Midtøsten – Side 14

Atomstrid skygger for menneskerettigheter

Den iranske fredsprisvinneren og menneskerettighetsforkjemperen Shirin Ebadi mener vestlige mediers ensidige fokusering på atomstrid og Vestens egen sikkerhet gjør at verden glemmer menneskerettighetsbruddene i Iran.–Dette gjelder også norske medier, sier den iranske sosiologen Sharam Alghasi til Le Monde diplomatique. Bare én av syv Iran-saker i norsk presse de tre siste månedene i 2006 handlet om menneskerettigheter eller sosiale forhold, mens hver annen sak handlet om atomstriden.

Ble Arafat myrdet?

Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han myrdet og av hvem? Den første gåten forblir uten svar. Det andre spørsmålet er ikke lenger en gåte takket være Ariel Sharons venn og mest trofaste, og kanskje mest personlige beundrer gjennom et halvt århundre, Uri Dan, journalisten på den israelske høyresiden. Palestinerne har aldri vært i tvil om at statsminister Ariel Sharon drepte lederen deres. Hadde han ikke flere ganger uttrykt at han ønsket å likvidere den palestinske lederen? Hadde ikke Sharon sammenlignet Arafat med Hitler? Uri Dan går enda lengre. 4. november 2004, allerede en uke før Arafats død, fortalte Dan til dagsavisen Maariv at Sharon 14. april sa til George W. Bush i Det hvite hus at han ikke lenger følte seg forpliktet til å holde løftet han hadde gitt tre år tidligere, i mars 2001, om ikke å røre Arafat.1 I en nylig utgitt bok antyder Dan åpenlyst at hans venn likviderte den palestinske lederen.2 «Med en gang Sharon fikk handlefrihet etter møtet med president Bush 14. april 2004, forverret Arafats helsetilstand seg. Arafat ble transportert til militærsykehuset Percy i Clamart (Frankrike) i oktober og døde 11. november. Arafat vendte kun tilbake til Ramallah for å bli gravlagt.» (s. 403). For å sette prikken over i’en skriver Dan: «Min artikkel i Maariv begynner med disse ordene: Ariel Sharon vil bli stående igjen i historiebøkene som den som likviderte Arafat uten å drepe ham». Alluderer de tre siste ordene til metoden? Å likvidere en demokratisk valgt president forutsetter i det minste en stilltiende overenskomst med den amerikanske presidenten. Men Dan avslører at Bush forble ufølsom, da han hørte Sharon snakke om hans intensjoner i forhold til Arafat. Dan skriver: «Uten å gi Sharon grønt lys for å likvidere Arafat, forsøkte Bush heller ikke å påtvinge ham nye forpliktelser.» (s. 401). Dan avslører enda en betydningsfull detalj. Tiden går og Dan spør den israelske statsministeren hvorfor han ikke gjør noe med Arafat: «Arafat verken drepes eller utvises. Har han fullstendig immunitet?» Sharon svarer: «La meg gjøre ting på min måte!» Dan legger til: «Det var uvanlig mellom oss, brutalt stoppet han samtalen vår.» (s. 403). Oversatt av R.N.

januar 2007

Det nye Hamas

Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere

januar 2007

Hizbollah sett fra Midtøsten

Hizbollah har siden organisasjonen ble dannet framstått som et uttrykk for hevn over måten samfunnene i Midtøsten har håndtert den israelske makten. På 90-tallet uttømte sunniislamismen seg i uendelige krangler over de legitime vilkårene for religiøs tilhørighet. Sjiaislamismen ble på den andre siden båret oppe av den iranske staten. Både innføringen av en sjiitisk makt i Irak i mars 2003, Hizbollahs ideologiske, sosiale og militære makt i Libanon, og Irans inntreden som regional makt, legger til rette for de verste framtidsforventningene for sunniislam i regionen.

januar 2007

På halv stang

Når det gjelder moralske verdier har Israel sunket så langt ned man kan komme. Mer enn 60 år etter at landet ble grunnlagt har Israel lykkes verken med å skape et sterkt sivilt samfunn, som er i stand til å stå imot økonomiske og politiske autoriteter, eller å etablere effektive sosialiserende instanser. Den kollektive angsten bidrar til å videreføre troen på militærmakt. Avigdor Lieberman er tilbake i regjeringen.

