Krigen i Irak har vært et gigantisk eksperiment med bruk av private selskaper i krigføring og militære støttefunksjoner. Private aktører har kostet dyrt og bidratt til økt ustabilitet, men utgjør en sentral del av krigsmaskineriet.
USA påtvinger idag indrejsende med visum til at lade sig registrere i et kartotek og efterlade digitale fingeraftryk. Denne ekstreme form for statskontrol varsler en ny global, biopolitisk tilstand.
En ny generasjon leiesoldater får nå fotfeste på det afrikanske kontinent gjennom private sikkerhetsselskaper. Disse oppnår legitimitet gjennom å fremstå som «humanitære aktører».
Uansett utfall vil vinneren av det amerikanske presidentvalget være en dollarmillionær med bakgrunn fra Yale-universitetet og livstidsmedlemskap i den eksklusive eliteklubben Scull and Bones Society.
Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.
Norge har fortsatt styrker tilstede i Irak, og det foreligger planer om å trene opp irakiske offiserer i Norge. Synes utenrikspolitikerne at det er i orden?
TEKNISK OPPLYSNING/MINDRE SKRIFT: Så lenge han levde forsatte Montaigne å bearbeide sine Essays, også etter at de var utgitt. Tekstene har derfor tre nivåer markert med bokstavene A, B og C. A markerer teksten som den var i den første utgaven fra 1580, B markerer det som var lagt til i 1588-utgaven og C viser til de mange håndskrevne tilføyelsene i margene på Montaignes arbeidseksemplar fra 1588 («Bordeaux-eksemplaret»). A) Aldri ble alle, all yndest forunt. (La Boétie, Vers français, sonett XIV). Derfor ser vi også, når det gjelder veltalenhetens gave, at enkelte kan uttrykke seg lett og flytende og har hva man kaller et godt munnlær slik at de kan holde en tale på stående fot, mens andre er sene i avtrekket og aldri taler uten omhyggelig å ha overveiet hvert ord. Likesom man råder damene til å velge de leker og kroppsøvelser som best fremhever deres ynde, ville jeg, hvis jeg skulle gi råd om disse to vidt forskjellige ferdighetene innen talekunsten – som i vår tid særlig synes å praktiseres av predikanter og advokater – etter beste skjønn anbefale den sendrektige å bli predikant og den munnrappe å bli advokat. Grunnen er at den førstnevntes profesjon gir ham all den tid han lyster til å forberede seg, dessuten kan han gi sine ord fritt løp uten å være redd for å bli avbrutt, mens de omstendigheter en advokat arbeider under, hvert øyeblikk tvinger ham ut på arenaen hvor motpartens uforutsette svar kan forstyrre hans tankebaner og tvinge ham til på stedet å forandre prosedyre. Riktignok var det det motsatte som hendte under møtet i Marseille mellom pave Clemens og kong Frans: Den berømte taler Guillaume Poyet som i en mannsalder hadde opptrådt i skranken, var blitt pålagt å holde talen for paven. Han hadde for lengst tenkt den igjennom, ja, han hadde etter sigende tatt den med seg fiks og ferdig fra Paris. Samme dag talen skulle holdes, ble paven engstelig for at man skulle fremføre noe som kunne fornærme de fyrstelige sendemenn i hans følge, og lot meddele kongen det emne han fant mest velegnet for stedet og anledningen. Tilfellet ville at dette var et helt annet enn det Poyet hadde strevet med, slik at hans tale ble ubrukelig og en ny måtte skrives i all hast. Det følte han seg imidlertid ikke i stand til, og kardinal du Bellay måtte påta seg oppgaven. B) Advokatens rolle er vanskeligere enn predikantens, likevel finnes det etter min mening, og iallfall her i Frankrike, flere brukbare advokater enn predikanter. A) Det virker som om viddet utmerker seg ved å arbeide raskt og spontant, mens det er mer karakteristisk for dømmekraften å arbeide langsomt og sindig. Men det er like usedvanlig helt å miste munn og mæle fordi man er uforberedt som det er å ikke tale bedre når man er velforberedt. Det fortelles om Severus Cassius at han talte best når han ikke hadde rukket å tenke seg om, og at han var sitt hell snarere enn sin flid, takk skyldig. For ham var det en fordel å bli forstyrret mens han talte. Hans motstandere unnlot å irritere ham av frykt for at hans sinne skulle fordoble hans veltalenhet. Av egen erfaring kjenner jeg det temperament som ikke kan utholde intense og slitsomme forberedelser. Hvis et slikt sinn ikke
Fengselsbefolkningen i Europa øker kraftig. Det er først og fremst et tegn på at innesperring i enda større grad brukes for å håndtere sosiale problemer. En medisin som i de fleste tilfeller gjør vondt verre.
Afghanistan har presidentvalg nå i oktober. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag ett av de mest utpinte områdene i verden. Nordiske Le Monde diplomatique har møtt Afghanistans utenriksminister.
Tre år etter Taliban-regimets fall preges Afghanistan fortsatt av kaos. Opiumsavlingene er større enn noensinne og lokale krigsherrer hersker i regionene.
I 2004 skulle Haiti feire 200-årsjubileet for sin uavhengighet, men både naturkrefter og politiske krefter har skapt et dramatisk jubileumsår. I februar ble president Jean-Bertrand Aristide tvunget til å gå av og forlate landet. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål knyttet til koalisjonen som felte ham.
Europas økende dominans på 1800-tallet førte til en avindustrialisering av Asia. Konsekvensene var store for Kina og India som før kolonitiden hadde en sterk posisjon i verdensøkonomien. Nå er Kina på vei tilbake som økonomisk stormakt.
