Den mediekåte delen av samtidskunsten gjentar Duchamps berømte pissoarprovokasjon uten å se at handlingen har mistet all subversiv kraft. I konformitet med den kapitalistiske individualismen skygger denne overhypa, varefikserte kunstpraksisen for en virkelig frigjørende kunst.
Kulturkritikeren Houshang Mahrouyan mener den iranske venstresiden lider under en tankedrepende tradisjon, men ønsker likevel å holde fast på Marx, som et redskap for å analysere Iran nyere historie. For Mahrouyan som vil gjeste Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i slutten av mai.
En persisk forfatter, en arabisk tegner og en jødisk redaktør møtes i et rom. Det kunne være starten på en dårlig vits, men er i stedet trianglet bak den lesverdige iranske nettserien Zahra’s Paradise.
Bokssæt fra talentudviklingsprogrammet New Danish Screen give grobund for optimisme på dansk films vegne.
Hva kan en fiksjon om en Tony Blair-skikkelse lære oss? Roman Polanskis filmatisering av Robert Harris? roman The Ghost, får oss til å stille spørsmål ved enkelte statslederes servilitet.
Til trods for glimrende skuespil og gennemført scenografi skæmmes helhedsindtrykket i An Education. Det er en film, der er for skematisk i sin fortælling og for banal i sine budskaber.
I de nordkoreanske fangeleirene er drap, voldtekter, gnagende sult og kulde dagligdags. Hvordan kan verdenssamfunnet la denne ekstreme undertrykkelsen fortsatt pågå?
Selv ikke den beste leser klarer å forklare hvorfor noen bøker passer til enkelte anledninger og andre ikke. På uutsigelig og mystisk vis møtes anledninger og bøker til fredelig samvær eller langvarig konflikt. Akkurat som menneskene, skriver forfatteren Alberto Manguel.
Innesperring er på moten. Det er et utbredt alternativ for sinnslidende og lovbrytere i USA så vel som Europa. De tidligere idealene om rehabilitering og resosialisering har simpelthen blitt forlatt for et nytt avstraffende ideal, som på ingen måte er billig eller særlig formålstjenlig.
Under årets filmfestival i Berlin rettet flere filmer rammende kritikk mot Israels undertrykking av palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Sterkt inntrykk gjorde dokumentaren Black Bus som viser hvordan israelske jøder også undertrykkes av stadig strengere religiøs praksis.
Vår tid mangler et orienteringspunkt fordi den nære fortidens politiske prosjekter gjøres uleselige, mener filosofen Alain Badiou.
Både Martin Scorseses Shutter Island og Jacques Audiards En profet tematiserer innesperring og frihetsberøvelse. Mens Scorsese beveger seg ut i et filmunivers som sår tvil om bildenes og fortellingens sannferdighet, gir Audiard et brutalt innblikk i kampen om makt og verdighet i franske fengsler.
Park Chan-wook tøyer vampyrsjangeren og drar på intelligent vis nytte av vampyrfigurens erotiske fascinasjon. Men ha kunne godt ha unngått filmens avsluttende tredjedel.
Flere hundre japanere dør årlig fordi de er overarbeidet, ifølge myndighetenes statistikk. Mangabøkene Min fjerne barndomsby og Disappearance Diary tar opp konformitetskravet i det japanske samfunnet, mannsroller og ønsket om å definere sitt eget liv.
Framtiden er her, tømt for det meste.
Legendariske Enki Bilals siste album Animal’z er en science fiction-fabel om hva som kan skje hvis ikke klimaforhandlingene kommer ut av dødvannet etter København-toppmøtet. Selv om Bilal skyr politisk agitasjon, er framtidsbildene hans ofte rammende samtidssatire.
Hva skal til for at offentligheten virkelig tar ansvar overfor Gaza og gjør noe med denne rå maktutøvelsen som krever så mange liv? Når skal også Vesten få nok av Israels krigsforbrytelser? Dokumentarfilm er i det minste et bevegende virkemiddel, og spesielt filmen som nå kommer om Mads Gilbert.
Guy Debords Skuespillsamfunnet var en begivenhet da den først kom ut for over førti år siden. Endelig foreligger den på norsk. Har tidens tann tæret på dens radikale potensial?
Camille Pissarro (1830–1903) huskes oftest som en av impresjonistene, en bevegelse som ble misforstått i sin samtid men i dag hylles for måten den klarte å fange skjønnheten til det forgjengelige. Men dette er en underlig selektiv historisk hukommelse. Det beviser den nylig gjenutgitte skisseboka til Pissarro.
Poesi er en sjanger man gjør alt for å se der den ikke er – i solnedganger, i poesi-slam, i performance-poesi – og ikke se der den er, nemlig i møtet mellom poeten og språket.
Alain Resnais er i sitt åttiåttende år en forbløffende vital filmskaper. Etter to velspilte og billedskjønne, men middels minneverdige filmer på 2000-tallet, er det gledelig å se at hans nye film – og aller første romanadaptasjon – Les Herbes folles, har noe av den samme dristigheten som de tidlige mesterverkene Hiroshima, min elskede og I fjor i Marienbad.
Partir illustrerer på skræmmende omend lidt selvsmagende vis, hvordan kvinder fortsat er dybt afhængige–også på en negativ måde–af deres mænd.
Filmfotofestivalen Camerimage i Polen er nærmest eneste i sitt slag blant 370 filmfestivaler verden over. Både festival og by imponerte meg. Men hvor i all verden kommer denne ubotelige trangen til å se stadig flere bilder fra?
Den snart 78-årige tyske filminstruktør, forfatter, samfundstænker og advokat, Alexander Kluge har lavet et ambitiøst ni timer langt epos over Karl Marx’ berømte hovedværk Kapitalen.
