Chile: Historisk oversikt
1970 4. september: Salvador Allende, grunnlegger av det chilenske Sosialistpartiet og presidentkandidat for koalisjonen Unidad Popular blir valgt til president i Chile med 36,3 prosent av stemmene. 22. oktober: René Schneider, øverstkommanderende for hæren, blir drept. Allende utnevner Carlos Prats som hans etterfølger. 1971 Den amerikanske presidenten Richard Nixon iverksetter økonomisk boikott av Chile. 11. juli: Nasjonalisering (statsovertakelse) av kobberindustrien og store gruveforekomster. 2. september: Det erklæres unntakstilstand i landet. 1972 Oktober: Streik organisert av Transportarbeiderkonføderasjonen, i stor grad finansiert av CIA. Landet lammes av streiken. 1973 4. mars: med støtte fra kristelig-demokratene vinner Unidad Popular parlamentsvalget med 43,4 prosent av stemmene. 28. juni: Presidentpalasset utsettes for et militært angrep. Kuppforsøket mislykkes takket være general Prats, som støtter presidenten. 23. august: Prats går av, etter press fra offiserskorpset som ikke deler hans lojalitet overfor regjeringen. Allende utnevner general Augusto Pinochet til øverstkommanderende for hæren. 11. september: Militærkupp. Salvador Allende tar sitt eget liv i stedet for å overgi seg. Begynnelsen på et blodig slag som «offisielt» fører til 3000 drepte og forsvunne. 1974 26. juni: General Augusto Pinochet blir «nasjonens øverste leder» i følge et «dekret» fra militærjuntaen. 1980 11. september: Pinochet innfører en ny Grunnlov som sikrer at han kan holde på makten, og annonserer at det skal avholdes en folkeavstemming i 1988. 1988 5. oktober: Regimet forkastes av folkeavstemmingen. Pinochet erklærer at han blir sittende ved makten til hans mandat går ut i 1990. 1989 14. desember: Valgseier for koalisjonen Concertación Democrática, som samler 17 partier. Kristelig-demokraten Patricio Alwyn blir valgt til president med 55,2 prosent av stemmene.
Stagirittens lange skygge
Hvad vil «dansk filosofi» egentlig sige? Vi er vel blevet vant til – fra paralleller som «dansk litteratur» eller «dansk kunst» – at se for os disciplinens danske udvikling, hvor elev følger lærer (med passende generationsopgør) – hvor det altså samler sig i en særlig dansk kulturel historie, og hvor udenlandsk påvirkning eller påvirkning fra andre områder mere er et krydderi end et existensvilkår. Dansk filosofis historie kan imidlertid slet ikke beskrives på denne måde (og det rejser naturligvis spørgsmålet om hvorvidt dansk litteratur og kunst egentlig kan det!) – der er simpelt hen ikke nogen organisk, sammenhængende, endsige dansksproget tradition. Tværtimod foregår det hele på latin til langt op i 1600-tallet, og den typiske danske filosof er berejst og internationalt forbundet i det europæiske kulturfællesskab. Snarere end historien om udviklingen af noget særligt dansk er det derfor historien om et hjørne af europæisk kultur, set gennem en geografi. Kortlægningen af dansk filosofis historie kræver således i emninent grad europæisk udblik, og det har de to forfattere til det imponerende fembindsværk i støbeskeen da også. De hører til Københavns Universitets førende forskere – den klassiske filolog Sten Ebbesen, førende international kender af skolastisk tænkning, og filosofihistorikeren C. H. Koch, expert i renaissancens og oplysningstidens åndshistorie. Som antydet ligger det på flere måder ikke særlig lige for at kortlægge dansk filosofis historie, og de to første bind af værket bryder på flere måder helt ny grund. Det første bind er Ebbesens, der har stået centralt i arbejdet med etableringen af kritiske udgaver af dansk skolastik siden banebryderen Jan Pinborgs tidlige død – dvs. af filosoffer som Martinus de Dacia, Johannes de Dacia, Boethius de Dacia – eller Martin, Johannes og Bo fra Danmark, som de ville hedde på dansk. Disse filosoffer tilhører en tidlig tinde i dansk filosofi omkring «modismen» i 2. halvdel af 1200-tallet – dvs. den gren af den skolastiske filosofi, der udvider den netop genopdagede Aristoteles