Ukraina har den siste tiden nærmet seg Russland, mens ambisjonene om en plass i det gode selskap i Vesten er satt på vent. Hvilken vei vil den ukrainske pendelen svinge etter presidentvalget i oktober?
De etniske spenningene i Burundi blusset opp da 160 tutsier ble massakrert i flyktningleiren Gatumba 13. august i år. Landet er inne i en fredsprosess som etter planen skal ende opp med valg i oktober og påfølgende maktdeling, men mange frykter nå nye sammenstøt mellom landets hutu- og tutsibefolkning.
Kina opprioriterer relationerne til andre stormagter, især USA. Samtidig balancerer diplomatiet på en knivsæg i spørgsmålet om Nordkorea.
I Norge forsøker partiene til venstre å samle seg til regjeringsmakt. Le Monde diplomatique har møtt italienske Giovanni Berlinguer til en samtale som går direkte inn i debatten om samling på den norske venstresiden, samt høyresidens angrep på velferdsstaten, en samtale om klassekamp, nyliberalisme, kommunisme og betydningen av det europeiske felleskap.
Selvom udtørret jord hører til reglen snarere end undtagelsen i Cambodja, har bønderne værre fjender end tørken. Eks-krigsherrer fra Khmer Rouge regimet sidder på det meste af ejendomsretten og spekulanter tager i rask væk jorden fra bønderne.
Kierkegaards kontekst, Ole Wivels nazisme og Thorkild Grosbølls Kristusudvidelse. Det har ikke skortet på debat i sommermånedernes Danmark.
Barhodete kvinner, menn som vasker opp og etterretningsoffiserer som tabber seg ut. Latterliggjøring av religiøs puritanisme, kultursjåvinisme og korrupsjon
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
Mongolia er mer enn noensinne «imperienes midtpunkt», for å bruke Michel Jans terminologi. Det golde mongolske steppelandet, på grensen mellom den sibirske taiga og den sentralasiatiske prærie, er omringet av mektige nasjoner som Russland og Kina, og Mongolia har lenge måttet akseptere konsekvensene av naboenes ekspansjonshunger. Likevel har dette utsatte landet klart å spille sine kort klokt i dette store spillet. Selv i de tyngste øyeblikk av naboenes tilsynelatende undertrykkelse har mongolene lyktes i å beholde sin identitet, og gjort erobrerne til beskyttere. Slik førte Sovjetperioden også noe godt med seg for mongolene, ettersom sovjetenes makt hjalp dem med å holde stand mot det kinesiske keiserdømmet. I dag må imidlertid Mongolia forholde seg til skiftende allianse og svingninger i styrkeforhold. Landet må også forholde seg til store sosiale endringer som fører til at det uten tvil aldri tidligere har vært så fritt, samtidig som dets identitet paradoksalt nok aldri har vært så truet. Mongolia hadde orkesterplass da USSR brøt sammen, og etter dette sammenbruddet har landet vært fritt vilt for liberalismen. Privatiseringen på 1990-tallet kom i et tempo og et omfang vi i våre rotfaste og økonomisk stabile sosialdemokratier knapt kan innbille oss. Undertrykkelsen av felles goder lot enkelte skaffe seg raske formuer, mens andre – hele deler av befolkningen – plutselig befant seg i dyp økonomisk krise. Mongolia er et lite befolket land, dominert av bonde- og nomadetradisjoner, som i den senere tid har måttet betale dyrt for Sovjettidens tvungne stavnsbinding og subsidiering av landbruket. Det var kun takket være kraftig statsstøtte fra Sovjetunionen at dette systemet kunne holde det gående, så da den sovjetiske staten forsvant, førte dette til dramatisk fattigdom på landsbygda. Mongolene er ikke lenger i så stor grad nomader at de kan finne tilbake til den tradisjonelle, økonomisk stabile leveveien de fulgte i så mange tusen år – så da gjenstår det bare å selge det de har igjen av buskap, og slå seg ned i utkanten av byene. I løpet av de siste fem årene har 30 prosent av Mongolias befolkning slått seg ned i hovedstaden Ulan Bator. Dagens Mongolia slites altså mellom flere ekstreme ytterpunkter, og som om ikke det var nok har en annen mektig motstander vist seg veldig destruktiv de siste par årene: klimaet. Streng kulde og svært kald og tørr vind («Dzzüd») har gjort de siste vintrene svært vanskelige. Mongolia er et rikt land hva naturressurser angår, men det er bebodd av store mengder fattige. Takket være sin utrolig vakre natur er det en turistmagnet, men de grå byene, de fattigslige nomadeleirene med miserable jurter og de forlatte barna gjemmes godt bort når turistene kommer innom. Strategisk sett er Mongolia godt plassert: Så vel amerikanere (som vil oppdemme russerne) som kinesere (som trenger mer plass) strekker ut sin hjelpende hånd. En hjelp Mongolia vet de må stå imot, for disse nye vennene vil dem bare så altfor vel. De må passe seg for den ekstreme liberalismen USA råder dem til å innføre. Og de er mer enn noensinne på vakt for et Kina som vil kunne overta hele landet. Disse to risikoene hører sammen: Den lokale økonomiske aktivitetens sentrum er Kina, og det samme gjelder Vestens investeringer i regionen. Et Kina Mongolia risikerer å bli svært avhengig av. Ingenting er enkelt i dette landet som får alt til å se
På karavanenes tid var Timbuktu et handelssentrum med et rikt intellektuelt liv, hvor flere tusen bøker ble skrevet. Nå er arbeidet i gang med å grave denne glemte afrikanske historien.
