
Hvilken trussel utgjør Russland?
Er krig uunngåelig? Når de europeiske lederne blåser opp trusselen fra Russland, står de i fare for å berede grunnen for en krig de hevder å ville forhindre.
Er krig uunngåelig? Når de europeiske lederne blåser opp trusselen fra Russland, står de i fare for å berede grunnen for en krig de hevder å ville forhindre.
Både Det hvite hus og Kreml krever snarlig valg i Ukraina, i håp om en mer kompromissvillig president enn Volodymyr Zelenskyj. Men lite tilsier at en eventuell etterfølger vil være mer forsonlig. Det er heller ikke enkelt å gjennomføre valg i et land i krig.
EU-kommisjonen og mange av EU-landene snakker varmt om et felleseuropeisk forsvar, men i alle uttalelsene fortsetter de å sette Nato i sentrum for både forsvaret og den geopolitiske kursen.
Et europeisk prosjekt for fred ruster seg nå for krig, med håp om at den nye geopolitiske stemningen skal forene medlemsland med vidt forskjellige historier og interesser.
Handelskrig, Ukraina og progressiv kultur har splittet den vestlige blokken i to. Likevel fortsetter europeiske ledere å underkaste seg USAs krav. Vil Trump-administrasjonens åpenlyse forakt for Europa tvinge fram en transatlantisk skilsmisse?
Inntil nylig sto klima i sentrum for de store EU-prosjektene. Nå er det forsvar som gjelder, for å stå opp mot Russland og tilfredsstille Trump. Men hvem vil i siste instans få regningen?
Trump synes ikke bare å ha gitt Putin en vei ut av hengemyra i Ukraina, men også en strategisk seier. Den geopolitiske epoken som begynte i 1949, går nå mot slutten.
Kan du slå deg på brystet samtidig som du kryper på knærne? Ja, men det vil se latterlig ut. Like latterlig som de europeiske ledernes reaksjon etter Trumps valgseier.
Russisk framrykning, uteblivende amerikansk hjelp og muligheten for at Trump havner i Det hvite hus har fått de europeiske lederne til å høyne innsatsen både materielt og retorisk, uten å trekke lærdom av historien.
Dagens folkerett har røtter i de europeiske kolonimaktenes selvlegitimering. Til tross for et enormt institusjonelt apparat er folkeretten fortsatt en unnskyldning og en utopi i stormaktenes tjeneste.
Østerrike var under den kalde krigen en brobygger mellom Vesten, kommunistblokken og det globale sør. Nå tvinger krigen i Ukraina regjeringen i Wien til å revurdere utenrikspolitikken sin.
Meloni-modellen – nasjonalistisk, men pro-europeisk og forankret i NATO – har spredt seg over hele kontinentet etter Russlands invasjon av Ukraina.
Estland frykter en russisk invasjon, og ruster opp. Mens forholdet til Kreml blir stadig mer anstrengt, holder landets store russisktalende minoritet en lav profil.
Vesten leverer stadig mer avanserte angrepsvåpen til Ukraina. Det kan bidra til å utvide konflikten og gjøre den enda mer destruktiv.
Hvert tiår har NATO tilpasset sin militærdoktrine til samtiden for å gi seg selv en eksistensberettigelse.
I Finland og Sverige ble NATO-medlemskap lenge sett som uforenlig med den nordiske modellen og dens progressive internasjonalisme. Det har Russlands invasjon av Ukraina brått endret.
Tyskland har forlatt sin tilbakeholdne forsvarspolitikk. Vil det styrke den europeiske strategiske selvstendigheten, slik Frankrike ønsker, eller svekke den med et økt NATO-engasjement?
Krigen i Ukraina har skapt et sjeldent samhold i EU. Kan det bli begynnelsen på en tettere integrasjon? Mens Frankrike ønsker å løsrive EUs forsvars- og utenrikspolitikk fra USA, kvier mange EU-land seg for å forlate den amerikanske paraplyen.
Under den kalde krigen utviklet USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand et system for automatisk etterretningsutveksling. Med USAs forsøk på å stagge Kinas framvekst har alliansen fått en ny vår.
Europeerne frykter et mulig russisk angrep mot Ukraina, men har likefullt overlatt forhandlingene med Russland til USA, og igjen latt Europa bli et konfliktområde for de to maktene.
Ingenting forener amerikanske republikanere og demokrater som store ord om demokrati, en militær eskalering og overvektige forsvarsbudsjetter.
Vil valgframgangen til Die Grünen og partiets deltakelse i den kommende regjeringen endre Tysklands utenrikspolitikk? Grønne partiers tidligere regjeringsdeltakelse i både Tyskland og Frankrike gir grunn til å tvile.
Det sentrale i den diplomatiske krisen mellom Frankrike og USA, er ikke at den franske regjeringen er forbannet over å ha blitt frastjålet en lukrativ ubåtkontrakt, men hvordan EU reagerer på militæralliansen USA har dannet med Storbritannia og Australia mot Kina.