på logikkens og sprogteoriens område ved at interessere sig for «modi significandi», betydningsformer. Boethius vandt sig en tidlig hæder ved at stå centralt i den berømte liste på 219 antagelser, som biskoppen af Paris fordømte i 1277 i et forsøg på at dæmme op for aristotelismen og i bredere forstand for at inddæmme den skolastiske filosofis stadig større selvstændighed i forhold til kirken. Boethius’ ry varede imidlertid ikke længe og med den store nedgang i filosofien, der fulgte med renaissancehumanisternes vending mod det praktiske liv og hårdhændede opgivelse af skolastikkens indsigter, blev hans kiste for alvor forseglet. Ebbesen er imidlertid blandt de forskere, der ser Boethius som en af de største og mest orginale filosoffer i skolastikken – på linje med Abélard, Aquinas, Duns Scotus, William af Ockham osv. – og Boethius får da også en absolut hovedrolle i bind 1. Hele hans aktive virke udspiller sig – ligesom sine skolastiske landsmænd – i det internationale filosofiske kredsløb med center i Paris; først med Københavns Universitets grundlæggelse i 1479 får Danmark en egen basis for filosofisk udvikling. Boethius hævder, at «Alt der er til er enten en ting eller en måde ved en ting» – han arver fra den persiske aristoteliker Avicenna den ide, at ting generelt er «fællesnaturer», der hverken er almene eller singulære (og derved undslipper universaliestriden, i det mindste i dens mere primitive form) – de kan så i
Et tabubelagt begrep
Kjernen i den nyliberale offensiven har vært å overføre eierskap fra det offentlige til det private. Er det legitimt med privat eierskap av naturlige eller sosiale produkter som jord, luft, produksjonsmidler og kunnskap?
Absolutt mannssjåvinisme
Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad ble nylig utgitt i fransk oversettelse. Vi bringer her Le Monde diplomatiques omtale av boka.
En ny italiensk venstreside i emning
For to år siden, i juli 2001, samlet hundretusener av demonstranter seg i Genova for å protestere mot G8, men også for å markere starten på en ny sosial offensiv, med nye krefter, metoder og alternativer. Genova ble et avgjørende vendepunkt for den italienske venstresiden, skrev Toni Negri i forbindelse med ettårsjubileet for protestene. Le Monde diplomatique bringer her hans artikkel fra august 2002.
Nigerias fattige tyr til religion
Innføringen av den islamske sharia-loven nord i Nigeria for tre år siden reiste store forhåpninger hos befolkningen om sosiale forbedringer. Internasjonal presse har gitt Safiya Husseini og Amina Lawal-sakene enorm oppmerksomhet, mens landets økende fattigdom og sosiale problemer har kommet i skyggen.
Mellom mediekonspirasjon og mangel på ressurser
Den komplekse virkeligheten på bakken i Nigeria.
Tre hundre uoppklarte mord
Journalisten Sergio Gonzáles Rodrígues har gjennom flere år fulgt denne saken, og antyder at forbindelsene mellom visse kriminelle miljøer og den økonomiske og politiske makten er det som hindrer en reell etterforskning og oppklaring av disse drapene, som i stor grad rammer fattige kvinner.
Et demokrati uten spilleregler
Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.
Hvordan fortelles Europas historie?
Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.
«Fire ganger den føderale skatten»
I en artikkel som vakte oppsikt, tok Ray Stannard Baker avstand fra jernbaneselskapenes fremgangsmåter:
Uten hybrider dør Europa
Europa skal forvandles til en stor kulturel smeltedigel, der er åben for indvandrerne og gør dem til ligeværdige politiske medborgere. Ellers kan demokratiet gå i opløsning, frygter Mikel Azurmendi, formand for spansk immigrationsråd
«The Muckrakers» – kampjournalistene
Det er lenge siden amerikansk presse anså det som sin plikt å avsløre korrupsjon, maktkonsentrasjon og utnytting, men leser man hundre år gammel amerikansk «møkkagraversjournalistikk», vandrer tankene lett til dagens multinasjonale selskaper. Men hvem skal i dag granske de mektige konglomeratene, når mediene selv inngår i dem?