desember 2006

President Mahmoud Ahmadinejads Iran

Med president Ahmadinejad har maktforholdene i Iran gjennomgått omfattende endringer. Hele det politiske og institusjonelle hierarkiet er fullstendig omrokert, og flere tusen stillinger er blitt besatt av nye embetsmenn. Regimet er helt klart anti-demokratisk. Denne måneden er det regionalvalg og valg til Vokterrådet i Iran. Dermed er det igjen duket for nye konfrontasjoner mellom konservative og reformister. Mens presidentperioden til Khatamis (1997-2005) var svært fordelaktig for de rikeste og middelklassen, lovet president Mahmoud Ahmadinejad derimot et bedre liv for de fattige og kamp mot de rikes mafia. Men prisene på livsnødvendige varer har skutt i været og rammer de fattige. Økningen i oljeprisen de siste årene har også gitt mye makt Irak og deres nye middelklasse. Geopolitisk har dessuten Washington paradoksalt nok gitt Teheran større politisk og militær makt ved å eliminere Irans tradisjonelle fiender (Saddam Hussein i Irak og Taliban i Afghanistan). Irans myndigheter vil nå også erstatte alliansen med Vesten ved å nærme seg «Moskva-Beijing-aksen».

desember 2006

Den amerikanske politikkens støttespillere

Det arabiske mediefeltet endret seg etter at lanseringen av tv-kanalen Al-Jazeera brøt det saudi-libanesiske monopolet i november 1996. I hjertet av Riyadhs propagandaapparat framstiller også Al-Chark Al-Awsats seg selv som «arabernes internasjonale avis». I dag forsvarer en gruppe journalister og intellektuelle den amerikanske strategien i Midtøsten. Radikaliseringen av den nyliberale diskursen i saudiske panarabiske medier har blitt mer verdifull for den amerikanske politikken i Midtøsten etter at amerikanernes egen kommunikasjonsstrategi overfor den arabiske verdenen har mislykkes. I tider med spenning blir spaltistenes mindretallssynspunkter ofte presentert for resten av verdenen som synspunktene til det arabiske flertallet. Spaltistene konstruerer i denne pressen «en imaginær arabisk verden», som var positivt innstilt til den amerikanske krigen i Irak i 2003 og den israelske hærens forsøk på å knuse libanesiske Hizbollah i 2006. Mange feilaktige signaler har blitt sendt til de mediepolitiske miljøene som har utarbeidet USAs Midtøstenpolitikk.

desember 2006

Den palestinske labyrinten

To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.

november 2006

Beirut: sannhet, løgn og videotape

Etter attentatet mot tidligere statsminister Rafic Hariri 14. februar 2005, krevde en større del av den libanesiske befolkningen at de syriske troppene skulle forlate landet. De ville vite «sannheten» om mordet. I flere måneder var det mange store demonstasjoner i landet, som til slutt førte til at den syriske hæren trakk seg ut. En teltlandsby reiste seg på en stor plass i Beirut. Hundrevis av unge libanesere engasjerte seg, diskuterte og debatterte landets framtid. Gjennom den unge studenten Nadines øyne følger den libanesiske regissøren Mai Masri det som deler av pressen kalte «uavhengighetsintifadaen». I likhet med mange andre unge libanesere – kristne så vel som muslimske – forestiller den unge studenten seg et nytt Libanon. Filmen skaper et ærlig og rørende portrett av en generasjon (særlig studenter), og dens vilje til å ta et oppgjør med fortiden og legge borgerkrigen bak seg. Men drømmene blir knust. Opposisjonspartiene, som velter regjeringen og utskriver nyvalg, beslutter å «stenge landsbyen» uten å ha forandret det politiske systemet. Scenen som utspiller seg på den store plassen i Beirut er bare et skyggeteater. Det tiltrekker seg de internasjonale mediene som velvillig ser en gjentakelse av de fargerike revolusjonene i Øst-Europa. De generelle slagordene («sannhet», «frihet», «uavhengighet») skjuler tomheten i de tradisjonelle partiprogrammene. I kulissene styrer partiene spillet, muligens med press fra USA og Frankrike. En av demonstrantene sier: «Vi lever i en lang amerikansk film». Opposisjonspartiene har bare et mål: at de syriske troppene skal trekke seg ut. Ingen av dem vil reformere Libanon – la oss ikke glemme at med unntak av general Michel Aoun, har alle disse partiene på et en eller annet tidspunkt samarbeidet med Syria. Parlamentsvalgene mot slutten av våren og begynnelsen av sommeren 2005 utfordret det konfesjonelle systemet og førte til naturstridige allianser for å beholde de sittende representantene i parlamentet. Etableringen av Hanna Sinioras regjering støttet seg til en såkalt anti-syrisk majoritet. Et år senere er regnskapet skrekkelig: verken økonomiske eller politiske reformer er innført. Det politiske systemet domineres fortsatt av de mektige familiene, Joumblatt, Gemayel og Franjieh – menn som alle har blod på hendene. Filmen avslutter med den israelske krigen mot Libanon – innledningen til en ny kriseperiode. Den svært personlige vinklingen til Mai Masri gjorde at filmen vant prisen for beste spillefilm under den åttende Biennalen for arabisk film, som ble arrangert av Institut du monde arabe (Institutet for den arabiske verden, i Paris). Filmen gir et vakkert portrett av den unge generasjonen libanesere. Likevel er det ikke sikkert at alle av bevegelsens tvetydigheter er synlige for dem som ikke kjenner til Libanons historie. Alain Gresh. Oversatt av R.N.

