På årets dokumentarfilmfestival CPH:DOX i København ble det vist en rekke portretter av mennesker. Hva forteller biografien oss? Ser vi den for å finne identifikasjon eller inspirasjon? Lærer vi noe eller dreier det seg bare om en flyktig fascinasjon?
Immigrantmytologien griper inn i selve kjernen i amerikansk tegneseriehistorie. Tre tegneserieromaner tar for seg innvandring og integrasjon på vidt ulike måter. Australske Ankomsten er en allmenngyldig fabel om hvordan det er å komme til et nytt og ukjent sted. Amerikansk kineser er en selvironisk kritikk av misforstått trang til assimilering. Mest politisk agiterende er Arab in America, som handler om hvor vanskelig det er å holde fast ved identiteten sin i et samfunn som pepres av etniske vrangbilder.
Finanskrisen har gitt Marx et solid comeback. Kapitalen selger som aldri før, og navnet nevnes stadig oftere av folk som tidligere ikke ville ta det i sin munn. Men hvor aktuell er den tyske 1800-tallsfilosofen for dagens situasjon?
Årets dokumentarfestival i København ønsket å rette fokus mot filippinsk film. Le Monde diplomatique møtte den filippinske regissøren Khavn de la Cruz for en samtale om den filippinske filmens særtrekk.
Vi handler aldrig uden konsekvens. Og vi føler åbenbart kun for de mennesker, vi kan forholde os til. To, blandt sikkert flere, læresætninger, der kan komme ud af at se Nuri Bilge Ceylans dvælende drama om menneskers moralske dilemmaer.
«Det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt,» sa Fredric Jameson på begynnelsen av 90-tallet. Er det fortsatt like vanskelig å se for seg et alternativ? Le Monde diplomatique har møtt årets Holbergprisvinner.
«Altfor få franske filmer får norsk distribusjon for tiden,» skriver distribusjonsbyrået Fidalgo i forbindelse med lanseringen av Arnaud Desplechins En julefortelling. Det er vanskelig å være uenig. Skyldes dette at norsk publikum (og filmoffentlighet) er for bornert, eller er fransk film too French? Et langt lerret å bleke. Bevares, det skjer mye innen fransk film. Og mye av det beste kommer til England og på dvd med engelsk undertekst et år eller to senere. Således har et ikke-fransktalende norsk publikum anledning til å se fransk film, ad omveier. For det har kommet lite fransk film på norske kinoer de siste årene. Claude Millers Un Secret (2007) er allerede ute på engelsk dvd som A Secret, mens den i Norge kun er satt opp på en spesialvisning på Gimle i samarbeid med Centre Culturel Français. Hva har vi fått se av fransk film de siste par årene? Først og fremst Piaf-suksessen La Vie en Rose [La Môme] og Pascale Ferrans Lady Chatterley. Nå på tampen av 2008 kommer det imidlertid hele tre franske filmer på norske kinoer: Diane Kurys Vel møtt, Sagan, Arnaud Desplechins En julefortelling og Laurent Cantets gullpalmevinner Klassen, samt en belgisk-fransk på nyåret: Dardenne-brødrenes Lornas stillhet. Alle disse filmene ble vist på Oslo Internasjonale Filmfestival i slutten av november, i tillegg til nye filmer av Agnès Jaoui (som tidligere på 2000-tallet har hatt suksess med både De andres smak og Se meg på norske kinoer) og registjerneskuddet Cristophe Honoré. Har fransk film hatt bedre vil-kår på norske kinoer tidligere? DET VAR DEFINITIVT bedre i gamle dager. Hva er årsaken til at det er blitt færre franske filmer i Norge? En mulig grunn er at filmproduksjonen i Asia og Latin-Amerika de senere årene har vært mer vital enn den europeiske, herunder franske. Og det store