En felles europeisk identitet?
Etnisitet, språk, religion, interessefellesskap, geografisk tilhørighet, felles historisk arv, og eksistensen av en felles fiende kan gi en pekepinn på hva som utgjør den felles europeiske identiteten. Eller kan de det?
Kontinentet med de radikale bevegelsene
Tidenes oppløp mot nyliberalisme skjer i Latin-Amerika. Klassekamp og radikale nye sosiale bevegelser inspirerer hverandre på tvers av landegrensene. Ikke før har den ene protesten avtatt og elitene har trukket et lettelsens sukk, før den neste starter.
Gråt, mitt elskede Zimbabwe
Den britiske forfatteren Doris Lessing ble født i 1919, og flyttet til Sør-Rhodesia (det nåværende Zimbabwe) sammen med sine foreldre da hun var 6 år. Hun assosieres først og fremst med militant feminisme, blant annet i forbindelse med kultromanen Den gyldne notatbok som rusket opp i konservative tenkemåter. For flere generasjoner har hun vært en heroisk stridskvinne som kjempet aktivt mot urettferdighet, kolonisering og apartheid. Doris Lessing er nå 84 år, og går ikke av veien for å uttrykke sin skuffelse over styresmaktene i det landet hvor hun så lenge kjempet for selvstendighet, Zimbabwe. Dette er hennes anklageskrift mot Zimbabwes omstridte president Robert Mugabe.
Du skal regjere deg selv
Stortinget bruker stadig oftere høringer og revisjon som sentrale styringsinstrumenter, offentlig sektor skifter til «new public management», og man opplever en eksplosjon av virksomhetsplanlegging, egenadministrasjon og rapportering. Samtidig utøver det liberale samfunn makt til å få individer til å regjere seg selv, med idealer og skjemaer som gjør dem til «brukere» og «klienter».
Europas føderale fremtid
Europeiske intellektuelle reflekterer over nødvendigheten av å styrke de føderale bånd innad i EU, og å finne frem til hvilke felles verdier som EU og Europa kan bygge på. Dette er den italienske filosofen Gianni Vattimos bidrag til kampanjen som ble initiert av Jürgen Habermas.
Den islamske republikk under press
De iranske lederne blir stilt overfor stadig kraftigere amerikanske trusler, samtidig som opprørsbevegelsen i landet byr på store interne utfordringer. Kan Bush-administrasjonen lykkes med å ta misnøyen med regimet til inntekt for sine egne planer?
Et økonomisk og sosialt sikkerhetsråd?