november 2006

Den israelsk-palestinske vulkan

Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp

september 2006

Libanons sårbare status

Opprettelsen av Israel truet de gode, sekulære relasjonene mellom kristne og muslimer i Midtøsten. Libanon ble den gang framhevet som antitesen til den israelsk livssynseksklusiviteten. Libanons demokratiske friheter og mangfoldige politiske synspunkter ble omdannet til en resonansboks for de sterke spenningene som ble skapt i hele den arabiske verdenen etter den israelske krigsseieren i 1967. Men hva var betingelsene som muliggjorde dannelsen av Guds parti, Hizbollah?

september 2006

Etter konfliktens 32 grusomme dager

Våpenhvilen kom etter en krig der en av de mektigste armeene i verden, den israelske Tsahal, mislyktes med å vinne over Hizbollah, en gerilja med et par tusen krigere. Israels forsvarssjef Dan Halutz, forsvarsminister Amir Peretz og statsminister Ehud Olmert har opplebvd et massivt fall i popularitet, og vil nå stilles overfor en granskningskommisjon. Vil den gi svar på hvorfor etterretningstjenestene verken klarte å forutse Hizbollahs operasjon, eller hvorfor soldatene ikke var forberedt på å kjempe mot en gerilja? Bakenfor alt dette må kommisjonene framfor alt besvare følgende spørsmål

september 2006

En billet ud af torturkammeret

Det irakiske indenrigsministerium benytter sig af shiamuslimske militser i kampen mod oprørerne. De bruker tortur. Militsfolkene hænger eksempelvis de bagbundne fanger op i hænderne, så skuldrene giver efter. 27-årige Laith var fange hos dem i 45 dage, og er i dag i live, fordi hans familie betalte 25.000 dollars i løsepenge. Men Wolf-brigaden er notorisk kendt for at tage imod store løsesummer, for derefter at skyde de frigivne gidsler ned.

august 2006

Et kolonialiseringsprosjekt

Bosettingene er det største hinderet for en uavhengig palestinsk stat. Mange steder er det store og fattige ultraortodokse familier som bare forsøker å forbedre egne levekår. Slik møtes sosial nød og nådeløst landrøveri.