publikum er stadig mer action- og spesialeffektorientert, og der er ikke franskmennene så gode som amerikanerne og kineserne, det er bare å innrømme. På 1960-tallet fornyet fransk film seg samtidig som Hollywood var inne i en krise. «Den nye bølgen» kom, og kommersiell fransk film adopterte og adapterte noen av bølgens forfriskende trekk – mer location, større oppfinnsomhet i bruk av virkemidler. Fransk film ble synonymt med poesi, amour, letthet og tyngde i skjønn balanse, kabrioleter i full fart, en frekkere vri på familiedrama, kan hende en rask revolt … Dette gikk hjem hos den utålmodige nye generasjonen, også i Norge, lignende kom ikke fra amerikansk film før Manndomsprøven. Ikke dermed sagt at den nye bølgen i seg selv ble alle-mannseie, først og fremst var det krim og kjærlighetsfilmer. Frankrike hadde gode krimregissører disse årene: Chabrol, Melville, De Broca, dessuten Costa-Gavras med sine politiske thrillere. De største kassasuksessene var likevel komedier – især med Louis de Funés på 60-tallet, Pierre Richard og «Den høye lyse» på 70-tallet og Full klaff for klikken (Daniel Auteuils gjennombruddsfilm) og Tre menn får en baby på 80-tallet. Dernest elegante kjærlighetsfilmer som balanserte mellom lidenskap og letthet, mote, melankoli og meningen med livet: En mann og en kvinne (Lelouch), De små ting i livet (Sautet). Anouk Aimée, Romy Schneider. Og Catherine Deneuve. Deneuve er navnet som fremfor noen binder sammen fransk filmproduksjon gjennom 45 år. Modellelegant, kjølig intelligent, vekslet mellom alle genrer, fra musikal (Demys Paraplyene i Cherbourg), psykologiske gysere (Polanski) og temperert surrealis-me (Bu–uel). På 80-tallet blir hun
Oppsmuldringen av børsene skyldes en kjøttetende kapitalisme som av natur er irrasjonell. Krisen gjør at en tilbakevendingen til virkeligheten påtvinger seg.
Filmer om folkemord og militært diktatur kan oppøve vår følelse til å kjenne internasjonalt demokratisk ansvar. Filmene minner oss om hvor vanskelige forhold andre lever og har levd under. Her følger noen tilbakeblikk.
Rige svin. Menneskelig bestialitet og konsekvenserne af selvtægt afdækkes i Rodrigo Plás originale og uafrystelige La Zona. Omdrejningspunktet er det perverst store skel mellem rig og fattig. Filmen bliver således en kritisk kommentar til den voksende ulighed, ikke bare i de latinamerikanske lande, men også i de vestlige lande, som har lidt under en neoliberalisme, der har medført samme voksende skel.
Bygeriljaen Rote Armee Fraktion gikk på begynnelsen av 70-tallet til krig mot et vesttysk samfunn de mente var gjennomfascistisk. Førti år senere er terrorgruppen fortsatt innhyllet i nesten-mytologisk uklarhet. Kinoaktuelle Baader Meinhof forsøker å forklare de ideologiske og personlige motivene.
Hva ville skjedd om narkotika hadde blitt legalisert? På hvilke måter har egentlig USAs krig mot narkotika vært effektiv? I American Drug War: The Last White Hope gir Kevin Booth et svært kritisk blikk på den amerikanske narkotikapolitikken.
Mens presidentvalget i amerikanske tegneserier markeres med sympatiske biografier om Barack Obama og John McCain, har franske og japanske tegneserier en ganske annen tilnærming. I den franske thrilleren Empire USA avlyses valget etter et terrorangrep, og sittende president fortsetter med utvidede fullmakter. Japanske Den amerikanske konspirasjonen innsetter Barack Obama som president, og skildrer et attentat mot ham under Fotball-VM i Sør-Afrika om to år.