FN representerer en av det 20. århundrets viktigste nyvinninger. Organisasjonen er fremfor alt blitt et ufravikelig redskap for forvaltning av et stadig større mangfold av problemer. Multilateralismen, det vil si nasjonenes arbeid med hverandre, fremstår som en nødvendighet tatt i betraktning at de fleste problemstillinger har en global dimensjon. Å tro at det kunne være mulig å forestille seg et unilateralt hegemoni, er absurd. Selv om statene stadig disponerer over de fleste beslutningsmyndighetene, utgjør samarbeidet mellom regjeringer imidlertid ikke lenger den eneste dimensjonen i det internasjonale samarbeidet: nye relasjoner skapes mellom regjeringsinstansene og de frittstående aktørene. Statssuvereniteten blir stadig mer innskrenket, ikke bare av de økonomiske og finansielle kreftene som utøver sitt press, men også – noe den raske utviklingen av World Social Forum i Porto Alegre viser – av et stadig økende antall ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og borgere som engasjerer seg i dem. FN-pakten var forøvrig en forløper for dette: det var den som innførte termen NGO (non-governmental organisation) ved å tilkjenne disse en rådgivende rolle i organisasjonen. Derfor er det også takket være FNs virksomhet at disse nye kreftene har dukket opp, spesielt de siste ti årene av det 20. århundret. I 1945 var det kun fagforeninger, enkelte menneskerettighetsorganisasjoner samt de parlamentariske organisasjonene som var tilstede på den internasjonale scenen… I stadig økende grad kom så andre organisasjonstyper til syne, ikke bare i nord, men også i sør, spesielt i Brasil og i Afrika. Denne veldige aktiviteten er også den symbolisert gjennom World Social Forum, som fra år til år blir stadig mer omfattende, og som holder sitt neste møte i Bombay i 2004. Til tross for ovennevnte vitalitet har vi imidlertid ennå ikke funnet en måte å gi NGOene en mer effektiv adgang til selve regjeringsinstansene på. Hvilken rolle kunne for eksempel et verdenssenat eller en verdensforening av borgere spille? Hvilke representasjonsformer kunne vi komme til enighet om? Dette er et viktig problem, for det er ekstremt vanskelig å finne én sann legitimitet i disse bevegelsenes mangfold. Allerede nå kan vi i det minste gjøre nytte av alt det bevegelsene tilfører ved sin alterglobalisering1 basert på folkelig engasjement, moralske verdier og menneskerettigheter. De grunnleggende rettighetene har en sentral plass i FNs arbeid, og organisasjonen burde kunne garantere at disse respekteres. Strukturer som Menneskerettighetskommisjonen og Høykommissariatet for menneskerettigheter eksisterer allerede, og gjør det mulig å øve press på land som begår overtramp på menneskets rettigheter. Men FNs effektivitet må likevel forbedres. Hvordan? Ved å gi «skarpere tenner» til internasjonale konvensjoner og pakter (om frihet, miljø eller helse…). Hvordan kan vi for eksempel på verdensbasis forestille oss en like effektiv instans som Europarådet, hvor Europadomstolen sanksjonerer brudd på fundamentale menneskerettigheter?2 Til forskjell fra hva som skjer i Europa, eksisterer det nemlig ikke på internasjonalt nivå en samme grad av demokratiske fellesverdier, og heller ikke felles styringsprinsipper som kunne legitimere opprettelsen av en slik instans.3 Og hvordan ville man dessuten kunne stille et fattig land som Peru eller Fiji for retten – på grunn av brudd på normer for helsestell, bolig eller utdannelse? Vi må altså arbeide for en gradvis felleserkjennelse på verdensbasis, og gi FN-pakten en utøvende kraft. Paktens innledning fastsetter omfattende mål for organisasjonen: fred og sikkerhet, utvikling av vennskapelige forhold mellom nasjonene med basis i like rettigheter og befolkningenes selvbestemmelse, internasjonalt samarbeid for å løse problemer av
Den amerikanske fagbevegelsen og «krigen mot terror»
«Krigen mot terror» overdøver for tiden Bush-administrasjonens krig mot amerikanske arbeidere og den amerikanske fagbevegelsen. Staten griper stadig inn for å sikre arbeidsgivernes interesser, mens sosiale og faglige rettigheter angripes. Samtidig er amerikansk fagbevegelse i ferd med å radikaliseres. Store deler av den gikk i mot Irak-krigen.
Drømmen om den gode europeer
Både politikere og intellektuelle drømmer mye for tiden.
