: Dataviruset Stuxnet som rammet Iran skal ha blitt utviklet i Israel med amerikansk hjelp.
«Den arabiske sjelen er knust av fattigdom og arbeidsledighet,» sa generalsekretæren for Den arabiske liga under toppmøtet i Sharm el-Sheikh 19. januar. Bedre kan ikke frykten til regionens ledere uttrykkes. Hvor stor innvirkning vil den vellykkede revolusjonen i Tunisia få på opprørerne i nabolandene?
Begge land er med i G20-klubben, men Saudi-Arabia, vokter av islams hellige steder, og ateistiske Kina står svært langt fra hverandre, ikke bare rent fysisk, men også ideologisk. Likevel har de knyttet nære bånd de siste ti årene, økonomisk, kulturelt og religiøst, og militært.
Protestbevegelsen i Egypt har vokst jevnt siden 2005, på tross av undertrykkingen. Dette har overrasket hele den politiske klassen, inkludert Det muslimske brorskapet.
Mens enkelte partier på ytre høyre fløy forsøker å bli stuereine og akseptert av de tradisjonelle høyrepartiene, går andre i motsatt retning. Enkelte forsvarer Israels handlinger mot palestinerne, mens andre gjør seg til forkjempere velferdsordninger. Hvordan forstå dagensytre høyre?
Etter at Ahmadinejad ble valgt til president i 2005 har han besøkt de fleste landene i Latin-Amerika. De ideologiske forskjellene er store, men de økonomiske interessene tetter gapet. Alliansen mellom Teheran og Latin-Amerika minner oss om at man i geopolitikken ikke alltid velger sine allierte.
1. september åpnet Emirates en ny rute mellom Dubai og Dakar. Dette er den 19. afrikanske destinasjonen til selskapet som allerede flyr til mer enn 60 land. Emiratet Dubai opplever for tiden en alvorlig økonomisk krise. Sjeik Mohammed bin Rashid al-Maktoum satser nå på at flyselskapet skal få emiratet ut av krisen.
De diplomatiske relasjonene mellom Tel Aviv og New Dehli er mindre enn tjue år gamle, likevel har de to landene bygd et tett samarbeid, særlig på forsvarsområdet.
Parlamentsvalget i Egypt 27. oktober og 3. november er dømt til å ligne på de forutgående med omfattende valgfusk til fordel for president Hosni Mubaraks Nasjonaldemokratiske parti. De vil ikke gi Mubarak reell legitimitet, derfor forsøker han nå å stadfeste Egypts ledende rolle i regionen.
Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.
Lokket av gode lønninger tar syriske arbeidere seg over grensefjellene til Bekaadalen. Her bor de i midlertidige leire og sliter seg ut med innhøsting av frukt og grønnsaker. Sesongarbeidet kan vare flere måneder, eller år.
De siste tiårene har Det muslimske brorskapet vært islamismens talerør, i den arabiske verden så vel som Europa. Brorskapet møter nå sterk konkurranse fra salafi-bevegelsen og deres budskap om å vende tilbake til kildene. Men denne «tilbakevendingen til Koranen» gir ingen beskyttelse mot den arabiske verdens splittelser og ambisjoner.
De tar tak i okkupasjonen av Palestina, de belyser den dunkle israelske virkeligheten, og de opplever stor suksess i inn- og utland. Israelsk filmkunst har de siste årene utviklet seg enormt i sin nådeløse kritikk av det israelske samfunnet.
Innvandrere over hele verden stigmatiseres som «fremmede» minoriteter, men ikke i Abu Dhabi, der majoriteten er innvandrere på tross av svært strenge innvandringslover.
Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å lage en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.
De store pengegavene til Palestina, særlig fra EU, har skapt enklaver av kunstig rikdom på Vestbredden. Samtidig fortsetter israelerne å opprette nye bosettinger, og den israelske hæren gjør seg klar for nye konflikter, i Libanon, Iran eller på Vestbredden, i jakten på en illusorisk avgjørende seier.
Israelerne har nok en gang lykkes med å splitte palestinerne, denne gangen gjennom klasseskiller.
USA er i ferd med å trekke soldatene sine ut av Irak. Parlamentsvalgene i mars vil ifølge Washington normalisere landet. Men spenningene er fortsatt sterke, særlig mellom araberne og kurderne. Valget står også i fare for å svekke sunnimuslimene og de sekulære irakerne ytterligere, og gi legitimitet til et autoritært sjia-regime. For det var ikke amerikanerne som vant freden, men sjiaene som beseiret sunniene.
Den grenseløse spekulasjonens fristed klarte verken å unnslippe den økonomiske globaliseringens luner eller regionale spenninger.
Kurdiske og føderale ledere må snart ta en avgjørelse: Enten inngå en avtale, eller om det ikke lykkes, forberede seg på en ny og blodig borgerkrig.