august 2006

Gaza: et kollektivt torturkammer

I kjølvannet av tilbaketrekkingen fra Gaza i august 2005, begynte israelske tropper å ta i bruk nye, mer aggressive og sterkt overdimensjonerte taktikker mot sivilbefolkningen i Gaza. Offisielt begrunnet man dette med at målet var å få en slutt på palestinsk rakettskyts mot Israel. Bombingen skapte massehysteri og terroriserte hele sivilbefolkningen. Ifølge FN falt det 8000 granater her bare i perioden mai til juni. Vi måtte sovne til drønn av granatene som traff noen kilometer fra oss. Vi sov mens de falt. Vi bad bønner om morgenen, og det smalt igjen. Israel begynte dessuten å systematisk stenge handelsgrenseovergangen al-Mintar (Karni), på tross av tidligere lovnader om å ikke gjøre dette. De sa det var grunnet «sikkerhetsmessige bekymringer». Stengingen førte til milliontap for bønder og for økonomien, og til reduserte mat- og medisinlagre. Livet i Gaza er uutholdelig. Det føltes som om «jorden var i ferd med å lukke seg for oss», som den palestinske dikteren Mahmud Darwish har beskrevet det. Vi følte oss maktesløse, ja knust, i forhold til det stygge, forbydende maktapparatet som var større enn livet, og som så ut til å vokse seg større og sterkere for hver dag som gikk. Det virket som om det var allestedsnærværende. Ingen som kunne gjemme seg fra det. Det tynger deg mer og mer. Det gir en følelse av hjelpeløshet og isolasjon, og bryter en ned helt til man begynner å føle at man er alene – selv midt i blant 1,5 million andre mennesker. Noen ganger føltes det som om vi alle befant oss i et kollektivt torturkammer. Når jeg så opp på himmelen og hørte granatene, eller når jeg så de ansiktsløse kamphelikoptrene som sirklet over oss på nattehimmelen, lurte jeg på om de kunne se meg. Og når granatene atter en gang tok til å falle, kunne jeg ikke annet enn å se for meg en 18 år gammel gutt stasjonert ved grensen som kjedet seg. Han avfyrer en ny runde artilleriskyts. Har det gått to minutter allerede? Noen ganger da jeg var på bristepunktet, kunne jeg skrike ut og veive armene mot dem. Hørte de meg? Det var den usynlige okkupasjonen, ledet av spredte stemmer: brølende jagerfly, artilleribatteri i det fjerne, væpnede bulldosere. GAZA HADDE BLITT HELVETE på jord, innbyggerne var omringet på alle sider. De stod uten selv de mest elementære friheter, helt uten rettigheter og suverenitet. Og samtidig ble det forventet at de skulle bøye seg og godta sin skjebne. Er det da overraskende at en nylig undersøkelse viste det slående palestinske flertallet som er for å løse problemet med bortføringen av den israelske soldaten, i bytte mot noe? Mange vil kanskje finne det overraskende at så sent som i juli 2006, var 65 prosent av palestinere, i ulik grad, for å gjenoppta fredsforhandlingene med Israel, hvis sjansen bydde seg. Men slik palestinere ser det, så rakk ikke Israel ut hånden. I stedet bombet de våre byer, holdt tilbake bistand og stengte våre grenser. De sa det ikke fantes en forhandlingspartner på den palestinske siden, likegyldig hvem som satt ved makten. Da jeg journalistisk dekket sammenbruddet at Rafah-grensen i september i fjor, la jeg merke til to unge palestinske gutter. De kunne ikke være mer enn ni år. De stod og tittet nysgjerrig over muren som så lenge hadde holdt dem atskilt fra deres

august 2006

Israelske «krigsforbrytelser»

Israels opptrapping i Libanon har satt landet i brann gjennom bombeangrep mot sivil infrastruktur, byer og landsbyer, og kan ende med en regional konflikt med Syria og Iran. Aldri i nyere historie har Midtøsten vært herjet av så mange akutte kriser samtidig.

august 2006

Vingeklippet administrasjon

USAs administrasjon har et sterkt insentiv for å gå til krig mot Iran, for å samle en massiv nasjonalistisk støtte og ydmyke opposisjonen. Men administrasjonen har gjentatt sine optimistiske uttalelser så mange ganger, ofte etterfulgt av nye katastrofer, at de blir tema for allmenn satire. Misnøyen har ført til en strøm av svært skadelige lekkasjer fra CIA og FBI, så vel som militæret. Lekkasjene og protestene er grunnet i folks sterke ønske om å forhindre en ny konflikt med Iran. Det mest sannsynlige resultatet av et amerikansk angrep på Irans atomanlegg vil være en spiral av intensiverte kamper og motangrep som vil lede til full krig.

august 2006

En nedadgående økonomisk spiral

Det palæstinensiske sundhedssystem er i krise. Patienterne bliver ikke behandlet, fordi der ikke er penge til transport, og hospitalerne er løbet tør for blødermedicin. En fjerdedel af den palæstinensiske befolkning er nu uden indkomst. Ramallah er en hovedstad uden medicin, brændstof og grøntsager. Israels økonomiske våben mod Hamas rammer hospitalerne i Gaza og på Vestbredden.

Hamas har bred støtte

Etter at Hamas vant valget i januar, har Israel og Vestens økonomiske blokade av den palestinske regjeringen skapt dramatiske tilstander på Vestbredden og i Gaza. Demokratisk valgte Hamas har bred støtte i det palestinske samfunnet, fordi de så langt ikke har befattet seg med korrupsjon.

To uforsonlige syn

Shimon Peres forhandlet fram alliansen med Frankrike og England for å innvadere Egypt i 1956, den «preventive» junikrigen i 1967, selv om flere høytstående israelske embetsmenn, som daværende generalstabssjef Yitzhak Rabin, allerede hadde vedkjent at de visste Nasser ikke hadde tenkt å angripe Israel.

juni 2006