Tenketanker for Israel
Etter at Washington Institute for Near East Policy (WINEP) ble opprettet i 1985 har det raskt blitt den mest innflytelsesrike tenketanken i Midtøsten-spørsmål overfor amerikanske myndigheter og medier. Martin Indyk, WINEPS grunnlegger, var tidligere forskningsansvarlig ved American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), en sentral del av den mektige pro-israelske lobbyen i USA. Mens AIPAC er utilslørt partisk, presterer Indyk å presentere WINEP som en organisasjon «som er vennlig innstilt overfor Israel, men som evner å formulere upartiske analyser vedrørende Midtøsten».1 Og mens AIPAC hovedsakelig har innflytelse på Kongressen, gjennom enorme kampanjebidrag,2 konsentrerer WINEPS innflytelse seg om mediene og regjeringen. I den hensikt inviterer WINEP journalistene til ukentlige lunsjer, publiserer analyser og skaffer «eksperter» til radiostasjoner og talk-shows på tv. Høyt plasserte medlemmer av organisasjonen, som Robert Satloff, Patrick Clawson og Michael Eisenstadt, dukker regelmessig opp i radio og tv. WINEPs synspunkter blir systematisk gjentatt i U.S. News & World Report og The New Republic, hvis direktører og eiere, Mortimer Zuckerman og Martin Peretz, er med i WINEPs styre. WINEPs iraelske samarbeidspartnere, deriblant journalistene Hirsh Goodman, David Makovsky, Ze’ev Schiff og Ehud Yaari, nyter også godt av en direkte tilgang til amerikanske medier. WINEP har et nært forhold til lederne for USAs to store politiske partier: demokratene og republikanerne. Organisasjonens første store suksess var publikasjonen av en rapport med tittelen Å bygge opp freden: en amerikansk strategi for Midtøsten, like før presidentvalget i 1988. Teksten oppmuntret Ronald Reagans kommende etterfølger, til å «stå imot presset som har til hensikt å skape fortgang i forhandlingene mellom israelere og palestinere, inntil forholdene modnes».3 Seks av medlemmene fra arbeidsgruppen som hadde laget denne rapporten, ble opptatt i den første Bush-administrasjonen, som tok deres råd og besluttet å ikke gjøre noe før de ble tvunget til det. USA støttet derfor Israels nei til å forhandle med PLO under Madrid-konferansen i 1991, til tross for at PLO hadde anerkjent staten Israels eksistens siden november 1988. Clinton-administrasjonen inntok den samme avventende holdningen. De elleve møtene mellom 1991 og 1993 som samlet israelere og palestinere som ikke var medlemmer av PLO, ga derfor ingen resultater. Da israelerne selv bestemte seg for å igangsette reelle forhandlinger, aksepterte de å møte PLO i Oslo, uten å informere Clinton-administrasjonen. Disse møtene skulle munne ut i israelerne og palestinernes felles prinsipperklæring i september 1993. Under hele 90-tallet truer den kalde krigens slutt med å redusere den strategiske betydningen av alliansen mellom Israel og USA. WINEP bestreber seg da på å beskytte denne alliansen ved å støtte statsminister Yitzhak Rabins posisjon; han fremstiller Israel som Washingtons sikre alliansepartner i kampen mot islamsk ekstremisme. I desember 1992 utviser Yitzhak Rabin mer enn 400 palestinske islamister til Libanon. For å rettferdiggjøre en slik handling, kunngjør den israelske tv-journalisten Ehud Ya’ari i New York Times at det skal finnes en omfattende sammensvergelse lokalisert i USA hvis mål er å finansiere Hamas-bevegelsen.4 Samme år undersøker WINEP hvilken fare islam kan representere for amerikansk utenrikspolitikk. I den forbindelse forsvarer Martin Indyk tesen om at USA ikke må oppmuntre til en demokratisk utvikling i land som står Washington nær, for eksempel Jordan og Egypt. I disse statene burde en politisk åpning kun legalisere ikke-religiøse partier.5 Denne strategien skal vise seg å lede de islamistiske bevegelsene til å gi opp den politiske kampen og i stedet vende seg mot væpnet
Overvåke og informere
1 Martin Kramer, Ivory Towers on Sand: The Failure of Middle Eastern Studies in America, Washington Institute for Near East Policy, oktober 2001.2 Se Dominique Vidal, «Croisé de père en fils» («Korsfarer fra far til sønn»), Le Monde diplomatique, mars 2003.3 National Review, 19. november 1990.4 Jfr. Serge Halimi, «Expert en terrorisme» («Ekspert på terrorisme»), Le Monde diplomatique, juli 1995.