Humorens politiske modstand består i at stille spørgsmålstegn til den moderne kapitalismens menneskesyn. Den efterspørger noget sandt menneskelig, der ikke behøver at måle sig på egenskaber, kompetencer eller en falsk idé om frelse og belønning. I Becketts berømte dramaer virker humorens styrke netop som modstand.
1900-TALLETS humanitære hjelpearbeidere hevdet det var deres plikt å gripe inn i nødsituasjoner, og krevde derfor fri tilgang til ofrene. Dette førte til en «rett» til intervensjon som i praksis har vært en politisk torn i øyet til flere stater snarere enn en seier for bistandsarbeidet. Og dette tilbakevendende refrenget om «rett» til intervensjon kritiseres stadig kraftigere. Dette begrepet oppsto i en tid (slutten av 80-tallet) da Vestens ambisjoner kunne framstå som universelle. Det er ikke lenger tilfellet.
For en gangs skyld kommer her en mafiafilm uden biljagter, svulstig dialog og grænseoverskridende voldsæstetik. Matteo Garrones Gomorra, som vandt Grand Prix i Cannes, skræller alle unødvendige effektlag af i håbet om at levere en realistisk skildring af Europas mest brutale kriminelle organisation.
VENEZIA: I sin 65. utgave har Venezias filmfestival verdenspremierer på de fleste nye storfilmene. Men i tillegg til disse populære konkurransefilmene finner vi også eksistensielt opprivende dokumentarer og samfunnskritiske filmer med virkelige menneskers liv som råmateriale. Kikker man ned i dette grumsete kanalvannet, kan man skimte mer nyanserte horisonter enn de som befinner seg på den røde løperen.
Paul Newman døde 26. september. Hans regibragd: Effekten av gammastråler på gule margeritter er en av 70-tallets glemte filmer.
Såpeserier har en sentral plass i den arabiske verdenen. Tidligere dominerte syriske og egyptiske serier, men i år har den tyrkiske serien Noor fullstendig tatt over. Dette har skapt splid og spenninger over hele den arabiske verdenen.
Sveitsiske Cosey har i over tretti år vært tegneserienes fremste agitator for Tibets selvstendighet. Aldri har han vært så direkte politisk som i sitt nye dobbeltalbum Himmelbuddhaen. Med sin flotte grafiske stil åpner Cosey den tibetanske kulturen for oss, og gir oss følelsen av å oppleve den innenfra.
Etter tre engelske produksjoner har Woody Allen krysset kanalen og lagd en film med Barcelona som bakteppe.
Vicky Cristina Barcelona er et trekantdrama som nok vil bli godt mottatt for sin vittige tone og passe problematiserende stil.
Men har Woody Allen noe nytt å by på?
«Vi trenger alternativer til bare å tenke det politiske ut fra privat eller statlig,» sa Michael Hardt da han presenterte sin og Antonio Negris kommende bok, Common Wealth, under Det europeiske sosiale forum i Malmö i september. I boken videreutvikler Hardt og Negri sin politiske teori fra de mye omdiskuterte og leste Imperiet og Multitude, med særlig vekt på «det allmenne» som et utgangspunkt for å tenke alternativer til både kapitalisme og sosialisme. Le Monde diplomatique møtte Hardt i Malmö.
Med Burn after reading leverer Coen-brødrene enda en komedie. En kostelig og dyptpløyende kritisk film om middelaldrene tapere i maktens sentrum, Washington D.C.
Jørgen Leth er muligens Nordens største nålevende filmskaper. Det danske filminstituttet utgir nå alle hans 42 filmer på DVD. Vi har snakket med Leth om hvorfor han forlot Danmark til fordel for Haiti. Om hans samarbeid med Lars von Trier, og om den gang han filmet Andy Warhol. Han forteller at han tidlig ga seg selv en polemisk rolle i det danske samfunnet, men understreker at han i dag er totalt uinteressert i å frelse verden. Kan film være egenterapi?
